Redigerer Tysklands opprustning i 1930-årene (avsnitt)

== Wehrmacht ved krigens utbrudd ==
Den tyske Wehrmacht var av en meget forskjelligartet størrelse ved krigens utbrudd. Det er et faktum at «Wehrmacht, som gjennom en sentralt organisert prosess hadde blitt utstyrt med de mest moderne våpen og som formentlig lett kunne beseire de omkringliggende landene», ikke eksisterte. Oppbyggingen av forsvaret hadde ikke avsluttet i 1939. Det er også ubestridelig at Wehrmacht fra sin grunnleggelse til krigens utbrudd hadde vokst med enestående fart til en enorm styrke i krigshistorien. I alt omfattet styrken 4&nbsp;556&nbsp;000 mann ved krigens utbrudd, som fordelte seg på: 
* 3,7 mill. mann i hæren [[Heer]],
* 677&nbsp;000 mann i flyvåpenet [[Luftwaffe (Wehrmacht)|Luftwaffe]],
* 150&nbsp;000 mann i marinen [[Kriegsmarine]] og
* 23&nbsp;000 mann i [[Waffen-SS]]

Imidlertid var det graverende forskjeller mellom den numeriske styrken og kvaliteten av de kjempende troppene. Således bestod hæren, som ifølge den tyske krigsdoktrinen skulle bære den største byrden i kampene, kun av 730&nbsp;000 aktive og fullt utdannede soldater. I marinen var det 78&nbsp;000 og i Luftwaffe 332&nbsp;000 mann. Den tyske styrkens utdannelsesstatus var som følger:

{| class="wikitable" style="text-align:center"
!style="background-color:#ddb;"|Aktive tropper<br /><small>Profesjonelle / vernepliktige</small>
!style="background-color:#ddb;"|Reserve I<br /><small>Årgang 1914 og yngre</small>
!style="background-color:#ddb;"|Reserve II<br /><small>Årgang 1913 og eldre</small>
!style="background-color:#ddb;"|Krigsveteraner<br /><small>Landwehr (årgang 1894 – 1900)</small>
!style="background-color:#ddb;"|Fremdeles ikke-utdannede<br /><small>Årgang 1906/07 og 1918/19</small>
!style="background-color:#ddb;"|Wehrmacht-samlet styrke
|-
| 1&nbsp;131&nbsp;000
| 647&nbsp;000
| 770&nbsp;000
| 1&nbsp;200&nbsp;000
| 808&nbsp;000
| '''4&nbsp;556&nbsp;000'''
|}

Sammen med ordenspoliti, havnepoliti, hjelpepoliti (SDH), luftbeskyttelsestjeneste (LSD), forsterket postbeskyttelse, vaktvern fra SS, teknisk katastrofehjelp, grensetropper og den forsterkede grensebevoktningstjenesten (VGAD) var omkring 6 mill. personer innsatt i militæret og beskyttelse av riksområdet.<ref>Alle tall fra MGFA: DRZW, bind 5/1, s.&nbsp;731</ref>

=== Hæren ===
[[Fil:Bundesarchiv Bild 102-10434, Rahmenübung der Reichswehr in Unterfranken.jpg|thumb|Ved krigens begynnelse bestod felthæren av 2,8 mill. mann.]]
Den voldsomme økningen fra den begrensede 100&nbsp;000 manns hæren i Versaillestraktaten til den innsatsklare hæren i fredstid fremkom slik:<ref>Tall fra MGFA, bind 1, s.&nbsp;410ff.; Mueller-Hillebrand: ''Das Heer 1933-1945.'' bind I, s.&nbsp;66.</ref>

* Siste del av 1934: 250&nbsp;000 mann (21 infanteri- og 3 kavaleridivisjoner)
* Siste del av 1935: 400&nbsp;000 mann (24 infanteri-, 3 panser og 2 kavaleridivisjoner)
* Siste del av 1936: 520&nbsp;000 mann (36 infanteri- og 3 panserdivisjoner)
* Siste del av 1937: 550&nbsp;000 mann (32 infanteri-, 4 motoriserte infanteri- og 3 panserdivisjoner)
* Siste del av 1938: 570&nbsp;000 mann (Mobiliseringavsnitt 1938 ble overført til tidlig i 1939)
* Sommer 1939: 730&nbsp;000 mann.

