Redigerer Karl Marx (avsnitt)

=== Studier og nye verker ===
Politisk viet Karl Marx seg i alle London-årene til internasjonal agitasjon for kommunismen og sin endegyldige kritiske analyse av kapitalismen. Nesten hver dag tilbragte han i lesesalen på [[British Museum]].

==== ''Der achtzehnte Brumaire des Louis Bonaparte'' ====
[[Fil:Marx EighteenthBrumaire.JPG|thumb|Tittelblad til førsteutgaven av ''Der achtzehnte Brumaire des Louis Bonaparte'' (1852)]]
Først utgav han i form av en artikkelserie 1849–50 en beskrivelse om klassekampene i Frankrike 1848–1850 ''(Klassenkämpfe in Frankreich 1848 bis 1850)''. Den bearbeidet og utvidet han og fylte opp med ''Der achtzehnte Brumaire des Louis Bonaparte'' (1852). Her analyserte han [[Den andre franske republikk]] som den [[4. november]] [[1848]] avskaffet [[julimonarkiet|juli-monarkiet]] og vedvarte til den ble styrtet ved det bonapartistiske statskuppet i Frankrike den [[2. desember]] [[1851]], da [[Napoleon III av Frankrike|Napoleon III]] (1808–1873) kom til makten og innledet [[Det andre franske keiserdømme]].

Analysen av de fortettede hendelsene disse få årene gav Marx mulighet til å videreutvikle sine teser. For ham fremstod [[revolusjonene i 1848|februarrevolusjonen]] og det senere statskuppet som tydelige illustrasjoner av hva [[klassekamp]] virkelig handler om. Marx videreutviklet i dette verket sin forståelse av klassebegrepet og av sin historiefilosofi, som fremholdt at samfunnet uavvendelig stevner fremover mot [[det klasseløse samfunn]].

Dette verket er en viktig fremstilling av marxistisk samfunnsanalyse og historisk teori, og inneholder en rekke av Marx' mest kjente og siterte formuleringer.

''Der achtzehnte Brumaire'' skulle få stor innflytelse på senere marxistisk [[totalitarisme|totalitarianisme]]- og [[fascisme]]forskning. Innen statsvitenskap anses det som et betydelig verk innen politisk teori. Noe som skulle bli særlig lagt vekt på innenfor senere [[marxisme]] og [[marxismen-leninismen|marxisme-leninisme]] var verkets tese om at en seierrik proletariatets revolusjon måtte knuse det borgerlige statsapparat i stedet for bare å overta det.

==== ''Grundrisse'' ====
I [[1857]]/[[1858|58]] ble Marx ferdig med et gigantisk 800 sider langt manuskript som dekket alle seks deler av den marxske økonomiske teori: kapital, landeiendom, lønnsarbeid, staten, utenrikshandel og verdensmarkedet. Men verket føyer seg inn i rekken av skrifter som ikke ble utgitt i hans levetid. Det var ikke før lenge etter hans død, i [[1941]], at det så dagens lys, under tittelen ''[[Grundrisse|Grundrisse der Kritik der Politischen Ökonomie]]''. 
[[Fil:Marx3.jpg|thumb|left|upright|Karl Marx i 1861]]
Av de seks feltene var det bare det om kapitalen som Marx noensinne rakk å gi en ferdig utforming (storverket ''[[Das Kapital|Kapitalen]]'', hans ''magnum opus''). ''Grundrisse'' blir ofte beskrevet som et utkast til ''Das Kapital'', selv om det hersker stor uenighet om det nøyaktige forhold mellom de to tekstene, spesielt hva gjelder metodologispørsmålet.

==== ''Zur Kritik der politischen Ökonomie'' ====
Det første av Marx' utviklede sentrale økonomiske hovedverker fulgte så. I [[1859]] kom ''Zur Kritik der politischen Ökonomie''. Egentlig var det tenkt som første hefte i en serie, men Marx fastslo snart at han ikke var helt fornøyd med detaljene. Derfor begynte han på nytt, og dermed kan man også betrakte ''Zur Kritik...'' som et utkast til ''Kapitalen'', som begynte å komme åtte år senere.

