Redigerer Sōka Gakkai (avsnitt)

===Toda-årene: 1945–1958===
{{Utdypende|Jōsei Toda}}

[[Jōsei Toda]] ble løslatt fra fengsel den 3. juli 1945, etter å ha sittet inne i to år, anklaget for majestetsfornærmelser. Hans helsetilstand var blitt alvorlig svekket og hans forretningsforetag var ødelagt. Han led av undernæring, [[tuberkulose]], [[astma]], hjerteproblemer, [[diabetes]], [[hemoroide]]r og [[revmatisme]].<ref name="Palmer2011_6"/> Han satte øyeblikkelig i gang med å gjenoppbygge organisasjonen som var blitt undertrykt og oppløst av regjeringen under krigen.<ref name="Murata1969_89"/> Med Kiyoaki Muratas ord: ''«Toda hadde et brennende ønske om hevn &ndash; ikke mot Japans militaristiske regjering, men mot en usynlig fiende som hadde forårsaket hans egen lidelse i mer enn to år, så vel som hans lærers død i fengsel og fortvilelsen til titalls millioner av hans landsmenn.»''<ref name="Murata1969_89"/> Fra denne oppstarten tjente Toda som en lenke mellom bevegelsens grunnlegger, Tsunesaburō Makiguchi, og Daisaku Ikeda som ledet dens internasjonale organisering.<ref name="Strand2014"/>

====Rekonstruksjonen av organisasjonen====
[[Fil:Josei Toda.jpg|150px|thumb|[[Jōsei Toda]], andre president i Sōka Gakkai]]

Etter krigen, da kirke og stat ble adskilt og religionsfrihet ble tildelt som en konstitusjonell rettighet, var Japan ifølge H. Neill McFarland vitne til «gudenes rushtid».<ref name="McFarland1967"/> Sōka Gakkai var en av mange nyreligiøse bevegelser som kom til syne. Fra en organisasjon med en medlemsmasse på omkring 500 familier i 1951, ekspanderte den raskt i løpet av et tiår og fikk en stor allmenn anerkjennelse.<ref name="Bethel1994_104_105"/> Veksten til Sōka Gakkai var ekstraordinær sammenlignet med andre nye religioner, mye på grunn av Todas evne som organisator og den sosiale endring på denne tiden.<ref name="Bethel1994_108_109"/>

Grunnarbeidet for organisasjonens vekst kan bli funnet i Todas arbeid i årene mellom hans løslatelse fra fengsel i 1945 til hans reetablering av organisasjonen i 1951. Den fikk nå sitt nåværende navn, Sōka Gakkai, og han tilføyde «Filosofien om livet» som han hadde utviklet under fengselsoppholdet. Videre begynte han å lokalisere medlemmer som var blitt spredt av krigen, startet en serie foredrag om Lotussūtraen og Nichirens brev, og etablerte en rekke forretningsforetak som stort sett var mislykket, men som likevel bidro til en strøm av penger til organisasjonen. Han drev personlig oppmuntring overfor mange medlemmer, utga et månedlig studiemagasin (大白蓮華 Daibyaku Renge) samt avisen ''[[Seikyo Shimbun]]'', og skapte et apparat for organisasjonsutvikling. Under arbeidet involverte han mye ungdom, deriblant den unge [[Daisaku Ikeda]], som skulle bli hans høyre hånd og etterfølger.<ref name="Bethel1994_91_93"/><ref name="Offner1963_101_102"/>

Den [[kristendom|kristne]] [[misjonær]]en Noah S. Brannen skrev i 1968<ref name="Brannen1969_1124_1125"/> at Sōka Gakkais studieprogram på denne tiden var ''«det mest fantastiske program for indoktrinering som Japan noensinne har sett».'' Nye medlemmer deltok i lokale studiesirkler, abonnerte på ukentlige og månedlige tidsskrifter, studerte Todas kommentarer til Lotussūtraen, tok årlige eksamener og ble tildelt titler og rang i bevegelsen: «Assosiert foredragsholder», «foredragsholder», «assosiert lærer» og «lærer».<ref name="Seagar2006_142"/><ref name="McFarland1967_208"/><ref name="Brannen1968_118"/>