Ved krigens begynnelse hadde felthæren en styrke på 2&nbsp;758&nbsp;000 mann. De planlagte 43 divisjonene ifølge augustprogrammet stod overfor 52 divisjoner som fordelte seg på 35 infanteri-, 4 motoriserte infanteri-, 6 panser-, 4 lette- og 3 fjelldivisjoner. I tillegg kom 51 infanteridivisjoner som skulle mobiliseres til krigshæren, så de 102 først planlagte divisjonene var nå blitt til 103. De 3,7 millioner mennene som var klare for tjeneste fordelte seg på :<ref>Tallene varierer mellom 3,706 mill. (MGFA, bind 5/1, s.&nbsp;731) og 3,731 mill. (Mueller-Hillebrand, "Heer", s.&nbsp;66) mann. Tallene for felthæren er til gjengjeld overensstemmende.</ref>
* 2&nbsp;758&nbsp;000 mann i felthæren,
** 2&nbsp;108&nbsp;000 mann i kampenheter,
** 223&nbsp;000 mann i stasjonære grense- og festningstropper,
** 427&nbsp;000 mann i konstruksjonstropper <small>(disse fortrinnsvis ikke-utdannede og ubevæpnede mennene ble i 1939 flyttet fra [[Reichsarbeitsdienst]] og underlagt hæren)</small>,
* rundt 1 mill. mann i reservehæren og
* 23&nbsp;000 mann i [[Waffen-SS]] <small>([[SS-Verfügungstruppe]] ble den [[19. august]] [[1939]] underordnet hærens øverstbefalende)</small>.

Den materielle utrustningsgraden, som ikke på alle punkter kan likestilles med innsatsberedskapen, var som følger:<ref>MGFA: bind 5/1, s.&nbsp;554 (På grunn av mangler i den daværende statistikken kan det hende at det er forskjeller i forhold til andre tallangivelser (først og fremst for antall stridsvogner))</ref>

