Redigerer Adolf Eichmann (avsnitt)

=== Flukt til Argentina ===
Ved å bruke falsk navn og utgi seg som en demobilisert soldat fra [[Wehrmacht]], flyktet Eichmann i begynnelsen av 1950 fra Tyskland til Italia, langs det som historikere har kalt «kloster-ruten». Blant SS-folk ble flukt via Skandinavia eller de tyske havnebyene ansett som risikabelt. Den tidligere SS-offiseren Aloiz Schnitlholzer kjørte Eichmann til grensen til Østerrike ved [[Kufstein]]. Via [[Innsbruck]] reiste han til Gries ved [[Brennerpasset]] der han gikk til fots langs stier over grensen til Italia. I [[Sterzing]] skjulte han seg i et kloster. På denne tiden ga Eichmann seg ut for å være katolikken Riccardo Klement fra Bolzano. Den 17. juni 1950 ankom Eichmann [[Genova]], der han fikk hjelp av den bayerske [[Fransiskanerordenen|fransiskanermunk]]en Anton Weber som tilhørte ''St. Raphael Society''. Weber hadde nazisympatier og nære forbindelser til [[titulærbiskop]] [[Alois Hudal]]. Ifølge ''Der Spiegel'' kom han til Genova 1. juni der han fikk pass.<ref name="Hagtvet2000" /><ref name="SpiegelTrail" /> Hudal var en østerriksk biskop fra [[Graz]] og rektor ved den studiekonviktet ''Santa Maria dell’ Anima''. Han administrerte ''Reptilienfond'' (ulovlig fond), som hovedsakelig ble finansiert fra USA. En annen medsammensvoren var den kroatiske fascisten og presten Krunoslav Draganovic, som var medlem av den kroatiske fascistorganisasjonen [[Ustasja]]. Sammen etablerte de et kontaktpunkt og flere fluktsteder for nazistiske krigsforbrytere. De ble gjemt i flere italienske klostre og ble gitt nye identiteter og nødvendige dokumenter. De medsammensvorne utnyttet også sine gode forbindelser med det italienske [[Røde kors]] og den katolske nødhjelpsorganisasjonen [[Caritas]]. De hadde også en verdifull kontakt med pave [[Pius XII]].<ref name="Cwik"/>
[[Fil:WP Eichmann Passport.jpg|miniatyr|Røde kors-passet som Eichmann benyttet i 1950 for å flykte til Argentina under falsk navn.{{byline|Foto: Fundacion Memoria del Holocausto|14. juli 1950}}]]
Eichmann ble på denne måte tildelt et humanitært pass fra [[den internasjonale Røde Kors-komiteen]] i [[Genève]] og et argentinsk visum. Begge dokumentene ble utstedet til «Riccardo Klement, tekniker». Fransiskanermunken visste hvem Eichmann var, men det er lite trolig at personer i Vatikanet kjente til «Riccardo Klements» identitet. Den argentinske nazisten Carlos Fuldner hjalp Eichmann med visum fra Argentinas konsulat i Genova. Tidlig i mai 2007 ble hans falske pass oppdaget i rettsarkivene i Buenos Aires av en student som gransket bortføringen av Eichmann i 1960.<ref name="SpiegelTrail" /><ref name="Hagtvet2000" /><ref>{{Språkikon|en|Engelsk}} {{Kilde www
 |url=http://news.bbc.co.uk/2/hi/americas/6700861.stm |tittel= Argentina uncovers Eichmann pass. A student has found the passport used by Nazi war criminal Adolf Eichmann to enter Argentina in 1950|utgiver= [[BBC]]|dato= 29. mai 2007|besøksdato=13. mai 2009}}</ref><ref>{{Språkikon|no|Norsk}} {{Kilde www |url= http://www.nrk.no/nyheter/utenriks/1.2561899 |tittel=Fant passet til nazitopp |utgiver= NRK Nyheter |byrå= NTB |dato= 29. mai 2007 |sitat= |besøksdato=13. mai 2009
}}</ref> Passet ble deretter overlevert Argentinas holocaust-museum i Buenos Aires.<ref>{{Språkikon|po|Portugisisk}} {{Kilde www|url=http://www.fmh.org.ar/prensa/gacetillas/revista29.html|tittel=Nueva edición de la revista del Museo del Holocausto, Información de prensa — Buenos Aires, enero de 2008 (Se agradece su difusión)|utgiver=Holocaust-museet i Buenos Aires (Museo del Holocausto)|forfatter=|dato=|sitat=|besøksdato=13. mai 2009|url-status=død|arkivurl=https://web.archive.org/web/20080920154220/http://www.fmh.org.ar/prensa/gacetillas/revista29.html|arkivdato=2008-09-20}}</ref> 

Eichmann reiste med skipet «Giovanna C.» fra Genova den 14. juli 1950, og ankom [[Buenos Aires]] i Argentina en måned etterpå. Ved ankomsten innkvarterte han seg på det tyske pensjonatet Juhrman i [[forstad]]en [[Vicente López (Buenos Aires)|Vicente Lopez]]. På samme måte som pensjonatene ''Arnold'' og ''Don José'' samt ''Hotel Meier'' i [[Barrio Belgrano]], var dette pensjonatet spesielt reservert nazistiske immigranter. Hotellet tilbød gratis kost og losji i syv dager for innvandrere uten penger.<ref name="Cwik"/>

Disse «spesielle immigranter» ble etterhvert håndtert av «Sonderkommission Peralta» (grunnlagt 1946) under ledelse av Santiago Peralta, og logistikken ble ordnet av [[Juan Perón]]s førstesekretær Rudi Freude. De to industriherrene Guillermo Staudt og [[Horst Carlos Fuldner]] var også støttespillere. Begge var av tysk opprinnelse, og Fuldner var tidligere Hauptsturmführer i SS. Fuldner hadde vokst opp i Argentina, tjenestegjorde i Tyskland hos Himmler og returnerte til hjemlandet etter krigen. Fuldner var fra 1945 ansvarlig for rekrutteringen av tyske flyingeniører, blant dem professor [[Kurt Tank]] hos flyprodusenten [[Focke-Wulf]].<ref name="Cwik"/><ref name="SpiegelTrail" /> I løpet av noen få dager fikk «Ricardo Klement» jobb som [[mekaniker]] i et selskap som drev med metallarbeid i Buenos Aires. Bare to måneder senere sa han opp stillingen. Hans rastløshet fikk ham til å endre yrke flere ganger.<ref name="Cwik"/>

==== Forholdet til ODESSA ====
Det har vært uklarhet rundt hans forhold til [[ODESSA]], nettverket av tidligere SS-medlemmer som hjalp til med å flykte til Sør-Amerika. Leksikonet ''[[Encyclopædia Britannica]]'' oppgir at han fikk hjelp av ODESSA med flukten til Sør-Amerika.<ref>{{Kilde www|url=https://www.britannica.com/topic/Odessa-German-organization|tittel=Odessa {{!}} German organization|besøksdato=2021-04-02|språk=en|verk=Encyclopedia Britannica}}</ref> Ifølge Moshe Pearlman tok Eichmann kontakt med ODESSA tidlig i 1950 og fikk hjelp til å reise fra Tyskland til Italia.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Pearlman, Moshe | utgivelsesår = 1961 | tittel = Boken om Eichmann | utgivelsessted = Oslo | forlag = Gyldendal | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007030801092 | side = 117}}</ref><ref>Mulisch, H. (2005). ''Criminal case 40/61, the trial of Adolf Eichmann: an eyewitness account.'' University of Pennsylvania Press.</ref>