====«Den store utbredelsesdriven»====

Under «den store utbredelsesdriven» fra 1951 til 1958 ble medlemsmassen doblet og tredoblet hvert år, og resulterte i et påstått medlemstall på 750&nbsp;000 familier.<ref name="White1970_303"/> I 1951 holdt Jōsei Toda en innvielsestale hvor han ble organisasjonens president. Foran 1&nbsp;500 medlemmer påstod han at han skulle omvende 750&nbsp;000 familier før sin død. Målet ble ifølge bevegelsen oppnådd flere måneder før hans død,<ref name="McLaughlin2012_285_286"/> uten at tallene er bekreftet av andre kilder.<ref name="McFarland1967_199"/> Rekrutteringen skjedde hovedsakelig i små diskusjonsgrupper ([[zadankai]]) og drivkraften bak misjoneringen var Daisaku Ikeda og Sōka Gakkais ungdomsavdeling.<ref name="McLaughlin2012_285_286"/><ref name="White1970_81"/><ref name="Montgomery1991_186_189"/><ref name="Nakano1996_125"/> Særlig ettertraktet for Sōka Gakkai var segmenter av Japans befolkning som var blitt marginalisert og havnet på sidelinjen i samfunnet etter krigen.<ref name="Aruga2001_104_114"/>

{{sitat|Sōka Gakkai ble drevet frem av tilhengere som kom til gruppen fra utkanten av det moderne Japanske samfunn. De ble delvis tiltrukket av Gakkai fordi bevegelsen titulerte dem med et pedagogisk idiom, og lovte dem tilgang til legitime og legitimerende praksiser knyttet til et pedagogisk rammeverk. Dette var avgjørende i Japan i midten av det tyvende århundre, i et samfunn som var besatt av de standarder som ble påtvunget av utdanningssystemene, hvis medlemmer var rask med å bedømme hverandre basert på det oppfattede nivå av kulturell sofistikering. Den verdiskapende studieforening appelerte til folk i etterkrigstidens Japan som et forum for de sosialt mistilpassede hvor de kunne studere, lære og bevise at de var noe innenfor [[meritokrati]]ske institusjoner på vanlige skoler og andre utdannings-establishement hvor de ellers hadde få muligheter til å delta. Sōka Gakkais akademiske idiom som appelerte så mye til etterkrigstidens Japan snakker ikke bare til medlemmers ønske om å oppnå legitimitet gjennom utdanningssysler; gruppen appelerer også til medlemmers ønske om å bli en del av Japans sosiale elite. ... Sōka Gakkai er beviset på at de sosialt mistilpassede ikke behøver å sitte stille. De er klar over hva de mangler, og når de er organisert som en gruppe og inspirert av mulighetene for å avansere sosialt, skaper de institusjoner for seg selv som gir sosial mobilitet &ndash; politiske partier, aviser, studiesirkler, skoler, museumer, organisasjoner for å utøve kunst og mulighetene for musikalsk trening. De skaper alternative midler for å nå den sosiale legitimitet som forblir utenfor deres rekkevidde i storsamfunnet, og for å sikre anerkjennelse som tildeles av sentrale institusjoner i den moderne nasjon, skaper de grupper som Sōka Gakkai.|<ref name="McLaughlin2012_278_279"/>}}
[[Fil:Daisaku Ikeda meeting with international students at Soka University on 16 March 1990.jpg|thumb|[[Daisaku Ikeda]] i møte med internasjonale studenter ved [[Sōkauniversitetet]] den 16. mars 1990.]]
Sōka Gakkais suksess rystet det tradisjonelle japanske samfunn. Pressen var opptatt av mange ekstreme og skandaløse tilfeller av misjonering, men nevnte ikke de mange eksempler på konvertering som ble oppnådd gjennom «moralsk overtalelse».<ref name="Brannen1968_100_101"/> Flere historier prøver å forklare hvordan Sōka Gakkai klarte å oppnå denne eksplosjonsartede vekst. En av dem legger vekt på drivkraften i den «tilsynelatende ubegrensede entusiasme» hos medlemmene<ref name="McFarland1967_199"/> som ble satt i sving av Toda og kanalisert gjennom hans unge tilhengere.<ref name="White1970_41"/> Bevegelsens egne publikasjoner gjengir denne historien, og Daisaku Ikeda har forklart sine egne bestrebelser for å introdusere andre til Sōka Gakkai.<ref name="Ikeda2006"/> Ikeda omtaler hvordan fremdriften for utbredelse ble skapt i [[Kamata, Ōta, Tokyo|Kamata]] i 1952<ref name="Ikeda2012b"/><ref name="Ikeda2004b_636"/> og i [[Bunkyo|Bunkyō]] i 1953<ref name="Ikeda2004b_877_883"/><ref name="Ikeda2003_2"/> I den biografiske romanen ''[[The Human Revolution]]'' diskuterer han i detalj misjoneringen i [[Osaka]]-[[Kansairegionen|Kansai]] i 1956.<ref name="Bethel1994_1305_1422"/> Felles for disse kildene er at de beskriver arbeidet som ble igangsatt av enkeltmedlemmer som gledet seg over misjonering, langvarige bestrebelser for å bygge vennskap, besøk i hjemmene, gruppemøter og «veiledningen» av Toda.<ref name="Macioti2002_113"/> Entusiasmen blant medlemmer hadde en eksplosiv effekt. Richard Seager<ref name="Seagar2006_57_59_80_99_101"/> og Clark Strand<ref name="Strand2014_129_130"/> dokumenterer støtte for disse historiene.

