Redigerer Danmarks historie (1660–1814) (avsnitt)

=== Alliert med Frankrike ===
{{utdypende artikkel|Kanonbåtkrigen|Krigen med Sverige 1808-1809}}
Resten av krigen kunne Danmark kun hevde seg i de danske farvannene ved hjelp av små, effektive kanonbåter. Med dem lyktes det å erobre mindre britiske fartøyer i de danske farvann i den såkalte kanonbåtkrigen.<ref>{{Harvnb|Lindeberg|1974|s=140–145.}}</ref>

I motsetning til Danmark hadde Sverige sluttet seg til Storbritannia og mistet [[Finland]] og [[Ålandsøyene]] til Russland etter [[finskekrigen]].<ref>Hobson 2015, s. 68</ref> Danmark ble tvunget til å gå inn i krigen mot Sverige for å få landet til å tiltre kontinentalblokaden. Et spansk-fransk hjelpekorps under ledelse av [[Jean Baptiste Bernadotte]] (senere kong Karl XIV Johan av Sverige) ble sendt til Danmark med henblikk på en felles landgang i [[Skåne]]. Troppene rakk imidlertid aldri lenger enn til [[Kolding]], hvor de var skyld i brannen på [[Koldinghus]] hvor de var innkvartert. Her hørte de spanske troppene om opprøret mot Frankrike i sitt hjemland og de gjorde heretter mytteri. [[13. mars]] [[1808]] døde Christian VII og Frederik VI var nå ikke bare konge i gagnet, men også i navnet. Dette merket man raskt da det ble pålagt alle kollegier å innhente Frederik VIs avgjørelse i alle saker og statsrådsmøtene ble avlyst inntil 1813.

[[Fil:Kanonbåde 1808.jpg|mini|300px|Briggen HMS «Turbulent» tas av danske kanonbåter den 9. juni 1808]]

For å holde det følsomme forholdet til utlandet i ro og unngå konflikter på grunn av rykter i danske aviser, innførte kongen i 1810 stramme retningslinjer for pressen. Heretter skulle aviser søke om privilegium for å kunne bringe utenlandske nyheter og det ble fratatt dersom avisene allikevel trykte usikre rykter. Fire år senere ble det utvidet til forhåndssensur: politimesteren skulle ha tilsendt alle trykksaker først og han kunne så beslaglegge dem om han fant dem i strid med bestemmelsene av 1799 eller 1810. Sensuren besto inntil [[1848]].

I 1812 brøt den fransk-russiske alliansen sammen og Sverige og Russland ble allierte. Etter Napoleons mislykkede [[Napoleons felttog i Russland 1812|invasjon av Russland]], sluttet Storbritannia seg til denne alliansen. Russland hadde lovet Sverige at det etter krigen ville støtte at Norge ble overgitt til Sverige som kompensasjon for tapet av Finland.<ref name=":1">Hobson 2015, s. 69</ref> Etter at Russland hadde tvunget de franske arméer på tilbaketog vinteren 1812, prøvde Russland å få Danmark til å slutte seg til den anti-franske alliansen, men da russerne opprettholdt kravet om frivillig avståelse av Norge, avviste Frederik VI tilbudet. Under våpenstillstanden sommeren [[1813]] sluttet Danmark seg igjen til Frankrike som en siste mulighet for å holde [[Danmark-Norge]] samlet.

Den 11. august 1813 begynte krigen og nå sto Danmark alene sammen med Frankrike. Etter Napoleons nederlag ved Leipzig i oktober kunne de svensk-russiske troppene med den svenske kronprins [[Karl III Johan|Karl Johan]] (tidligere Jean Baptiste Bernadotte) vende seg mot Danmark. Det ble utkjempet noen små avvergelsesslag og 6. januar 1814 falt Glückstadt og de siste danske styrkene ble innesluttet i Rendsburg. Fredsforhandlinger ble innledet og 14. januar ble [[Kielfreden|freden i Kiel]] underskrevet: Avståelsen av Norge til den svenske kongen og hans etterkommere. Danmark fikk imidlertid beholde [[Grønland]], [[Island]] og [[Færøyene]]. Etter tapet av Norge i 1814 var det om lag 40 % tysktalende innenfor Danmarks grenser.<ref name=":1" /> På høstparten ble [[Wienerkongressen]] innledet. Her skulle freden i Europa gjenopprettes etter nesten 20 år med krig. Den danske kongen deltok i dette møtet sammen med alle Europas overhoder.<ref>{{Harvnb|Lindeberg|1974|s=218–219.}}</ref>