{| class="wikitable"
|-
! colspan="9" style="background-color:#996; color:#fff" | Hærens utrustningsgrad i slutten av 1939
|- style="vertical-align:top; text-align:left;"
| style="background-color:#ddb" |Pistoler <small>(08 og 38)</small>
| style="text-align:left;" | 630&nbsp;000
| style="text-align:left; background-color:#ddb" | Lett morter 36
| 5&nbsp;062
| style="text-align:left; background-color:#ddb" | [[Panzer I]]
| 1&nbsp;305
|-
| style="text-align:left; background-color:#ddb" | [[Karabiner 98k]]
| 2&nbsp;569&nbsp;300
| style="text-align:left; background-color:#ddb" | Tung morter 34
| 3&nbsp;959
| style="text-align:left; background-color:#ddb" | [[Panzer II]]
| 991
|-
| style="text-align:left; background-color:#ddb"| [[MP40|MP 38/40]]
| 5&nbsp;711
| style="text-align:left; background-color:#ddb" | [[Nebelwerfer]] <small>10&nbsp;cm og 15&nbsp;cm</small>
| 179
| style="text-align:left; background-color:#ddb" | [[Panzer III]]
| 151
|-
| style="text-align:left; background-color:#ddb" | Maskingevær
| 103&nbsp;300
| style="text-align:left; background-color:#ddb" | Lett infanterikanon
| 2&nbsp;931
| style="text-align:left; background-color:#ddb" | [[Panzer IV]]
| 143
|-
| style="text-align:left; background-color:#ddb"| Panzerrifler <small>(38,39,41)</small>
| 62
| style="text-align:left; background-color:#ddb" | Stor infanterikanon
| 367
| style="text-align:left; background-color:#ddb" | [[Panzer 35(t)|Pz.Kpf.Wg. 35(t)]]
| 125
|-
| style="text-align:left; background-color:#ddb"| 2&nbsp;cm Flak 30
| 895
| style="text-align:left; background-color:#ddb" | Fjellkanon
| 213
| style="text-align:left; background-color:#ddb" | Pz.Kpf.Wg. 38(t)
| 122
|-
| style="text-align:left; background-color:#ddb"| 3,7&nbsp;cm Flak
| 63
| style="text-align:left; background-color:#ddb" | Lett feltkanon 18
| 20
| style="text-align:left; background-color:#ddb" | [[Leichter Panzerspähwagen|Observ.- / Kommandovogn]]
| 1&nbsp;076
|-
| style="text-align:left; background-color:#ddb"| 3,7&nbsp;cm Pak
| 10&nbsp;560
| style="text-align:left; background-color:#ddb" | Lett felthaubits
| 4&nbsp;919
| style="text-align:left; background-color:#ddb" | Artilleritraktorer
| 5&nbsp;200
|-
| style="text-align:left; background-color:#ddb"| 4,7&nbsp;cm Pak (t)
| -
| style="text-align:left; background-color:#ddb" | Stor felthaubits 18
| 2&nbsp;434
| style="text-align:left; background-color:#ddb" |
|
|-
| style="text-align:left; background-color:#ddb"| Pak 38
| -
| style="text-align:left; background-color:#ddb" | 10&nbsp;cm kanon 18
| 400
| style="text-align:left; background-color:#ddb" |
|
|-
| style="text-align:left; background-color:#ddb"|
|
| style="text-align:left; background-color:#ddb" | 15&nbsp;cm kanon 18
| 25
| style="text-align:left; background-color:#ddb" |
|
|-
| style="text-align:left; background-color:#ddb"|
|
| style="text-align:left; background-color:#ddb" | Tung artilleri
| 47
| style="text-align:left; background-color:#ddb" |
|
|-
| style="text-align:left; background-color:#ddb"| ''Infanteri-ammunisjon''
| 6&nbsp;665&nbsp;459&nbsp;000
| style="text-align:left; background-color:#ddb" | ''Artilleri-ammunisjon''
| 29&nbsp;363&nbsp;000
| style="text-align:left; background-color:#ddb" | ''Panser og Pak-ammunisjon''
| 35&nbsp;793&nbsp;000
|}

Et graverende problem som først ble tydelig senere i krigen, handlet om reservene. Siden kaserneinfrastrukturen og det forhåndenværende utdannelsespersonalet ikke tillot samtidig utdannelse av flere årganger betydde mangelen på utdannede reserver alvorlige problemer under en lengrevarende krig. Ved krigens start hadde man helt klart tilstrekkelige reserver i aldersgruppen mellom 35 og 45 år, som imidlertid bare kunne innsettes i sikringsstyrker og indre områder. En nevneverdig erstatning for aldersgruppen mellom 18 og 35 år var derimot ikke til rådighet.<ref>MGFA: bind 5/1, s.&nbsp;728.</ref> Et annet forhold som også rammet marinen og Luftwaffe var mangelen på spesialister. På grunn av mekaniseringen av militæret var det behov for stadig mer komplisert utstyr, og dermed spesielt utdannet personell til betjening og vedlikehold. Men de var likeså etterspurt i våpenindustrien. Som følge av dette ble kravene til erstatningspersonell senket allerede ved krigens utbrudd, så selv de som var utstødt i vanære (men ikke de med delvis jødisk bakgrunn), kunne gjeninntre.<ref>MGFA: bind 5/1, s.&nbsp;732.</ref>