En annen innfallsvinger er [[sosiologi]]sk. I sitt første engelsk-språklige sosiologiske verk om Sōka Gakkai av James White, blir organisasjonens vekst, samhold og bærekraft tilskrevet ledernes ferdigheter, dens system av verdier og normer som samsvarer med medlemmenes individuelle behov, og dens evne til å tilpasse seg samfunnets forandringer.<ref name="White1970_42_56"/> James Dator forklarer at Sōka Gakkais organisasjonsstruktur, som verdsetter individuell deltagelse innenfor små heterogene grupper og parallelle små grupper med felles alder, kjønn og interesser, oppfyller medlemmenes sosio-psykologiske behov.<ref name="Dator1965"/>

En tredje innfallsvinkel er kritikk i populærpressen fra andre buddhistiske sekter. Denne går ut på at misjoneringen til Sōka Gakkai har lyktes gjennom tvang og skremmende oppførsel,<ref name="Gallagher2006"/><ref name="Brannen1968_80_101"/><ref name="Doherty1963"/><ref name="Heine2003_217"/> slik som å ødelegge de shintoistiske [[Kamidana|husaltrene]] (''kamidana'') til nye medlemmer.<ref name="Kisala2004"/> Det har også vært isolerte rapporter om vold utført av medlemmer av Sōka Gakkai, men også episoder med vold rettet mot dem.<ref name="White1970_149"/><ref name="McLaughlin2012_287"/> Dr. Anne-Mette Fisker-Nielsen har avvist at slike enkeltilfeller alene kan forklare Sōka Gakkais suksess.<ref name="Fisker-Nielsen2013_23"/>

Det er generell konsensus om misjoneringens effektivitet under Todas og Ikedas lederskap. Clark Strand har betegnet Toda som «den mest innovative, mest dynamiske og mest suksessfulle religiøse leder i sin tid». Han var ikke bare karismatisk og overbevisende; han var også effektiv på grunn av sin dype personlige overbevisning om at bare Sōka Gakkai kunne fornye et samfunn preget av fortvilelse.<ref name="Strand2014_83_85"/> Han benyttet seg både av aggressive overdrivelser og [[melodrama]],<ref name="Kisala2004_44"/><ref name="McLaughlin2012"/> men advarte også overivrige tilhengere om å være forsiktige.<ref name="Brannen1968_102"/> Daisaku Ikeda ledet misjoneringen, og var medlem av styret i ungdomsavdelingen (1951) og ble senere styremedlem i hele organisasjonen (1954).<ref name="White1970_44"/><ref name="Seagar2006_100"/>

====Død og ettermæle====
[[Fil:DaisakuIkedaTokyoMay2010.jpg|thumb|[[Daisaku Ikeda]], tredje president i Sōka Gakkai. Foto fra 2010.]]
Jōsei Toda døde den 2. april 1958. Begravelsen ble holdt i hans hjem, men kisten ble etterpå båret forbi sørgende, messende folkemasser til tempelet Jozaiji i [[Ikebukuro]], [[Tokyo]], hvor han ble gravlagt.<ref name="Seagar2006_84"/> Den daværende statsminister [[Nobusuke Kishi]] (1896&ndash;1987) var tilstede i begravelsen, noe som ble betraktet som en skandale «av ganske mange japanere», men det var også et testamente over hvor mye Sōka Gakkai hadde vokst i anerkjennelse under Todas ledelse.<ref name="Murata1969_116"/>

Kiyokai Murata hevdet at Toda etterlot seg et vakuum to år etter sin død, ettersom bevegelsen ikke hadde noen president, og det var uklart hvem som skulle erstatte ham.<ref name="Murata1969_118"/> Andre hevder at Ikeda umiddelbart ble Sōka Gakkais ''de facto'' leder. Tre måneder etter Todas død, 30 år gammel, ble han organisasjonens administrator, i 1959 ble han leder i sentralstyret og den 3. mai 1960 ble han bevegelsens tredje president.<ref name="White1970_44"/><ref name="McLaughlin2012_292"/>