Redigerer Alpene (avsnitt)

=== Historie ===
[[Fil:Codex Balduini Trevirensis - Alpenüberquerung Heinrich VII.JPG|thumb|Den tyske kongen [[Henrik VII av Det tysk-romerske rike|Henrik VII]] dro i 1310 over [[Mont Cenis-passet]] for å bli kronet til tysk-romersk keiser av [[paven]] i [[Roma]] ]] [[Fil:Twärrenbrücke.jpg|thumb|For å gjøre [[Schöllenen]]juvet på nordsiden av [[St. Gotthard-passet]] passerbar, ble det i 1220 bygget en sti av treplanker, som hang i jernkjeder over juvet (''Twärrenbrücke''). Dette la grunnlaget for oppblomstringen til [[urkanton|Det sveitsiske edsforbund]].]]
Rundt 100&nbsp;000&nbsp;år gamle funn av ildsteder og steinverktøy i opptil 2000&nbsp;meters høyde viser at allerede ''[[Homo neanderthalensis|neandertalmenneskene]]'' tok Alpene i bruk i varmeperioden mellom [[#Istidene|Riß]]- og [[#Istidene|Würm-istiden]]. Bosetningene var sannsynligvis sesonale, dvs. bare bebodd sommerstid. Fra etter den siste istiden (10&nbsp;000&nbså;år før nåtid; ''[[steinalderen]]'') har de fleste store alpedalene hatt permanent bosetning. Som steinverktøy på [[Sellapasset]] (2244&nbsp;moh.) og ikke minst [[Ötzi]]s 5300&nbsp;år gamle ismumie (3210&nbsp;moh.) viser, har også større høyder blitt tatt i bruk som [[fjellbeite]]r.

Alpenes første økonomiske oppgangstid skjedde i ''[[bronsealderen]]'', siden Alpene var ett av få områder i Europa med rike [[kobber|kopperforekomster]]. I denne tiden bestod handelsforbindelser mellom Alpene og alle tilgrensende områder. Alle viktige [[fjellpass]] (pluss mange flere, som i dag er fullstendig glemt) var i bruk i denne perioden. Kopperet bidro også direkte til oppgangstiden, ved at bronseverktøy gjorde det mulig å rydde større skogområder. Til tross for mye handel fantes det aldri noen felles alpin kultur. Kulturkretsene i Alpenes område omfattet
* [[Golasecca-kulturen]] i den nordvestlige [[Posletta]] og angrensende fjellpartier;
* [[Este-kulturen]] øst for denne (kulturen har blitt identifisert med det antikke folket [[veneterne]]);
* [[Laugen-Melaun-kulturen]] i [[Graubünden]]/[[Tirol]] (identifisert med [[reterne]]).

Med ''[[jernalderen]]'' sank Alpenes betydning igjen, bortsett fra de sydøstlige delene ([[Kärnten]], [[Steiermark]], [[Krain]]), som hadde betydelige [[jern]]lagre. I&nbsp;tillegg begynte oppgangen for områdene med [[salt]]forekomster, som ble en viktig eksportvare. Saltgruvestedet [[Hallstatt]] ([[Salzburg (delstat)|Salzburg]]) ble et så viktig kulturelt sentrum at det har gitt navn til både [[Hallstatt-kulturen]] og [[Hallstatt-tiden]] (1200–475&nbsp;f.Kr.). Hallstatt-kulturen omfattet store deler av Alpene og strakte seg fra [[Böhmen]] i nordøst og [[Slovenia]] i sydøst til Øst-[[Frankrike]] i vest. Den vestlige Hallstatt-kulturen (dvs. nord/vest for [[Donau]], [[Inn]] og [[Wipptal]]) med sine typiske [[langsverd]] har – som også den senere [[La Tène-kulturen]]&nbsp;– blitt identifisert med [[kelterne]]. Mellom 500 og 200&nbsp;f.Kr. bosatte kelterne seg også syd for Alpene (''[[Gallia Cisalpina]]'') og så langt øst som [[Niederösterreich]] (''[[Noricum]]''). Man vet lite om de andre folkeslagene i disse områdene, men antar at de var av ikke-[[indoeuropeisk]] opphav.