==== Den første internasjonale (1864–1872) ====
Mens han arbeidet på ''Kapitalen'' fikk Marx igjen anledning til å engasjere seg praktisk for [[arbeiderbevegelsen]]: I [[1864]] var han den ledende organisator av ''Den internasjonale arbeidernes forening'' (kort: ''[[Den første internasjonale]]''). Støtet til organisasjonen var den store solidaritetsdemonstrasjonen i London den [[22. juli]] for [[Polen|polakkene]] som hadde gjort opprør mot Tsar-Russland. Franske og engelske arbeiderledere møttes da og ble enige om å organisere seg internasjonalt. Den store konferansen fant sted i St. Martin's Hall, og holdt det gående fra den [[28. september]] og i over en måned. Representanter for engelske, franske, italienske, polske, [[Irland|irske]], sveitsiske og tyske arbeiderforeninger deltok, blant dem også Marx. Marx inntok raskt en ledende rolle. Han forfattet statuttene og prinsipprogrammet, som ble enstemmig vedtatt den [[1. november]] 1864, og ble Internasjonalens leder. I sin innledningstale tok Marx utgangspunkt i de britiske erfaringene og framhevet særlig to begivenheter: (1) loven om 10-timers arbeidsdag og (2) kooperativbevegelsene. Slike reformer ble betegnet som en seier for arbeiderklassens økonomiske utvikling. 
[[Fil:Mikhail Bakunin.jpg|left|thumb|upright|[[Mikhail Bakunin]]]]
Den [[26. juni]] [[1865]] presenterte Marx for generalrådet teksten ''Om lønning, pris og profitt'' der han argumenterte imot tesen om den tette sammenheng mellom lønnsøkelser og inflasjon.

Den første internasjonale favnet så vidt forskjellige grupperinger som tyske kommunister, britiske fagforeningsfolk, britiske liberale, tyske [[Ferdinand Lassalle|lassallister]] og franske proudhonister, og skikkelser som den kommunistiske franskmannen [[Louis Auguste Blanqui]] (1805–1881), den anarkistiske russeren [[Mikhail Bakunin]] (1814–1876) og italieneren [[Giuseppe Mazzini]] (1805–1872).

Konflikter var ikke til å unngå. Den største gjaldt anarkistene. Men først gjaldt det for Marx å trenge tilbake mazzinianernes, proudhonianernes og særlig [[Robert Owen|owenianernes]] innflytelse. De siste var eksponenter for det som er blitt kjent som [[utopisk sosialisme]], en retning innen [[tidligsosialismen]] som fortsatt var sterk i engelske fagforeningskretser. Det lyktes Marx langt på vei å nøytralisere disse innflytelsene under Internasjonalens konferanse i [[Genève]] i september [[1866]].

Deretter tok Marx et uforsonlig oppgjør med anarkistene, representert spesielt med Bakunin som han kjente fra tiden i Paris i 1844 og som nå bodde i Sveits. Selv om Marx vant kampen mot anarkistfløyen, som ble ekskludert under kongressen i [[Haag]] den [[2. september]] [[1872]], ble seieren hul. Flyttingen av generalrådet fra London til [[New York]] i 1872, som Marx støttet, ledet raskt til Internasjonalens sammenfall og praktiske oppløsning. Den formelle oppløsning fulgte den [[15. juli]] [[1876]] i [[Philadelphia]].

==== Verket ''Kapitalen'' ====
[[Fil:Zentralbibliothek Zürich Das Kapital Marx 1867.jpg|thumb|Førsteutgaven av ''Kapitalen''s første bind, 1867.]]
Arbeidet med ''[[Das Kapital|Kapitalen]]'' ''(Das Kapital)'' tok lang tid. Det var ikke før i [[1867]] at første bind av det som skulle bli et sett på tre bind ble publisert. Forleggeren var Otto Meissner i [[Hamburg]], som også skulle gi ut de påfølgende (posthume) bindene i [[1885]] og [[1894]]. 
 
De ferdige settene som er blitt dem som skulle prege senere marxisme, ble først redigert av Engels og fikk forord skrevet av ham ([[1895]]). Senere ble verket noe overarbeidet av den [[østerrike|østerrikske]] sosialdemokratiske partiideologen [[Karl Kautsky]] (1854–1938) og med forord av ham ([[1910]]); Kautsky tilføyde også en såkalt fjerde bok, med «Teorier om merverdien» på grunnlag av et manuskript funnet i Marx' etterlatenskaper. Både Engels' og Kautskys ferdigstillelsesarbeid er blitt utsatt for kritikk fra forskjellig hold.

Verkets fulle navn var ''Das Kapital. Kritik der politischen Oekonomie'' (Kapitalen. Kritikk av den politiske økonomi). Det bind som kom ut i 1867, ''Der Produktionsprocess des Kapitals'', tok for seg produksjonsmidlene. De to posthume bindene hadde temaene ''(Bind II:) Der Cirkulationsprocess des Kapitals'' ''(Kapitalens sirkulasjonsprosess)'' og ''(Bind III: Der Gesamtprocess der kapitalistischen Produktion'' ''(Den kapitalistiske produksjons samlede prosess)''.

Marx sa selv at hans mål var «å frembringe en vitenskap [dvs. politisk økonomi] ved kritikk til det punkt der den kan fremlegges dialektisk», og på dette vis «avdekke det moderne samfunns bevegelseslover». Ved å påvise hvordan kapitalistisk utvikling var en forløper for en ny og sosialistisk produksjonsmåte ville han legge et vitenskapelig fundament for den moderne arbeiderbevegelse.

