Redigerer Sjøsamer (avsnitt)

== Sjøsamene i dag ==
[[Fil:Nordre gate på samenes nasjonaldag, 6. februar.jpg|mini|Nordre gate i Trondheim på samenes nasjonaldag under [[Tråante 2017]]. Fra venstre sametingspresident [[Aili Keskitalo]] (delvis skjult), prosjektleder [[Ida Marie Bransfjell]] (hvit kåpe), [[Samiske veivisere|samisk veiviser]] Maja-Sofie Fjellström, ordfører [[Rita Ottervik]], statsminister [[Erna Solberg]], og veiviser Ole Nicklas Mienna Guttorm. {{byline|Johanne Sundby}}]]

=== Samisk språk===
Læstadianismen har på flere måter bidratt til å ta var på de samiske språkene, i tider da disse språkene ellers var utsatt for stort press. Selv om det norske språket tidlig ble tatt opp av sjøsamene, ble det ofte snakket samisk i dagliglivet samene imellom.<ref name=S39>[[#S|Skum: ''Sjøsamene'' side 30.]]</ref>

Andre steder var det vanlig at foreldre med sjøsamisk opphav unngikk at deres barn i 1950- og 1960-årene skulle lære språket. Disse foreldrene hadde selv hatt problemer med å lære norsk i skolen og ville ikke at barna skulle få de samme vanskene.<ref name=S39/> Imidlertid ble det fra slutten av 1960-årene vanlig med samisk lese- og skriveopplæring i Finnmark. Noe senere ble tilbudet gitt også i Nordland.<ref name=Rin280283/>

Assimilasjons- og fornorskningspolitikken fra tidligere tider var noe stadig flere tok avstand fra. I 1963 ble det vedtatt et enstemmig stortingsvedtak som fastslo at samisk- og norsk skulle være likestilte språk. Det skulle også være et politisk mål å bevare den samiske kulturen.<ref name=Rin280283>[[#Rin|Rinde: ''Det moderne fylket'' side 280–283.]]</ref>

De første sameforeningene langs kysten ble dannet i 1960-årene. Ved slutten av 1980-årene fantes det sameforeninger tilsluttet [[Norske Samers Riksforbund]] i nesten alle sjøsamiske områder.<ref name=S4041>[[#S|Skum: ''Sjøsamene'' side40–41.]]</ref>

I dag (2018) står samiske språk høyt i den offentlige bevisstheten. Språkenes status blir ivaretatt gjennom lover og offentlige ordninger. Mulighetene for å lære samisk via utdannelse er bedre enn noen gang, men Regjeringens nettside uttrykker at det er «store utfordringer knyttet til å bevare og utvikle samisk som levende bruks- og samhandlingsspråk også i framtiden.»<ref>{{Kilde www  | url = https://www.regjeringen.no/no/tema/urfolk-og-minoriteter/samepolitikk/samiske-sprak/fakta-om-samiske-sprak/id633131/ | tittel = Fakta om samiske språk | besøksdato = 28. desember 2018 |forfatter =  | utgivelsesdato =  20. august 2018 | format =  |verk = | utgiver =  Regjeringen.no |sider =  | språk =  |doi =  |arkiv_url =  |arkivdato =  |sitat =  }}</ref>

=== Sjøsamenes kamp for rett til fiske i fjordene ===
I kyst- og fjordstrøkene fra Tysfjord til Varanger var det konflikter om retten til fiske i de gode fiskefeltene fra 1960-årene og helt opp til 1990. På høyere nivå foregikk en nasjonal kamp om ressurser, som førte til overfiske og kollaps av sildestammen, samt nedgang for lodde- og torskebestandene. I sin tur førte dette til større rift om fiskeressursene i fjordene. En konfliktlinje gikk mellom fjordfiskere med små og åpne båter og større båter drevet av heltidsfiskere. Sjøsamene var fjordfiskere og drev gjerne i kombinasjon med andre næringsveier, dermed kom deres tilpassingen under press. De store fiskebåtene brukte aktive redskaper som sildesnurper, snurpenot, torske- og reketrål, samt snurrevad. De lokale fiskerlagene ville ha redning av fjordene og strengere regulering, blant annet argumenterte de med at bunnsleperedskaper ødelegger gytebestandene av fisk.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=394–399}} 

Et eksempel på rovdrift var intensivt fiske med trålere og sildsnurpere i Repparfjorden rundt 1960. Resultatet var at fjorden ble tømt for sild og andre arter. Med dette forsvant grunnlaget for sjøsamenes næringstilpasning i området. De lokale fiskerne hadde lite å stille opp med mot myndigheter og deres egne interesseorganisasjoner. Mange forlot etter dette fiskeryrket, og noen få skaffet seg større båter selv for å drive havfiske.{{sfn|Berg|2003|p=123–125}} NRK Brennpunkt dokumenterte i 2009 at rundt 75 % av alle fjordfiskere hadde forlatt fiskeryrket.<ref name=Sjø>{{Kilde avis  |url = http://www.e-pages.dk/morgenbladetno/400/ |tittel = – Sjøsamene bør ta staten til retten | avis = Morgenbladet | byrå = |fornavn = Pål | etternavn = Velo | dato = 26. august 2022 | type = reportasje | besøksdato = 21. februar 2023 }}</ref>

