Redigerer Omnibuss (avsnitt)

===Slutten på hestebussens æra===
[[Fil:CM 104 - PARIS - Carrefour des Bds Montmartre et des Italiens - La station des omnibus.JPG|thumb|Motorbussen møter hestebussen på holdeplassen i Carrefour des boulevards Montmartre et des Italiens, Paris i 1911.]]
Hestesporveien hadde en vanskelig fødsel som offentlig transportmiddel, men det var i de amerikanske byene New York og New Orleans at dette transportmidlet fant sin form, som gatesporvogner på skinner utlagt i gatene. Den første hestesporveien som ble åpnet i Europa var i Paris i året 1853, men det tok enda mer tid før myndighetene kunne akseptere skinnegående transportkjøretøyer i bygatene. Den første gatesporveien for hestetrukne sporvogner i London ble åpnet i 1861 uten at det var tillatt, for det var først med Tramways Act-loven i 1870 at hestesporveien ble regulert og tillatt som kollektivtransport i de britiske byene.<ref>The Age of the Horse Tram, s. 8 til s. 15</ref> En eksplosjonsaktig spredning av hestesporvogner over hele verden tiltok fra 1870-tallet og mot slutten av århundret. Hestesporveien kom til Oslo i 1875 hvor hestebussene ble dyttet ut til utkantene.

Ettersom det er mindre friksjon når vognen trekkes, kan en hest trekke to ganger mer enn med en omnibus. En hestesporvogn i London kunne ha en totalvekt medregnet frakten på 5 tonn, og ennå trengtes bare et tospann.<ref>The Age of Horse Tram, s. 22</ref> Reisekomforten på skinner var langt bedre enn på en buss med jernfelger på hjulene. Gummihjul med kompakte gummiringer på vognene hadde vært kjent siden 1835, men var lite utbredt fram til 1880.<ref>Hestekjøretøy, s. 76</ref> Hesteomnibusen ble utklasset på de fleste feltene med et unntak; mobiliteten, ettersom man ikke var avhengige av skinner, noe som førte til interessen for sporbusser. Som i nyere tid hadde hestebussen etablert seg i samfunnet med forskjellige roller og typer, fra drosjebussen som kunne leies ut til store toetasjesbusser på materuter til gatesporveistasjoner eller større kommunikasjonssentre.

Men hesteholdet var alltid en økonomisk utfordring, utgiftene var ofte den største utgiftsposten for busselskapet, og dermed var det en sterk, men avventende interesse for alternative framdriftmetoder som kunne erstatte hestene og tilby den samme tjenesten med bedre kapasitet. Motorteknologien som var under utvikling gjennom 1800-tallet, måtte først bli voksen for den krevende bussdriften. Motorbussens fordeler mot hestene lå ikke i anskaffelsesprisen, som alltid var mange ganger høyere, men i de sterkt reduserte driftskostnadene. Dermed kunne bussoperatører som hadde råd være raskt ute med å skifte ut de eldre hestebussene mot den nye teknologien som kunne tilfredsstille de strenge kravene som var lagt fram i perioden 1880 til 1910.

Problemet med tett trafikk med hestekjøretøyer, som nådde sin topp ved år 1900, (det var {{nowrap|3 736}} hesteomnibusser i London i dette året) hadde ført til miljøkrav som var viktig for det folkelige presset for opphøret av hestebussens virksomhet. Det var ikke så sterkt press utenfor de meste befolkede storbyene som London og Paris, dermed kunne hestebussen fortsette lenge etter opphøret i de fleste byene. Etter hvert som forbrenningsmotorvognen ble mer pålitelig, billigere å anskaffe seg og lettere å sette i drift, ble de gjenværende hestebussene innhentet. Den siste omnibuslinjen i urbane omgivelser i Storbritannia var mellom Newcastle-upon-Tyne og Gateshead, som ble lukket lørdag den 13. juni 1931. Bare ett år senere, i 1932, retirerte den siste omnibusgampen fra sin jobb da bussen mellom Wickhambrook og Newmarket i Suffolk ble nedlagt.<ref>{{Kilde www |url=http://www.petergould.co.uk/local_transport_history/generalhistories/general/horsebus.htm |tittel=The Horse Bus 1662-1932 |besøksdato=2018-07-13 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20180714022418/http://www.petergould.co.uk/local_transport_history/generalhistories/general/horsebus.htm |arkivdato=2018-07-14 |url-status=død }}</ref>