Redigerer Rettsoppgjør etter holocaust (avsnitt)

====Frankfurt-Auschwitz-prosessene====
[[Fil:Saalbau-ffm-haus-gallus-003.jpg|miniatyr|Bürgerhaus Gallus i Frankfurt der prosessene ble gjennomført fra 1963.]]
[[Fil:Kdylewski RJMARANANPICS.jpg|miniatyr|Klaus Dylewski ble i Frankfurt dømt til fem års fengsel for medvirkning<ref>Wittmann, R. (2012). Beyond Justice. Harvard University Press.</ref> til minst 750 mord. Han slapp ut etter tre år i fengsel.]]

{{utdypende|Auschwitzprosessene i Frankfurt}}
I 1963-1965 gjennomførte Forbundsrepublikken ([[Vest-Tyskland]]) sin egen Auschwitz-rettssak i [[Frankfurt am Main]], også kalt Frankfurt-prosessen, den andre Auschwitzprosessen eller den første Auschwitzprosessen i Frankfurt. Dette var den mest omfattende og trolig den viktigste prosessen i forbindelse med rettsoppgjøret i Tyskland etter krigen. Prosessen omfattet 22 personer som hadde tjenestegjort som blant annet vakter i Auschwitz. Lydopptak til hjelp for dommerne ble bevart og ble ikke ødelagt som planlagt.<ref name="Goda" /><ref>{{Kilde artikkel|tittel=Review of The Frankfurt Auschwitz Trial, 1963-1965. Genocide, History, and the Limits of the Law|publikasjon=German Politics & Society|url=http://www.jstor.org/stable/23742842|dato=2008|fornavn=Klaus L.|etternavn=Berghahn|serie=1 (86)|bind=26|sider=128–134|issn=1045-0300|besøksdato=2020-02-26}}</ref><ref>{{Kilde artikkel|tittel=Indicting Auschwitz? The Paradox of the Frankfurt Auschwitz Trial|publikasjon=German History|doi=10.1191/0266355403gh294oa|url=https://academic.oup.com/gh/article/21/4/505/763104|dato=2003-10-01|forfattere=|fornavn=Rebecca Elizabeth|etternavn=Wittmann|via=|serie=4|språk=en|bind=21|hefte=|sider=505–532|issn=0266-3554|besøksdato=2020-02-26|sitat=During the late 1950s, the German authorities in the public prosecutor's office of the state of Hesse in Frankfurt began to organize what would become the Frankfurt Auschwitz Trial 1963–5 of twenty people alleged to have been responsible for some of the worst crimes at the Auschwitz concentration camp. The trial opened with a seven-hundred-page indictment, an extraordinary document that included the testimony of two hundred and fifty-two witnesses (both survivors and former SS officers) and a two-hundred-page history of the camp written by experts. In the mind of its principal organizer, the trial was to put the entire ‘Auschwitz Complex’ before the court. This concept, ‘Auschwitz on trial’, is at the core of German public confrontation with the Nazi past in the 1960s.}}</ref> Blant de tiltalte var gestapopersonell, leger og en tidligere fange som hadde tjenestegjort som ''[[kapo]]''. Saken ble innledet 20. desember 1963 for ''Schwurgericht'' (delstatsretten). Dokumentene fra prosessen utgjør 124 bind, retten hørte 350 vitner, og [[sluttprosedyre]]n alene varte i 3 måneder. Domstolen konkluderte med syv livstidsdommer, ti dommer på tre til 14 år, tre frifinnelser og to saker ble trukket av medisinske grunner.<ref name="Pendas2000" />

Arrestasjonen av Richard Baer i 1960 var en stor seier for påtalemakten i Frankfurt: Etter at to Auschwitz-kommandanter var henrettet i Polen etter krigen var Baer den høyest rangert i live. Han døde i varetekt sommeren 1963 to måneder etter at tiltalen var klar. Baers død innebar at påtalemaktene ikke kunne stille hele hierarkiet i Auschwitz for retten som planlagt. Baers død gjorde det også lettere for forsvarerne å trekke i tvil at underordnete hadde frihet til å ta egne avgjørelser.<ref>{{Kilde avis|tittel=1944: Die entspannte Freizeit der Massenmörder|url=https://www.welt.de/kultur/article1199238/Die-entspannte-Freizeit-der-Massenmoerder.html|avis=DIE WELT|dato=2007-09-20|besøksdato=2020-03-07|fornavn=Sven Felix|etternavn=Kellerhoff|side=|sitat=Zunächst erfolgreicher beim Untertauchen ist Richard Baer: Er nimmt den falschen Namen „Karl Neumann“ an und lebt bis 1960 unbehelligt bei Hamburg.}}</ref><ref>Pendas, D. O.(2006). ''The Frankfurt Auschwitz Trial, 1963-1965: Genocide, History, and the Limits of the Law.'' Cambridge University Press, s.49-51.</ref>