Kravene de lokale fiskerne stilte var noe som ikke bare dem, men også kommuner og politiske partier engasjerte seg for. Utover i 1980-årene ble det innført forskjellige restriksjoner, som sesongvis forbud mot visse redskapstyper og forbud mot alt notfiske etter torsk nord for 62. breddegrad. Sjøsamenes kamp for rettigheter var en del av konflikten om fjordfiske, men var lite påaktet både når det gjaldt fiske og andre saker. Til tross for at sjøsamene utgjorde den største delen av den samiske befolkningen i etterkrigstiden, var de lite synlig både i det norske og samiske samfunnet. Historikere har forklart dette med at effekten av fornorskningspolitikken. For sjøsamene var det tabu å fremme sine interesser på grunnlag av samiske rettigheter. Imidlertid kom det et vendepunkt etter Altasaken, der de samiske organisasjonene satte sjøsamenes situasjon på dagsorden. I 1988 kom NOU1988:42 ''Næringskombinasjoner i samiske bosettingsområder''.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=394–399}}

[[Fil:A view from the northeast coast of Kåfjorden, 2012 March.jpg|mini|[[Kåfjorden]] (Gáivuotna) hvor det er en stor sjøsamisk befolkning. Kåfjord kommune tilhører forvaltningsområdet for samisk språk, hvor norsk og samisk er likestilte språk. {{byline|Simo Räsänen}}]]

Tidligere høyesterettsjustitiarius [[Carsten Smith]] (1932–) la i 1990 frem sin sakkyndige utredning ''Samenes rett til naturresurser – særlig ved fiskerireguleringer''. Utredningen konkluderte med at samene i henhold til artikkel 27 i FNs menneskerettighetskonvensjon, hadde visse rettigheter til naturresurser: «[…] samene [har] krav på særtiltak, slik som større andel av fangstkvantum enn øvrige fiskere, for å verne om det materielle grunnlaget for samisk kultur.» Samtidig ble det understreket at det var viktig å unngå økt konfliktnivå mellom kvener, samer og nordmenn. Utover i 1990-årene fulgte flere utredninger om saken, noe som også ble sentralt i Sametingets fiskeripolitikk. Til tross for motstand, blant annet fra Fiskeridepartementet og Norges Fiskarlag, ble noen særordninger for samiske fisker innført. Deltagerloven av 1999 ga muligheter for at personer i visse kommuner kunne registrere seg som yrkesfisker, og få rettighetene som fulgte med, selv om en bare hadde fiske som binæring. I 2004 ble endelig kravet som fjordfiskerne hadde fremmet i lang tid, nemlig forbud mot snurrevadfiske, innført. [[Kystfiskeutvalget for Finnmark]] ga ut sin innstilling NOU 2008: 5 «Retten til fiske i havet utenfor Finnmark», hvor det ble anbefalt at personer i kyststrøkene i Finnmark hadde en spesiell rett til fiske utenfor kysten. De skulle ha rett til fiske til eget bruk, begynne med fiskeri som næring og ha rett til en fangstmengde som kunne danne grunnlag for egen husholdning, enten som del av mangesysleri eller som eneste inntekt. Imidlertid ble rettighetene i den endelige loven mindre omfattende, men det ble blant annet gitt en egen kystfiskekvoter for fiskere bosatt i sjøsamiske områder og rett til fiske som ville drive i mindre skala.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=424–426}}

I en reportasje i Morgenbladet i 2022 sa Smith at sjøsamene har blitt utsatt for grov politisk svikt: «– Å sikre sjøsamenes rettigheter som urfolk er ikke bare ugjort. Det er forsøkt gjort negativt.» Smith ledet i 2006 Kystfiskeutvalget der samenes rettigheter til havfiske i Finnmark. Konklusjonen var at folk bosatt ved fjordene og langs kysten har rett til fiske «på grunnlag av historisk bruk og folkerettens regler om urfolks og minoriteter.» Sametinget er dog innstilt på at at havfiske ikke skal sees på som en samisk særrettighet, men heller likestille alle, både nordmenn og samer, som bor i kystnære strøk. Smith kommenterte at dette er en god måte å unngå splittelse blant kystfolk basert på etnisitet, spesielt fordi samer og nordmenn bor side om side.<ref name=Sjø/>

=== Kulturell oppvåkning ===
Utover i 1970-årene oppstod en «etnopolitisk aktivisme» som fikk sitt store gjennombrudd i tiden rundt [[Alta-aksjonen]] i 1980. Myndighetene og politiske institusjoner viste på denne tiden stor forståelse og velvilje ovenfor samiske rettigheter, spesielt for å bevare språk og kultur. Det var på denne tiden innad i de samiske miljøene at aksjoner, for eksempel elever som aksjonerte for språkundervisning i videregående skole, ble motarbeidet. Spesielt i de lulesamiske miljøene i Hamarøy og Tysfjord var dette konfliktfylt. En av konfliktlinje gikk mellom den eldre samiske generasjon og de unge, i noen tilfeller velutdannede mennesker, som ville sette samisk språk og kultur på dagsorden. Noe av bakgrunnen var at mange samer fra den eldre generasjon ville holde det samiske i mer private former.<ref name=Rin313319>[[#Rin|Rinde: ''Det moderne fylket'' side 313–319.]]</ref>

De unge samenes aksjoner i 1980-årene var et tydelig uttrykk for at etterkrigstidens politiske kultur ble erstattet av en ny mentalitet og identitet. Tidligere hadde trygghet, fellesskap og utjevning vært de rådende fellesverdier. Dette ble erstattet av verdier som frihet, mangfold og individualisme.<ref name=Rin313319/>

Tradisjonelle sjøsamiske kofter ble gjenskapt og ble tatt i bruk utover på 1980-årene. Interessen for samisk håndverk ([[duodji]]) og samiske byggeskikker fikk også stor interesse. Et samisk bygdemuseum ble åpnet sommeren 1989.<ref name=S4041/> Sjøsamisk kompetansesenter ([[Mearrasámi Diehtoguovddáš]]) ble åpnet i 2003 i [[Indre Billefjord]]. Dette har som oppgave å «ivareta, styrke og formidle samisk språk og kultur i sjøsamiske områder.»