Redigerer Lofotfiskets historie (avsnitt)

=== Industriell stordrift eller en regulert kystfiskeflåte? === 
[[Fil:Sjøkart over strekningen mellom Lofotodden og Ure fra 1905 (2).png|mini|[[Sjøkart]] over [[Vestfjorden]] som viser inndeling i brukstyper og oppsynsdistriker (rød strek) i 1905.]]

En diskusjon som begynte på 1900-tallet var modernisering og effektivisering av fisket generelt. Dette til tross for tegn til mer profesjonalisering av fiskeriene. Fiskerikonsulent [[Jens Dahl]] mente at en måtte ta i bruk moderne utstyr og fiskefartøyer «Ellers kan vi ikke følge med i Tiden og med nogen Udsigt til Held deltage i Nordsjøfisket og Verdenskonkurrencen paa Ferskfiskmarkederne».<ref name=Rin24>[[#Hut|Rinde: ''Det moderne fylket'' side 24.]]</ref>

[[Adolf Arctander]] som hadde grunnlagt Lofotens og Vesterålens folkehøyskole, omtalte norske fiskerier slik i 1900: «en forsømt og stagnerende fattigmandsnæringsvei». Hans mening var at kombinasjonen av gårdsbruk og fiske hemmet utviklingen av begge næringer. Blant annet viste han til at en fisker i Norge bare hadde en årsinntekt på 400 kroner, mens fiskere i landene rundt Nordsjøen tjente 1000 kroner. Dessuten påpekte han at tørrfisken og klippfisk fra Norge hadde fått stadig større konkurranse fra utenlandske fiskerier som kunne tilby ferskfisk nedlagt i is. Arctander mente også at norsk fisk møtte konkurranse på hjememarked fra danske fiskere.<ref name=Rin24/>

Arctander ble senere stortingsmann og argumenterte for at fiske på havet og fiskebankene var «den største Fremtidsopgave for Nordland». De «gamle konservative Lofotfiskere» tok feil når de påstod at fiske på bankene med dampskip ville skade kystfisket og overbeskatte fiskestammene.<ref>[[#Hut|Rinde: ''Det moderne fylket'' side 28–29.]]</ref> Han mente imidlertid at det også ville være plass til lofotfiskere og andre kystfiskere, da fiske med store dampskip ikke ville overbeskatte fiskeressursene.<ref name=Rin32>[[#Hut|Rinde: ''Det moderne fylket'' side 32.]]</ref>

Etter Trollfjordslaget og innføringen av Lofotloven av 1897 hadde stortingspolitikerne institusjonalisert at lofotfisket var for fiskerbøndene. Lofotloven var også utformet slik at myndighet ble overført til lokale fiskeriutvalg. Stortinget hadde lagt ned forbud mot bruk av [[Ringnot|snurpenot]], [[synkenot]], [[slepenot]] og [[trål]] på Lofothavet, mens fagekspertene var uenige i den restriktive  linjen. Biologen [[Knut Dahl (1871–1951)|Knut Dahl]] og fiskeridirektør [[Johan Hjort (1869–1948)|Johan Hjort]] kritiserte myndighetene for å gi etter for folkelig press. I ettertid har økonomiske historikere ment at reguleringene var unødvendig omfattende, og at sildefiskets friere lovregulering fungerte bedre.<ref name=Rin32/>

[[Fil:Four-foot long cod are slung across the backs of cod fishermen.jpg|mini|Fiskere med fire fot lange skrei i februar 1915. {{byline|Anders Beer Wilse}}]]

Imidlertid var den store tilstrømmingen av fiskere på et begrenset havområde en utfordring uansett. Det fantes allerede effektive fiskemetoder, så det er ikke gitt at notfiske fra havgående skip ville gjort lofotfisket mer effektivt. Fangsten per fisker måtte bli liten med mange deltagere, og politisk var det umulig å legge begrensning på fiskerallmuens deltagelse.<ref name=Rin32/>

Partiet [[Venstre]], som i den første delen av 1900-tallet var et ledende parti i Norge, hadde som overordnet politisk mål at næringsvirksomheten skulle være lokal og i akseptable sosiale rammer. Modernisering måtte gjerne skje, men helst slik at lokale krefter fikk kontroll med utvikling. Andre eksempler på dette er [[Konsesjonslovene]] og reguleringen av [[vannkraft]]utbyggingen på samme tid.<ref name=Rin32/>

Fiskernes motstand mot en utvikling i retning av industrielt fiske var i siste instans begrunnet med at de ikke ønsket å være lønnsmottagere for kapitalsterke redere. Fiskerne foretrakk modernisering og endringer som passet inn i deres liv som fiskerbønder. Motorisering av båtene skjedde derfor fort.<ref name=Rin34>[[#Hut|Rinde: ''Det moderne fylket'' side 34.]]</ref>