Redigerer Litteraturens historie (avsnitt)

=== Opplysningstiden ===
* ''Se hovedartikkel, [[Opplysningstiden]]''
[[Fil:Pierre Bayle by Louis Ferdinand Elle.jpg|thumb|[[Pierre Bayle]], portrett av Louis Ferdinand Elle.]]
[[Fil:William Hogarth 016.jpg|thumb|''The Beggar's Opera'' (Tiggeroperaen), scene 5, maleri av [[William Hogarth]], ca. 1728.]]
[[Fil:Robinson Crusoe and Man Friday Offterdinger.jpg|thumb|Robinson Crusoe står over Fredag et å ha frigjort ham fra kannibaler.]]
Barokken forsøkte å skape en syntese av det åndelige og det verdslige, men førte ikke fram. Isteden kom en ny åndsretning, [[opplysningstiden]], først i Frankrike hvor barokken aldri ble dominerende. Renessansens optimisme og tro på mennesket gjenoppstår, men i en annen form: troen på den menneskelige fornuft. Det var blant annet naturvitenskapen som muliggjorde den nye troen på menneskets og sivilisasjonens muligheter. Fortiden var ikke lenger forbildet, men samtiden. Umiddelbart fikk den anti-klassiske og det rasjonelle ingen varig innflytelse på litteraturen. Følelsene krevde sin plass, og møtet mellom fornuft og følelser ble av stor betydning for opplysningstidens uttrykksform. Den fornuftmessige følelsenes form endte i rokokkoen, og først mot slutten av 1700-tallet rev følelsene seg løs fra fornuften og slo ut i [[romantikken]].<ref name="Holmboe">Holmboe, Haakon et al (1965): ''Vår kulturarv'', III, København, s. 273-274</ref>

Den rasjonelle kritikks første store navn var [[Pierre Bayle]] som utga det store oppslagsverket ''Dictionnaire historique et critque'' (1697),<ref>[http://plato.stanford.edu/entries/bayle/ «Pierre Bayle»], ''Stanford Encyclopedia of Philosophy''</ref> og som siden nådde sin kulminasjon med de såkalte encyklopedistene, kretsen rundt den beleste [[Denis Diderot]] som utga den store ''[[Encyklopedi|Encyklopédie]]'' (1751-1765). Bayles ambisiøse mål var å granske religionen i lys av [[fornuft]]en. Å påvise motsigelser var hans spesialitet. Hans hensikt var dog ikke å undergrave [[kristendom]]men, men å gjøre den forenelig med fornuften, men selv moderat kritikk av religionen var farlig. For å unngå den farlige [[sensur]]en benyttet han en kryptisk omveg med underliggende ironi, og publikum likte å lese mellom linjene etter skjulte meninger. Diderot, som selv var skjønnlitterær forfatter, tok avstand fra den klassiske tragediens karakterskildring og la heller vekt på de konkrete livsforhold. Det etablerte grunnen for det senere realistiske dramaet. Tragedien var den sjangeren som hadde høyst anseelse, men selv om de nye franske tragediene bygde på [[Pierre Corneille|Corneille]] og [[Racine]] var den stivnet i sjablonger. [[Voltaire]] fornyet tragedien ved å hendte materiale fra andre tider enn hva som hadde vært vanlig, men selv med 27 tragedier var de fortsatt uten levende figurer, noe som til slutt ble et stivt drama som [[Johan Herman Wessel]] i [[1772]] gjorde en parodi på i ''Kierlighed uden Strømper''.<ref>[http://www.coli.uni-saarland.de/~stefane/prove.pdf Kierlighed uden Strømper] (PDF), en analyse</ref> Komedien sto friere, og uttrykte rokokkoens grasiøse og lekende livsglede. En av disse forfatterne var [[Pierre de Marivaux]], en annen var [[Philippe Néricault Destouches]].