Et klart trekk ved ''Kapitalen'' er at fremstillingen reflekterer den dialektiske metodologi som var utviklet av [[Georg Wilhelm Friedrich Hegel]] i hans bøker ''Wissenschaft der Logik'' (1812/16) og ''Phänomenologie des Geistes'' (1807). Man finner også klare resultater av den innflytelse franske sosialister som Charles Fourier, comte de Saint-Simon og Pierre-Joseph Proudhon hadde hatt på Marx.

[[Aristoteles]] og gresk filosofi i sin alminnelighet var også en viktig (om enn ofte forkjent) innflytelse på Marx’ analyse av kapitalismen. Marx’ utdannelse i [[Berlin]] gjorde ham fortrolig med greske og romerske diktere og filosofer, og hans doktorarbeid fra yngre år hadde sammenlignet to filosofer fra [[antikkens Hellas]].

[[Fil:Marx6.jpg|thumb|left|upright|Karl Marx i 1869]]

Marx bygget sitt arbeid i høy grad på verker fra klassiske økonomer som [[Adam Smith]] (1723–1790, forfatter av ''«[[Wealth of Nations|The Wealth of Nations]]»''), [[David Ricardo]] (1772–1823, med verket ''«Principles of Political Economy and Taxation»''), [[John Stuart Mill]] (1806–1873, som skrev ''«The Principles of Political Economy»'') og til og med [[Benjamin Franklin]] (1706–1790, blant annet ''«The Way to Wealth»''). Nesten alt det han benyttet som empirisk underbygging kom også fra engelske kilder, særlig fra økonomidelen i tidsskriftet [[The Economist]] og rapporter fra ''The Royal Commission of Inquiry''.

[[Fil:British museum reading room bs.jpg|thumb|Fra lesesalen i [[British Museum]]{{Byline|Robert Swinney}}]]

Når han som relativt fattig mann kunne sette seg inn i slike kilder, skyldes det at han tilbragte lange dager i den kilderike lesesalen i [[British Museum]], som han lettvint kunne komme seg til fra den nærliggende bydelen [[Chelsea]], der han bodde i deler av sitt Londoneksil. Men i tillegg til å bygge på disse økonomene, omarbeidet han materien på en slik måte at hans verk ble en syntese som var hans eget originale verk og ikke bare var en videreføring av noen annen økonoms føringer.

Ett særtrekk er at Marx i motsetning til de forfattere han leste foretok en integrering av økonomiske og sosiale omstendigheter. Både Smith og Ricardo tenderte mot å holde disse fra hverandre. Marx overtok Ricardos inndeling i tre klasser (landeiere, kapitaleiere/kapitalister og arbeidere). Ricardo hadde i senere arbeider påpekt negative sosiale følger av industrialiseringen på en måte som ikke Marx reflekterer i ''Kapitalen''.

De økonomiske studier Marx foretok overbeviste ham om at store fremskritt var innenfor rekkevidde; ja, at det ved hjelp av stadig forbedret teknologi absolutt ville være mulig å nå frem til et stadium der alle menneskelige behov kunne dekkes godt for alle og enhver. Men for å få til denne rette fordeling av godene ville det være helt nødvendig å gestalte samfunnet sosialistisk eller kommunistisk.

De liberale var kritiske til Marx' modell fordi den oppfordret til klassekamp. Det var ifølge Marx' modell helt nødvendig at arbeiderne grep all makt, ellers ville man verken nå dette mål, og [[fremmedgjøring]]en ville bare bli verre.

Nøkkelbegrepet ''fremmedgjøring'' fikk bred plass i ''Kapitalen''. Dette er et konsept som går tilbake til Hegel. Unghegelianerne hadde grepet fatt i det, og Feuerbach og Marx videreutviklet det. Marx omgjorde det fra et rent filosofisk fenomen til en karakteristikk av en sosial mekanisme. Hos Marx inntrer fremmedgjøring (''Entfremdung'' eller ''Entäusserung'') på grunn av den kapitalistiske produksjonsprosess og eiendomsstruktur, når arbeiderne ikke har kontroll med produksjonsmidlene og kapitalistene får brorparten av den merverdien som tilføres et produkt ved arbeidernes virke. Produktet framstår derfor for arbeideren som noe ''fremmed'', og som han ikke har kontroll over.

