Redigerer Tysklands samling (avsnitt)

==Forbi den politiske mekanisme: grunnleggelse av en nasjon==
[[File:Koblenz im Buga-Jahr 2011 - Deutsches Eck 01.jpg|thumb|upright=2|right|alt=high angle view the confluence of two major rivers, marked by the statue of a man on a horse, with a city behind|Dette monumentet til keiser Vilhelm, ved [[Koblenz]], hvor elven [[Moselle]] (øvre elv) møter [[Rhinen]] (nedre elv), kalt ''[[Deutsches Eck]]'', eller det tyske hjørne.]]
Hvis samlingene ved Wartburg og Hambach hadde manglet en konstitusjon og et administrativt apparat, ble det problemet adressert mellom 1867 og 1871. Men, som tyskerne oppdaget, skapte ikke store taler, flagg og entusiastiske publikum, en grunnlov, en politisk reorganisering, og tilførselen av en keiserlig overbygning; og den reviderte tollunionen av 1867–68, en [[nasjon]].<ref>Blackbourn, ''Long Century'', s. 240–290.</ref>

Et nøkkelelement til en nasjonstat er opprettelsen av en nasjonal kultur, ofte – dog ikke alltid – gjennom bevisst nasjonal politikk.<ref>For mer om denne ideen, se, for eksempel, Joseph R. Llobera, og Goldsmiths' College. ''The role of historical memory in (ethno)nation-building'', Goldsmiths sociology papers. London, 1996; Alexandre Escudier, Brigitte Sauzay, og Rudolf von Thadden. ''Gedenken im Zwiespalt: Konfliktlinien europäischen Erinnerns'', Genshagener Gespräche; vol. 4. Göttingen: 2001; Alon Confino. ''The Nation as a Local Metaphor: Württemberg, Imperial Germany, and National Memory, 1871–1918.'' Chapel Hill, 1999.</ref> I den nye tyske nasjonen forsøkte en «[[Kulturkampf|kulturkamp]]» (1872-79) som fulgte politisk, økonomisk og administrativ samling å adressere, men med bemerkelsesverdig lite suksess, noen av motsetningene i det tyske samfunn. Særlig var striden om språk, utdanning og religion. En germanisering av ikketyskere i Keiseerriket ble iverksatt, inkludert polske og danske minoriteter, startet med språk, spesielt det tyske språk, tvangsutdanning (germanisering), og den forsøkte opprettelsen av et standardisert pensum for disse skoler, for å promotere og feire ideen om en delt fortid. Til slutt strakk den seg til det nye keiserrikets befolknings religion.<ref>Blackbourn, ''Long Century'', s. 243–282.</ref>

===''Kulturkampf''===
{{Hoved|Kulturkampf}}
Noen noen tyskere inkluderte ikke definisjonen av en ''nasjon'' pluralisme, og den [[romersk katolsk|katolikker]] kom særlig under lupen; noen tyskere, og særlig Bismarck, fryktet at katolikkenes tilknytning til pavestaten ville gjøre de mindre lojale til nasjonen. Som [[Tysklands kansler|kansler]] av Tyskland forsøkte Bismarck uten stor suksess å begrense den romersk-katolske kirke og dens partipolitiske gren, [[Det katolske sentrumsparti]], i skoler og utdanning og språkrelaterte lover. Det katolske sentrumsparti forble særlig godt befestet i høyborgene Bayern og Syd-Baden, og i urbane områder som hadde store befolkninger av fordrevne rurale arbeidere som søkte arbeid i storindustrien, og forsøkte å beskytte rettighetene til ikke bare katolikker, men også polakker, og de franske minoritetene i Elsass.<ref>Blackbourn, ''Long Century'', s. 283; 285–300.</ref> Mailovene av 1873 brakte valget av prester, og deres utdanning, under statens kontroll, noe som førte til nedleggelsen av mange presteutdannelser, og et underskudd av prester. [[Kulturkampf#Menighetsloven (1875)|Menighetsloven]] av 1875 oppløste religiøse ordener, endte statssubsidier til den katolske kirke, og fjernet religiøse beskyttelser fra den prøyssiske grunnlov.<ref>Sperber, Jonathan. ''Popular Catholicism in nineteenth-century Germany'', Princeton, N.J., 1984.</ref>