Mellom [[25 f.Kr.|25]] og [[13 f.Kr.]] ble samtlige alpefolkene innlemmet i ''[[Romerriket]]''. For romerne utgjorde Alpene fremfor alt et trafikkhinder, noe de modifiserte ved å bygge en rekke [[#Transport|passveier]]. Befolkningen i sidedalene forble derimot til dels nokså uberørt av den romerske kulturen. De [[romersk provins|romerske provinsene]] som ble opprettet i Alpene, var [[Alpes Maritimae]], [[Alpes Cottiae]], [[Alpes Graiae]], [[Vallis Poeninae]] (disse områdene heter den dag i dag [[De maritime Alpene]], [[De cottiske Alpene]], [[De grajiske Alpene]] og [[Wallis]]), [[Raetia]] (Øst-Sveits, Vest-Østerrike, Syd-Tyskland og Nord-Italia) og [[Noricum]] (Øst-Østerrike, Slovenia). Fra før hadde provinsene [[Gallia Narbonensis]], [[Gallia Belgica|Belgica]], [[Gallia Transpadana]] og [[Venetia et Histria]] hatt andeler i [[For-Alpene]].

I ''[[folkevandringstiden]]'' trengte flere nye folk inn i Alpene nord- og østfra:
* [[Burgunderne]] kom fra (dagens) Sydvest-Tyskland og dannet [[457]] et kongerike i Sydvest-Alpene med hovedstedene i [[Genève]] og [[Lyon]]. Selv om de var et [[germanerne|germansk]] folk, overtok de snart det [[latin]]ske språk, som i tidens løp ble til [[frankoprovençalsk]]. [[Burgund]], som riket het, ble senere innlemmet i frankerriket. Kjernen i Burgund levde videre i det senere hertugdømmet [[Savoie]].
* [[Alemannerne]] var et annet germansk folk, som innvandret til store deler av dagens Sveits. De beholdt sitt germanske språk ([[alemannisk]]).
* [[Langobardene]] var et germansk folk som kom fra [[Den pannonske slette]] og erobret i [[568]] Nord-Italia. De overtok også det latinske språk og ga navnet til landskapet [[Lombardia]].
* [[Slaverne]] innvandret østfra og bosatte seg i løpet av [[500-tallet]] i store deler av de østlige Øst-Alpene, lengst vest kom de i [[Pustertal]], der de rundt [[610]] ble stoppet av bajuvarene.
* [[Bajuvarerne]] i dagens [[Bayern]] nevnes for første gang i [[551]]. De utvidet hertugdømmet sitt østover langs [[Donau]] og sydover via [[Brennerpasset]], der de rundt [[680]] nådde [[Bolzano|Bozen]], som inntil da hadde vært langobardisk.
* [[Frankerne]] innlemmet etter hvert alle disse områdene i [[frankerriket|riket sitt]]. At Alpene i sin helhet var samlet i ett rike, skjedde etter romerrikets sammenbrudd likevel bare i to perioder: under [[Karl den store]] ([[806]]–[[814]]) og igjen under de første [[Det hellige romerske rike av den tyske nasjon|tysk-romerske]] keiserne ([[1033]]–[[1349]]).

Gjennom ''[[middelalderen]]'' var Alpene delt mellom noen få større makter og en hel rekke mindre stater.<ref>De mindre statene i Alpene i middelalderen omfattet bl.a. grevskapene [[Tenda]], [[Dauphiné]], [[Provence]], markgrevskapene [[Saluzzo]] og [[Susa (Piemonte)|Susa]], republikken [[Briançon]], [[Graubünden|De tre forbund]], men også kirkelige stater som [[fyrstbispedømme]]ne [[fyrstbispedømmet Chur|Chur]], [[fyrstbispedømmet Brixen|Brixen]] og [[fyrstbispedømmet Trento|Trento]] og [[rikskloster|riksklostrene]] [[Einsiedeln kloster|Einsiedeln]], [[Disentis kloster|Disentis]], [[fyrsteprostiet Berchtesgaden|Berchtesgaden]].</ref> De større områdene var:
* [[Savoie]] oppstod på 1000-tallet rundt tre viktige fjellpass ([[store St. Bernhards-passet|store]] og [[lille St. Bernhards-passet|lille St. Bernhard]] samt [[Mont Cenis]]) i tidligere burgundiske områder. Grevskapet ble 1416 opphøyet til hertugdømme og ekspanderte kraftig, etter hvert hovedsakelig mot syd. Etter at hovedstaden ble flyttet fra [[Chambéry]] til [[Torino]] i [[1560]], forskjøv statens fokus seg fra Alpene til Nord-Italia, hvor Savoie etter hvert skulle bli krystallisasjonskjernen i den [[Italia|italienske]] statsdannelsen.
* [[Sveits|Det sveitsiske edsforbund]] oppstod på 1200-tallet etter at [[Schwaben]]s herskerhus [[Zähringerne]] hadde dødd ut. Opprinnelig var det en allianse mellom [[Sveits’ kantoner|kanton]]ene [[Schwyz]], [[Uri]] og [[Unterwalden]] mot [[huset Habsburg|habsburgerne]]. Edsforbundet ekspanderte i alle retninger, og kontrollerte med [[Gotthardpasset]] et viktig fjellpass. Sveits' uavhengighet ble anerkjent i [[freden i Westfalen]] ([[1648]]).
* [[Tirol]] løsrev seg fra [[Bayern]]s herredømme i løpet av 1200-tallet. [[Fyrstegrevskap]]ets sterke posisjon var begrunnet i at det med [[Brennerpasset|Brenner]]- og [[Reschenpasset]] kontrollerte [[Det tysk-romerske rike]]ts to viktigste fjellpass, men også i de store (edel)metallforekomstene. På 1300-tallet sto derfor Europas ledende fyrstehus i kø for å gifte seg med Tirols arveprinsesse [[Margrete av Tirol|Margrete]], som til slutt overlot landet til habsburgerne.
* [[Huset Habsburg|Habsburgerne]] stammet fra [[Aargau]] i Sveits, men ble i [[1276]] hertuger av ([[Niederösterreich|Nedre]]) [[Østerrike]] og [[Steiermark]]. Mens de etter hvert mistet fotfestet i sine stamområder i vest, utvidet de maktområdene i Øst-Alpene ved å tilegne seg [[Kärnten]], [[Krain]] ([[1335]]), [[Tirol]] ([[1363]]), [[Vorarlberg]] ([[1363]]–[[1814]]) og [[Salzburg (delstat)|Salzburg]] ([[1805]]). Dermed var de blitt den dominerende makten i Øst-Alpene. Alpenes metallforekomster og handelen over fjellpassene bidro sterkt til å finansierte denne stormakten, men habsburgernes politiske fokus lå utenfor Alpene.