==== Manuskriptet ''Borgerkrigen i Frankrike'' ====
[[Fil:Barricade18March1871.jpg|right|thumb|Barrikade i Paris den 18. mars 1871, bemannet av ''kommunarder'']]
Den viktigste politiske begivenhet for kommunismen i disse årene ble ''[[Pariskommunen|Pariserkommunen]]'' i 1871, da parisiske borgere gjorde opprør og klarte å kontrollere byen i to måneder. Marx skrev i april/mai samme år en av sine i ettertiden mest berømte tekster om den blodige undertrykkelsens av opprøret, ''Borgerkrigen i Frankrike'', der han kom med et entusiastisk forsvar av Kommunen. Igjen dreier det seg om et verk som ikke ble offentliggjort; det ble først kjent i 1930-årene. I manuskriptet trakk Karl Marx igjen sin tidligere konklusjon om at proletariatet ikke må slå seg til ro med å få grepet om statens maktapparat, det må rykke det opp med roten. Marx priste den nye form for folkestyre som «kommunardene» etablerte.

==== Kritikk mot Gothaprogrammet ====
I det siste tiåret av sitt liv gikk det raskt nedover med Marx' helse, og han var ikke lenger i stand til å opprettholde det trykket i sitt forfatterskap som hadde kjennetegnet ham før. Maratonløpets tid var forbi. Men han maktet å engasjere seg tungt i enkelte dagsaktuelle spørsmål, særlig i Tyskland og i Russland.

Tidlig i mai [[1875]] skrev Marx med støtte fra Engels et brev til ''Eisenach''-fraksjonen av den tyske sosialdemokratiske bevegelse. Brevet ble ikke utgitt som sådan før i [[1891]], altså etter hans død. Marx og Engels hadde lenge stått denne bevegelsen nær. Brevet gav kanskje de mest detaljerte anvisninger og kommentarer fra Marx' hånd om programmatiske forhold for revolusjonær strategi. Her drøftet han «[[proletariatets diktatur]]», overgangsfasen mellom kapitalisme og kommunisme, proletarisk internasjonalisme og arbeiderklassens parti. 
[[Fil:Ferdinandlasalle.jpg|thumb|left|upright|[[Ferdinand Lassalle]]]]
Brevet, kalt ''Kritik des Gothaer Programms'', er også kjent for sin utdypning av et av prinsippene for det kommunistiske samfunn: ''Fra hver etter evne, til hver etter behov.'' Kritikken mot Gothaprogrammet slutter med den berømte setningen ''«Dixi et salvavi animam meam»'' (Jeg har talt og reddet min sjel).

Dette brevet ble det siste større verk fra Marx' hånd.

Foranledningen var en planlagt partidannende kongress i byen [[Gotha]]. To grupper eller partier skulle her tilnærme seg hverandre: Etter planen ville ''eisenacher''fraksjonen faktisk slå seg sammen med ''lasalle''fraksjonen og sammen danne et forent parti, det som etter ytterligere en del år ble til [[Sozialdemokratische Partei Deutschlands|Det tyske sosialdemokratiske parti]] (SPD). ''Eisenacherne'' (navnet kommer fra byen [[Eisenach]] der de hadde vedtatt et strengt marxistisk program i 1869) hadde sendt et programutkast, «[[Gothaprogrammet]]», til Marx for kommentar. Marx mente det var negativt påvirket av ideer fra avdøde tyske sosialistpolitikeren [[Ferdinand Lassalle]] (1825–1864), en mann som Marx hadde betraktet som en opportunist som var villig til kompromisse med regjeringen om arbeiderbevegelsens krav.

[[Fil:Marx old.jpg|thumb|Karl Marx i 1882]]

Men da kongressen ble avholdt i Gotha sent i mai, ble det kritiserte programmet vedtatt med bare mindre endringer.

==== ''Sassulitsch-Brief'' - Brev til Vera Sassulitsj ====
Hans noe mindre intense beskjeftigelse med Russland avdekket en interessant ideologisk fleksibilitet. Det dreier seg om Marx korrespondanse med [[Vera Ivanovna Sassulitsj]] (1849–1919), en russisk ''[[narodnik]]a'' som hadde kommet seg til Sveits etter å ha forøvet et politisk attentat i [[St. Petersburg]] og nå var på full fart til å bli marxistisk revolusjonær.

I det som er blitt kjent som Sassulitsj-brevet ([[8. mars]] [[1881]]) drøftet han muligheten for at Russlands situasjon kunne være slik at dette føydalsamfunnet kunne hoppe over det kapitalistiske utviklingsstadium og gå rett over til å bygge kommunismen på grunnlag av felleseietradisjoner i russiske jordbrukslandsbyer.

En annen fleksibilitet fra det normalmønsteret han hadde tegnet opp med så stor styrke viste han ved en annen åpenhet: Han ville ikke utelukke at visse land med sterke demokratiske institusjonelle strukturer, som Storbritannia, USA og Nederland, kunne klare overgangen fra kapitalisme til kommunismebygging ad fredelig vei. Skjønt i land med sterke sentraliserte statsorienterte tradisjoner som Frankrike og Tyskland anså han en voldelig omveltning som helt uavvendelig.