===Integrasjonen av det jødiske samfunn===
[[File:Niederwald memorial 2 crop.jpg|thumb|alt=allegorical figure of Germania (woman with flowing robes, sword, flowing hair) standing, holding crown in right hand, sword partially sheathed|I dette nærbildet av Niederwaldmonumentet (se større bilde ovenfor), ruver ''Germania'' 40 meter over byen Rüdesheim. Hun holder en krone i hennes høyre hånd, og bærer et sverd ved hennes side. Germania ble oppført 1877–1883.]]
{{utdypende|Jøder i Tysklands historie}}

[[Askenasiske jøder|Germaniserte jøder]] forble en annen sårbar befolkning i den nye tyske nasjonstaten. Siden 1780, etter frigjøringen gjort av den tysk-romerske keiser [[Josef II, tysk-romersk keiser|Josef II]], hadde jøder i de tidligerre Habsburgterritoriene opplevd en stor grad av økonomiske og rettslige privilegier som deres motstykker i andre tyske territorier ikke hadde: de kunne eie land, for eksempel, og de behøvde ikke leve i et jødisk kvartal (også kalt ''[[Judengasse]]'', eller «Jødefeltet»). De kunne også gå på universiteter og gå inn i profesjoner. Under den revolusjonære og napoleonske æra brøt mange av de tidligere sterke barrierer mellom jøder og kristne ned. Napoleon hadde beordret [[Jødisk frigjørelse|frigjørelsen av jøder]] på tvers av territorier underlagt fransk hegemoni. Som deres franske motstykker, sponset velstående tyske jøder [[Salong (samling)|salonger]]; spesielt hadde flere jødiske ''salonnières'' viktige samlinger i Frankfurt og Berlin, hvori tyske intellektuelle utviklet sin egen form for republikansk intellektualisme. Gjennom de påfølgende tiår, fra nesten umiddelbart etter franskmennenes tap, begrenset reaksjoner på blandingen av jøder og kristne den intellektuelle innvirkningen til disse salongene. Foruten disse salongene fortsatte jøder en germaniseringsprosess hvori de med egen vilje tok til seg tyske kleskoder og språk, og arbeidet med å bli en del av de fremvoksende tyske [[Offentlighet|offentlige sfære]]r på 1800-tallet. Den religiøse reformbevegelsen blant tyske jøder speilet denne innsatsen.<ref>Marion Kaplan, ''The making of the Jewish middle class: women, family, and identity in Imperial Germany'', New York, 1991.</ref>

I samlingsårene spilte tyske jøder en viktig rolle i det tyske profesjonelle, intellektuelle og sosiale livs intellektuelle grunnlag. Fordrivelsen av jøder fra Russland på 1880-tallet og 1890-tallet kompliserte integrasjonen inn i den tyske offentlighet. Russiske jøder ankom nordtyske byer i tusenvis; siden de var betydelig mindre utdannet og velstående forferdet deres dystre fattigdom mange germaniserte jøder. Mange av problemene knyttet til fattigdom (som sykdom, overbefolkede hus, arbeidsløshet, skolefravær, motstand mot å lære tysk, osv.) understreket deres egenart for ikke bare tyske kristne, men og for den lokale jødiske befolkningen.<ref>Kaplan, særlig, s. 4–7 og Conclusion.</ref>