Tysk lov krevde at både selve drapshandlingen og intensjon («blodtørst») måtte bevises for å dømme noen for mord. Tyske myndigheter la vekt på at nazister og deres medhjelpere skulle dømmes etter lover som gjaldt da forbrytelsene ble begått, i Tysklands tilfelle var det straffeloven av 1871. Mord måtte inngå i tiltalen fordi mindre alvorlige forbrytelser hadde en foreldelse på 10 år. Fordi personell i Auschwitz handlet i henhold til regler og ordrer som i seg selv var onde, måtte «blodtørst» bevises utover SS-standard. Uten slikt motiv ville de ikke være skyldige i mord, bare i medvirkning. Det var flere og mer pålitelige vitnemål i sakene mot lavere funksjonærer som beveget seg blant de internerte i Auschwitz. For eksempel ble [[Robert Mulka]] (Höß' adjutant og del av toppledelsen for Auschwitz) bare dømt for medvirkning til 3000 drap og fikk 14 års fengsel, mens ''[[Unterscharführer]]'' (korporal) [[Josef Klehr]] som moret seg med å drepe pasienter med [[fenol]] ble dømt for 475 mord og satt i fengsel resten av livet. Klehr ble et monster som tyskere flest kunne distansere seg fra.<ref name="Goda" /> [[Johan Vogt]] bemerket at mange av funksjonærene fra Auschwitz tiltalt i Frankfurt fremsto som skikkelige og «brave» borgere som var overrasket over at de ble trukket for retten: «Vi alle gjorde intet annet enn vår plikt, selv om det ofte falt oss tungt og selv om det gjorde oss fortvilt.»<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Vogt, Johan  | utgivelsesår = 1966 | tittel = Det store brennoffer: jødenes skjebne under den annen verdenskrig | utgivelsessted = Oslo | forlag = Universitetsforl. | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007043001004 | side = 14}}</ref>

For Oswald Kaduk, Josef Klehr, Wilhelm Boger og Stefan Baretzk ble dømt for mord blant annet fordi de ikke bare gjennomførte drap etter ordre, men gjorde det ivrig, til overmål og på eget initiativ. Baretzki, Boger og Klehr ble dessuten dømt for medvirkning til massemord. Baretzki ble dømt for medvirkning til mord på minst 5000 mennesker i forbindelse med «seleksjon» på ankomstrampen. Klehr viste ivrig og villig initiativ ved å drepe jøder med [[fenol]]innsprøytning i hjertet og ved ivrig tjeneste ved gasskammeret.<ref>{{Kilde avis|tittel=Kleiner Mann ganz groß|url=https://taz.de/!1523186/|avis=Die Tageszeitung: taz|dato=1995-01-27|besøksdato=2020-03-06|issn=0931-9085|sider=15–17|språk=de|fornavn=Hermann|etternavn=Langbein|side=|sitat=Der Beihilfe zum Mord ist er schuldig: bei mindestens fünf Selektionen, von denen bei jeder mindestens 1.000 Menschen dem Tod überantwortet wurden; bei mindestens fünf Lagerselektionen, von denen jede mindestens 50 Menschen erfaßte. Für jede Tat wird eine Strafe von 31/2 Jahren Zuchthaus ausgesprochen. Für die Mitwirkung an der Räumung des Theresienstädter Familienlagers, die besonders grausam war und 3.000 Menschen betraf, erhält Baretzki eine Strafe von 5 Jahren. Da der Angeklagte Auslandsdeutscher ist und durch den Einfluß des Milieus und seine Schulung zum Mörder wurde, ist das Gericht an der untersten Grenze der zeitlichen Freiheitsstrafen geblieben. Diese werden zu einer Gesamtstrafe von 8 Jahren Zuchthaus zusammengezogen. Gleichzeitig wird Ehrverlust für Lebenszeit ausgesprochen.}}</ref><ref>{{Kilde artikkel|tittel=Confession that isn’t: the fear claims of Dr. Franz Lucas between accusation and acquittal in the Frankfurt Auschwitz Trial (1963–65)|publikasjon=Holocaust Studies|doi=10.1080/17504902.2020.1718921|url=https://doi.org/10.1080/17504902.2020.1718921|dato=2020-01-24|forfattere=|fornavn=Andrew|etternavn=Wisely|via=|serie=0|bind=0|hefte=|sider=1–26|issn=1750-4902|besøksdato=2020-03-06|sitat=The criminal motivation of Oswald Kaduk, Josef Klehr, Wilhelm Boger, and Stefan Baretzki was never in doubt. Their individual sadistic crimes not only sold newspapers, but also illustrated Section 211 of the German penal code, which defined a murderer as one whose base subjective motive was bloodlust, sexual desire, or greed, and who used cruel and treacherous means to kill. Their atrocities were easily punishable under existing German penal law because they were examples of not only following orders out of duty, but doing so excessively and with initiative.}}</ref> I rettssalen innrømte Baretzki at propagandafilmen ''[[Jud Süss]]'' (av [[Veit Harlan]]) ble vist for SS-mannskapet for å oppildne dem før aksjoner mot jødene.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Trial by documentary: the Harlans, between Jud Süss (1940) and Notre Nazi (1984)|publikasjon=Holocaust Studies|doi=10.1080/17504902.2019.1637496|url=https://doi.org/10.1080/17504902.2019.1637496|dato=2019-08-09|forfattere=|fornavn=Brad|etternavn=Prager|via=|serie=0|bind=0|hefte=|sider=1–22|issn=1750-4902|besøksdato=2020-03-06|sitat=The film was repeatedly shown to SS units before they were sent into action against Jews. It was shown to the non-Jewish population when the Jews were about to be deported. Concentration camp guards saw it. And at the Auschwitz trial in Frankfurt former SS Rottenführer Stefan Baretzki admitted that the effect of showing the film was to instigate maltreatment of prisoners.}}</ref>