I England var teaterforestillinger forbudt under Cromwells puritanske styre, men ved [[Restaurasjonen i England|restaurasjonen]] i 1660 ble teatrene åpnet igjen. Tiden krevde sentimentale lystspill som ettertiden har gitt liten estetisk verdi. Blant de bedre forfatterne var [[Richard Steele]], og [[John Gay]]s nyvinning, balladeoperaen, ved hans ene fulltreffer, [[Tiggeroperaen|The Beggar's Opera]] (''Tiggeroperaen'', 1728). Dette realistiske stykket med innlagte sang og dansenumre, ble 200 år senere i 1928 gjort til en musikal ved Bertolt Brecht og Kurt Weill som ''[[Tolvskillingsoperaen]]''.<ref>[http://www.benchtheatre.org.uk/plays80s/3popera.php The Threepenny Opera], Bench Theatre</ref>

På 1620-tallet fikk England, etter nederlandsk mønster, sine første [[avis]]er. En årsak for oppblomstringen av pressen var [[trykkefrihet]]en som ble innført på 1690-tallet. I løpet av 1700-tallet utviklet samfunnets tyngdepunkt fra [[aristokrati]]et og til [[tredjestanden]], med dette ble samfunnslivet, politikken og hele den litterære institusjonen [[Borgerskapet|borgerliggjort]]. Viktig for denne utviklingen var avisene, bokproduksjonen og bokhandlerne. Økte utsalgssteder og økte titler sammen med økte lese- og skriveferdigheter. Med økte titler og høyere opplag sank utsalgsprisen. Særlig prosafortellingen egnet seg godt for dette lesende publikumet. 1700-tallet var [[roman]]ens endelige gjennombrudd. I romanen kom den individuelle livshistorien, som utviklet seg fra den enkle jeg-fortellingen, til blant annet den livskloke vitneberetningen, den reflekterte memoarromanen, dagbok-romanen, brevromanen, og den sarte bekjennelsen, noe som pekte framover mot [[Utviklingsroman|utviklings-]] og [[dannelsesroman]]en.<ref>Haarberg, Jon et al (2007): ''Verdenslitteratur: den vestlige tradisjonen'', s. 303</ref>

[[Daniel Defoe]] var en politisk journalist som blant annet opprettet bladet ''The Review'' (1704-1713) hvor han innførte et innslag med den fiktive Scandalous Club som diskuterte aktuelle og kontroversielle saker. Komedieforfatteren Richard Steele videreførte ideen med bladet The Tatler (1709-1710). Defoe utga en fantastisk reiseroman i [[Robinson Crusoe]] (1719) som ble framstilt som en selvbiografi skrevet av hovedpersonen selv; «written by himself». Defoe hadde gjort journalistiske undersøkelser på forhånd, blant lest om [[Alexander Selkirk]]s forlis. Romanen ble en stor suksess, selv om publikum ble skuffet da den ikke var «ekte», men «diktet». Dens suksess førte til en rekke etterligninger, [[robinsonade]]r. Romanen er preget av gode episoder, men var knapp i personskildringen, lite gjennomkomponert og preget av fyllstoff. Den ble senere omarbeidet og forkortet til en kjær [[Barne- og ungdomslitteratur|barnebok]].<ref>Breitholtz, Lennart (1979): ''Epoker og diktere, Vestens litteraturhistorie'' 2, Oslo, s. 16-17</ref> Romanen om Robinson Crusoe var også indirekte et speil av at verden var blitt større. [[Den nye verden]] med oppdagelsen og koloniseringen av [[Amerika]] var begynt, og tittelfiguren representerte den engelske sivilisasjonen i den ville verden.

At ''Robinson Crusoe'' ble en barnebok er ikke urimelig, langt merkeligere er det at [[Jonathan Swift]]s beske politiske [[allegori]] og [[fabel]] ''[[Gullivers reiser]]'' (1726) ble det. Den satiriske boken oser av vrede mot menneskenes mange dumheter på en aggressiv og hånende måte. Den består av fire reiser, et til lilleputtenes land, hvor alle er små; et annet til landet Brobdingnag, hvor alle er kjemper; en tredje til den flygende øya Laputa bebodd av filosofer og vitenskapsmenn, og til sist til et land bestående av kloke og edle hester, ''yahooer'', og hvor dumme menneskene er [[slave]]r. Lilleput er England i miniatyr, Laputa speiler samtidens og Swifts mistro mot den nye vitenskapen, og den siste delen er preget av hans mørke menneskeforakt.

----