===Skrivingen av nasjonens historie===
{{utdypende|Historiografi og nasjonalisme}}
Et annet viktig element i nasjonsbygning, historien om den heroiske fortid, ble skrevet de nasjonalistiske tyske historikere som den liberale konstitusjonalisten [[Friedrich Christoph Dahlmann|Friedrich Dahlmann]] (1785–1860), hans konservative student [[Heinrich von Treitschke]] (1834–1896), og andre mindre konservative, som [[Theodor Mommsen]] (1817–1903) og [[Heinrich von Sybel]] (1817–1895), for å nevne to. Dahlmann selv døde før samlingen, men han la fundamentet for de fremtidige nasjonalisthistoriene gjennom hans historier om den engelske og den franske revolusjon, ved å støpe disse revolusjonene som fundamentale til konstruksjonen av en nasjon, og Dahlmann selv så Preussen som det logiske midlet til en samling.<ref>Blackbourn og Eley, ''Peculiarities'', s. 241.</ref>

Heinrich von Treitschkes ''Deutsche Geschichte im neunzehnten Jahrhundert'', publisert i 1879, har muligens en misledende tittel: den gir størst fokus på Preussens historie i stedet for de andre tyske staters historie, og den forteller historien om de tysktalende folk gjennom en forkledning av Preussens skjebne å forene alle de tyske stater under sitt lederskap. Opprettelsen av denne [[Den borrusiske myte|''borussiske'' myte]] (''Borussia'' er det [[latin]]ske navnet på Preussen) etablerte Preussen som Tysklands redningsmann; det var skjebnen at alle tyske stater ble forent, denne myten holder fast ved at det var Preussens skjebne å klare dette.<ref>Karin Friedrich, ''The other Prussia: royal Prussia, Poland and liberty, 1569–1772'', New York, 2000, s. 5.</ref> Ifølge denne teorien spilte Preussen den fremste rolle i å føre de tyske stater sammen til en nasjonstat; kun Preussen kunne beskytte tyske friheter fra å bli undergravd av fransk eller russisk innflytelse. Historien fortsetter ved å spille på Preussens rolle i å redde tyskere fra gjenoppblomstringen av Napoleons makt i 1815, ved Waterloo, skape noe lignende en økonomisk enhet, og forene tyskere under ett stolt flagg etter 1871.<ref>Mange moderne historikere beskriver denne myten, uten tro på den: for eksempel, Rudy Koshar, ''Germany's Transient Pasts: Preservation and the National Memory in the Twentieth Century.'' Chapel Hill, 1998; Hans Kohn. ''German history; some new German views.'' Boston, 1954; Thomas Nipperdey, ''Germany history from Napoleon to Bismarck.''</ref> Det er nasjonalisthistorikerens rolle å skrive en nasjons historie; dette betyr at å se nasjonens fortid med målet om en nasjonalistisk historie i tankene. Prosessen av å skrive historie, eller historier, er en erindringsprosess og tilgivelsesprosess: å velge visse elementer som skal husker, det vil si, lagt vekt på, og ignorere eller glemme de andre elementer og hendelser.<ref>Richard R. Flores, ''Remembering the Alamo: memory, modernity, and the master symbol.'' 1st ed, History, culture, and society series. Austin, Texas, 2002.</ref>

Mommsens bidrag til ''[[Monumenta Germaniae Historica]]'' la grunnlaget for mer forskning på studien av den tyske nasjon, og utvider tanken om Tyskland til andre områder enn Preussen. Som en liberal professor, historiker og teolog, og generelt en titan blant det sene 1800-talls lærde, var Mommsen og en delegat til Det prøyssiske representantenes hus fra 1863 til 1866 og fra 1873 til 1879; han var også delegat til Reichstag fra 1881 til 1884, for [[Det tyske fremskrittsparti|det liberale tyske fremskrittsparti]] (''Deutsche Fortschrittspartei'') og senere for [[Nationalliberale Partei|Det nasjonale liberalparti]]. Han motsatte seg de antisemittiske program i Bismarcks ''Kulturkampf'' og den vonde og bitende teksten som Treitschke ofte brukte i publikasjonen av hans ''Studien über die Judenfrage'' (''Studier på det jødiske spørsmål''), som oppfordret assimilering og germanisering av jøder.<ref>Josep R. Llobera and Goldsmiths' College. ''The role of historical memory in (ethno)nation-building.'' Goldsmiths sociology papers. London, Goldsmiths College, 1996.</ref>