[[Fil:Vals02.JPG|thumb|left|I det gunstige klimaet på 1200-tallet kolonialiserte [[walsertysk|walserne]] høytliggende områder i Alpene (her en gård i typisk walserarkitektur)]]
[[Fil:Innsbruck-goldenroof-nordkette.jpg|thumb|[[gotisk arkitektur|Sengotisk]] praktarkitektur i [[Innsbruck]] vitner om tiden som residensby for [[fyrstegreve]]ne av [[Tirol]] (i bildet slottsbalkongen med det forgylte taket; [[Karwendel]]fjellene i bakgrunnen) {{Byline|Martin Biely}}]]
[[Fil:Mh rhb disentis-2008-17-07.jpeg|thumb|left|Mange innflytelsesrike [[kloster|klostre]] lå i Alpene – her [[barokken|barokkbygningen]] til [[riksabbedi]]et [[Disentis kloster|Disentis]], som bevoktet [[Lucmagnpasset|Lucmagn]]- og [[Oberalppasset]] ([[Graubünden]]) {{Byline|Martin Hawlisch}}]]
I ''[[middelalderens varmeperiode]]'' opplevde Alpene en ny ekspansjonsperiode. Befolkningen vokste, og [[kloster|klostrene]] og [[fyrste]]ne belønnet bønder som ville kolonialisere tidligere ubebodde, høytliggende områder. [[Walser]]vandringene, [[schwaige|schwaig-gårder]], de [[zimbrisk]]e bosetningene og [[Dolomittene#Natur, kultur og historie|Dolomittenes kolonialisering]] var eksempler på denne ekspansjonen i århundrene etter [[1000|årtusenskiftet]]. De store febesetningene på [[seter|setrene]] førte til utviklingen av fellesseterdrift og [[løpe]]-ysting, som spredte seg fra Sentral-Sveits til resten av Alpene og gjorde [[ost]] til en lønnsom og ettertraktet eksportartikkel. Denne perioden kan betegnes som Alpenes andre blomstringstid. Selv om den var beskjednere enn i bronsealderen, var Alpene nokså bra stilt i forhold til resten av Europa. Kulturlivet var også høyt utviklet, noe som blir tydeligst i den sentrale stillingen som enkelte av residensbyene ([[St. Gallen]], [[Chur]], [[Trento]], [[Meran]], [[Innsbruck]], [[Salzburg]]) hadde i datidens Europa. Med den [[lille istid]]en begynte fra slutten av 1300-tallet imidlertid også nedgangen av Alpenes høykulturelle periode. Mange av de høytliggende bosetningene måtte igjen bli gitt opp, [[epidemi]]er hjemsøkte befolkningen, og produktiviteten i landbruket og økonomien for øvrig sank.