Prosessene var gjenstand for stor oppmerksomhet i Vest-Tyskland og ble uvanlig bredt og detaljert dekket av de ledende tyske avisene. Den detaljerte gjengivelsen av grusomhetene i avisene gjorde det mulig for allmenheten å distansere seg fra gjerningsmennene. [[Martin Walser]] mente at det viktigste ikke var prosessenes strafferettslige resultat, men opplæringen (tysk: ''Aufklärung'') av en befolkning som ellers ikke ville erkjenne det som hadde skjedd. Fordi folk som Heydrich, Himmler eller direktørene i IG Farben ikke satt på tiltalebenken ville historien være glemt så snart avisen fokuserte på andre hendelser. I 1965 uttrykte 57 % ar de var motstandere av ytterligere rettsprosesser mot nazistene (spørsmålet i undersøkelsen gjaldt ikke Auschwitz konkret), i 1958 var tallet 34 %. Motstand mot flere rettssaker var begrunnet i at det skadet Tysklands omdømme internasjonalt, at det var sløsing med ressurser eller at det var bedre å slutte med det. Motstand mot prosessene kan også skyldes ubehaget ved at de fikk den jevne tysker til å føle seg moralsk medskyldig. Samtidig pågikk det i Tyskland en bred debatt om foreldelsesfrist for forbrytelser begått i nazitiden.<ref name="Pendas2000" /> Devin Pendas skriver at Frankfurt-prosessen til en viss grad tjente pedagogiske formål overfor vesttyskerne som slik skulle bli kjent med holocaust i full offentlighet. Men ifølge Pendas var tysk lovs fokus på overgrep og tortur utført av enkeltpersoner til hinder for en bred offentlig erkjennelse av det systematiske folkemordet.<ref name="Pendas" />

I 1967-1968 ble den tredje prosessen i Frankfurt gjennomført. Saken ble ført mot to tidligere fanger som hadde vært ''[[kapo]]s'' i Auschwitz.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Judgement in the Grey Zone: the Third Auschwitz (Kapo) Trial in Frankfurt 1968|publikasjon=Journal of Genocide Research|doi=10.1080/14623520701644432|url=https://doi.org/10.1080/14623520701644432|dato=2007-12-01|forfattere=|fornavn=René|etternavn=Wolf|via=|serie=4|bind=9|hefte=|sider=617–635|issn=1462-3528|besøksdato=2020-02-26|sitat=The so-called “Third Auschwitz Trial” took place from August 30, 1967, to June 14, 1968, in Frankfurt amid very little publicity and hardly any public interest, and was a prosecution against two of the concentration camp inmates, Josef Windeck and Bernhard Bonitz, who were Kapos in Auschwitz. These two German small-time criminals had been moved to the concentration camp after the completion of their prison sentence, into “protective custody” (Schutzhaft), and were given favoured positions, in charge of a group of prisoners or work detail, fulfilling some guard and/or SS duties, in return for food, alcohol, cigarettes and other privileges.}}</ref>