Redigerer Norge (avsnitt)

=== Demokratisk forfatning i 1814 ===
Fredrik 6. av [[Danmark-Norge]] [[allianse|allierte]] seg med [[Napoléon Bonaparte|Napoleon]] og ble dermed en av taperne i Napoleonskrigene. I [[Kielfreden]] i 1814 ble Norge avstått til kongen av Sverige. I vårmånedene 1814 mens den svenske hær var i felttog på kontinentet, lyktes det [[Riksforsamlingen]] på [[Eidsvoll]] å gi landet en liberal [[Norges Grunnlov|grunnlov]] den [[17. mai (grunnlovsdag)|17. mai]] 1814, basert på [[Folkesuverenitetsprinsippet]]. Etter en kort krig med Sverige ble det forhandlet frem en [[personalunion]] med Sverige. <!-- Overhøyheten den norske kongen hadde hatt over [[Grønland]], [[Island]] og [[Færøyene]] ble beholdt av Danmarks konge. --> Norge hadde allerede eget universitet, og fikk i 1814 egen hovedstad (Christiania), regjering, hær, flåte, lovverk, valuta, sentralbank og lovgivende nasjonalforsamling. Stemmeretten omfattet nesten halvparten av den myndige mannlige befolkningen. Kun handels- og utenrikspolitikken ble styrt av den felles svensk-norske kongen gjennom det svenske utenriksdepartement.

På 1800-tallet ble statsstyret dominert av embetsmenn (universitetsutdannede jurister og prester, samt offiserer), og i motsetning til de fleste europeiske land var ikke [[adel]]en dominerende. I løpet av 1800-tallet ble en opposisjon mot embetsmennene gradvis organisert på Stortinget, noe som ledet til etablering av det bondedominerte partiet [[Venstre]] og senere flere partier. I 1884 ble dagens statsskikk innført, etter at en [[riksrett]]sdom fastslo at regjeringen heretter i realiteten skulle være en stortingsoppnevnt komité ([[parlamentarisme]]) istedenfor å være iverksettere av Kongens politikk slik det var tiltenkt i Grunnloven.

[[Fil:Konvensjonsgården.jpg|miniatyr|[[Konvensjonsgården]], bygningen hvor [[Mossekonvensjonen]] ble undertegnet i 1814. {{byline|Johannes Bjerketvedt Østby}}]]