Befolkningen hadde i mange alpestater større ''friheter'' enn i middelalderens Europa for øvrig. [[Sveits|Det sveitsiske edsforbund]] hadde tydelige protodemokratiske trekk, og også [[Tirol]]s by- og landbefolkning fikk innrømmet medbestemmelsesrett allerede på 1300-tallet. Flere områder var organisert som selvstyrte bondesamfunn eller som allianser av frie kommuner (Edsforbundet, [[Briançon-forbundet]]). Noen av disse områdene ble også anerkjent som [[riksumiddelbar]]e av den tysk-romerske keiseren ([[urkanton]]ene, [[Urseren]]). Den sterke stillingen av bondestanden forhindret flere steder ([[Graubünden]], [[Tirol]]) utviklingen av [[livegenskap]]en, som ellers var regelen i Europa. Likevel var ikke frihetene noe fellestrekk for Alpene, og også årsakene var veldig varierende: (i) Enkelte bondesamfunn forsvarte sin urgamle sedvanerett, slik at [[lavadel]]en aldri utviklet noen maktposisjon som grunneiere; (ii) privilegier ([[riksumiddelbarhet]]) gitt av keiseren for å trygge viktige passveier; (iii) privilegier gitt av grunneiere til kolonialister; (iv) [[fristad|fribyene]] i Nord-Italia ble forbilde for mange kommuner i Alpene. I&nbsp;løpet av [[absolutisme]]ns tidsalder ble imidlertid mange av de gamle frihetene gradvis innskrenket.

[[Fil:Col du simplon.jpg|thumb|Ved viktige fjellpass ble det ofte grunnlagt [[hospits]]er, som her ved [[Simplonpasset]] (bygget på 1600-tallet) {{Byline|Roland Zumbühl}}]]
[[Fil:1917 ortler vorgipfelstellung 3850 m highest trench in history of first world war.jpg|thumb|left|Historiens høyest beliggende krigsfront: østerriksk skyttergrav i 3850&nbsp;meters høyde på [[Ortler]], [[1917]] ]]
Under [[Napoleonskrigene]] ble Alpenes politiske landskap grundig ommøblert. Blant annet ble Sveits gjort om til en fransk vasallstat ([[Den helvetiske republikk]]), mens Tirol forsvant helt fra kartet, fordi det ble delt opp mellom tre av Frankrikes forbundsfeller. [[Wienkongressen]] i [[1815]] reverserte nesten alle disse endringene igjen. Småstatene hadde imidlertid blitt innlemmet i stormaktene, og i hundreåret som fulgte, gjorde disse sitt for å gjøre Alpenes hovedkam til en statsgrense: Savoie byttet bort sine stamområder nord/vest for hovedkammen mot [[Lombardia]] og la grunnsteinen for den [[italia|italienske]] samlingen i [[1861]]. Etter ''[[første verdenskrig]]'' kom også Østerrikes områder som lå syd for Alpenes hovedkam, til Italia. Den først verdenskrig kan sannsynligvis betegnes som den verste krigen i Alpenes historie, i og med at [[den italienske fronten under første verdenskrig|sydfronten]] passerte midt gjennom høyfjellet, der det ble utkjempet en stillingskrig i høyder mellom 2000 og 3900&nbsp;moh.

Parallelt med de politiske endringene fra 1800 til i dag skjedde det gjennomgripende [[#Næringsliv i Alpene|økonomiske]] omveltninger: Nedgangen i det [[#Landbruk|alpine landbruket]] begynte med økende konkurranse fra lavlandet. Arbeidskraft ble gradvis dyrere og produktprisene sank, slik at de tradisjonelle, arbeidsintensive næringsgrenene i Alpene ble ulønnsomme. Gjennom utbyggingen av passveier ble [[#Transport|transporten gjennom Alpene]] mer og mer overtatt av utenomalpine aktører. Samtidig endret europeernes oppfatning av Alpene seg: Fra å være et avskrekkende villnis (''montes horribiles'' – «de fryktelige fjellene») ble Alpene i økende grad romantisiert. Perioden som er kjent som ''belle epoque'' («den skjønne epoke», ca. 1880–1914) var resultatet av denne første blomstringstiden for [[#Turisme|alpeturismen]]. Utover slutten av 1900-tallet flatet imidlertid også veksten i turistnæringa ut. I&nbsp;dag er Alpene delt i [[#Bosetning|avfolkningsområder]] i store deler av spesielt de sydlige Vest-Alpene, der næringslivet har stagnert og til dels brutt sammen, og områder med moderne infrastrukturer hovedsakelig i Øst-Alpene, der servicenæringer dominerer og [[#Bosetning|befolkningen fortsetter å vokse]].
<div style="clear:both"></div>