Redigerer Henrik Wergeland (avsnitt)

=== Diktning på dødsleiet ===
Wergeland skjøttet sitt verv som riksarkivar inntil legen forbød ham det. Samtidig som han var litterært aktiv som knapt noen gang før. Han lå til sengs i vel 14 måneder før han døde. På denne tida skrev han til sammen 860 sider lyrikk og 570 sider prosa. <ref> name="Elseth">Elseth, Egil (1977): ''Liv og dikt 1. Norsk litteraturhistorie.'' Oslo: Aschehoug.</ref>  

Han fullførte det store episk-lyriske verket ''Den engelske Lods'', skrev diktsamlingen ''Jødinden'' som åpner med «Paa Sygelejet» og inneholder flere av hans mest kjente dikt. Fra oktober og fram til jul omarbeidet han sitt verdensdikt, ''[[Skabelsen, Mennesket og Messias]]'', (1830). og kalte det nå ''Mennesket'' (1845)  Formålet var å gjøre verket klarere. Omarbeidelsen berører detaljer og lange linjer, og avslutningen i ''Mennesket'', «Jesu aandige Opstandelse», kan betraktes som hans politiske og religiøse testamente, og er langt på vei et nytt diktverk. Han oppfattet kristendommen som åndslysets og kjærlighetens religion, og i «Jesu aandige Opstandelse» så han fram til at Jesus Messias skulle oppstå igjen i menneskenes hjerter «i levende Daad». De to versjonene av verdensdiktet kaster lys over og utfyller hverandre på tallrike måter. 
 
I april forelå siste nummer av ''For Arbeidsklassen'' som inneholder de 24 preknene i ''Fattigmands-Postil''. Like etter kom den omarbeidede og utvidede versjonen av ''Nordmandens Katechisme''. Her heter det bl.a. med tanke på hans forslag om å forandre Grunnlovens § 2: «Man friest være maa i Tro». 

[[Fil:Hans Hansen - Henrik Wergeland 1845.jpg|thumb|I den avsluttende skissen i ''Hassel-Nødder'' finner man bl.a. dette: «... nu da jeg blegner, / [[Byste]]r man gjør og [[Portrett|Portrætter]] man tegner ...» [[Hans Hansen (billedhugger)|Hans Hansens]] Wergelandbyste fra 1845.]]

Under et opphold på Rikshospitalet 20.-30. april skapte han diktene «Paa Hospitalet om Natten» og «Anden nat på Hospitalet». Diktet «Mulig Forvexling» er skrevet rett etter at han kom hjem til "Hjerterum", Det kalles også «Mor Sæther». Han skilder hvordan denne kloke kone (også omtalt som kvakksalverske), kom til ham med medisin på hospitalet "i Skikkelse af en Kat", som han sier.  De tre diktene utgjør en liten syklus, og er tonesatt av [[Eivind Groven]]. «Til Foraaret», i frie rytmer, og «Til min Gyldenlak»  hører også til smykkene  som ble til på dødsleiet. Det sistnevnte er tonesatt av en rekke norske komponister, nærmere 20 i alt. Den første var <nowiki>[[Frederikke Egeberg]]</nowiki>. Det siste og  bokstavelig talt, eventyrlige frittstående enkeltdikt han skapte, var «Den smukke Familie», Det ble 2. juni 1845.

På denne tida var han i gang med livsskissene ''[[Hassel-Nødder]]'', påbegynt i mai 1845 og fullført i løpet av de siste dagene han levde, i juli. ''Hassel.Nødder'' er et humørfylt, og til dels (selv)ironisk, tilbakeblikk på eget liv. Iblant er han lyriker også i ''Hassel-Nødder''. Han arbeidet med erindringsboka og syngespillet ''Fjeldstuen'' like inn i døden. Begge arbeidene utkom posthumt. ''Hassel-Nødder'' forelå 20. juli, tre dager etter hans jordeferd. ''Fjeldstuen'' utkom først i 1848, og ble uroppført ved [[Ole Bull]]s nyopprettede [[Det norske Theater]] i [[Bergen]] i januar 1850. Det var den første norske teaterproduksjon som benyttet folkedansere og autentisk folkemusikk (ved [[Myllarguten]]). Musikken forøvrig var av Ole Bull.
 
Hartvig Lassen skildrer i den første større Wergelandbiografien vi har hvordan 9. juli forløp med store legemlige lidelser og anfall av desperat pustebesvær med påfølgende utmattelse. Lassen fortsetter så: «Endnu denne dag skrev han det Sidste af Livsskisserne.» Det er grunn til å anta at det kan være den korteste skissen, den som er plassert nest sist og som heter: «Jeg døer». Den slutter med ordene: «Og til hver Landsmand, som giver mig den Lov, siger jeg et oprigtig og kjærligt ''Tak for mig!''». «Et frænologisk Foredrag» er tittelen på den avsluttende skissen som blant annet kaster lys over forholdet mellom hans pseudonym Siful Sifadda, satirikeren og den viltre humoristen i ham, og den dypt seriøse dikteren, Henrik Wergeland. Det er også her han beskriver den visjonære klarhet som behersket ham når han skrev et dikt:

{{Sitat|… naar min Sjel undfangede et Digt, syntes jeg at den aandede i en reen endog kjølig Atmosfære, som naar de deilige Snestjerner sidde paa Kvistene og man kan see uendelig høit opigjennem disse i den dybblaa Luft.}}