{| class="wikitable" style="float:right;"
|-
! colspan="5" style=" background-color:#996; color:#fff"| Personellstrukturen i infanteridivisjonene ved krigens begynnelse<ref name="Mueller"/><br /><small>(Tallangivelser i %)</small>
|- style="vertical-align:top;"
! style="text-align:left; background-color:#ddb" |Type
! 1. bølge <br /> (35 divisjoner)
! 2. bølge <br /> (16 divisjoner)
! 3. bølge <br /> (21 divisjoner)
! 4. bølge <br /> (14 divisjoner)
|- style="text-align:center;"
| style="text-align:left; background-color:#ddb" | Aktivt personell
| 78
| 6
| -
| 9
|- style="text-align:center;"
| style="text-align:left; background-color:#ddb" | Reserve I <br /><small>Utdannet etter 1920, under 35 år</small>
| 12
| 83
| 12
| 21
|- style="text-align:center;"
| style="text-align:left; background-color:#ddb" | Reserve II <br /><small>3 måneders trening, under 35 år</small>
| 6
| 8
| 46
| 46
|- style="text-align:center;
| style="text-align:left; background-color:#ddb" | Landwehr <br /><small>Krigsveteraner født i 1894-1900 eller<br />ikke veteraner inntil 45 år</small>
| style="text-align:center" | 4
| style="text-align:center" | 3
| style="text-align:center" | 42
| style="text-align:center" | 24
|-
|}
Som følge av mangel på materiell og det vekslende utdannelsestilbudet kunne ikke alle divisjoner stilles opp i samme styrke og sammensetning og utrustes med samme våpen. Således bestod de 51 divisjonene som til nå ikke hadde blitt mobilisert i sommeren 1939 av tre forskjellige typer, såkalte bølger (Wellen), som skilte seg ut enormt i kampkraft. Den materielle utrustningen og kampkraften i 3. og 4. bølge var så liten at de hovedsakelig ble innsatt som stasjonære divisjoner eller som reserveenheter. Selv mange av de 35 divisjonene fra fredstidshæren i 1. bølge var ved krigens utbrudd heller ikke oppe på full styrke.<ref>MGFA: bind 1, s.&nbsp;448.</ref>

Dessuten var lagrene av ammunisjon, reservedeler og andre forsyninger utilstrekkelige. Fredshæren kunne ganske sikkert i noen grad utstyres med den nødvendige utrustningen, men OKWs krav om ammunisjonsbeholdning nok til fire måneders krig for krigshæren var langt fra nådd. Følgende mangler på ulike ammunisjonstyper var gjeldende:<ref name="Mueller"/>
* Infanteriammunisjon: 60&nbsp;%
* 2&nbsp;cm Flak- hhv. stridsvognsammunisjon: 70 hhv. 95&nbsp;%
* Morterammunisjon: 90&nbsp;%
* Infanterikanonammunisjon: 70&nbsp;%
* Let felthaubitsammunisjon: 60&nbsp;%
* Tung felthaubitsammunisjon: 45&nbsp;%.

At det etter krigens begynnelse – noe deler av militærledelsen hadde ventet – ikke inntraff en mangel på ammunisjon, skyldtes den uventet hurtige avslutningen på de innledende [[Blitzkrieg]]-felttogene og det dermed ytterst små forbruket av ammunisjon.

=== Marinen ===
I motsetning til hæren hadde marinen ingen problemer med å dekke behovet for offiserer. Offiserskorpset bestod i 1933 av 1&nbsp;100 offiserer og hadde ved krigens start vokst til 4&nbsp;400. Personellet utgjorde 15&nbsp;000 mann i starten av 1933, og hadde frem til krigens begynnelse vokst til 78&nbsp;000 – en femdobling.<ref>Rolf Güth: ''Organisation der Marine in Krieg und Frieden 1913–33.'' i: "Deutsche Marinegeschichte der Neuzeit." ISBN 3-7637-0307-1, s.&nbsp;347ff.</ref> Etter de trinnvist gjennomførte mobiliseringene i løpet av sommeren hadde den samlede styrken ved krigens begynnelse vokst til 150&nbsp;000 mann. Den langsomme oppbyggingen av marinens utilstrekkelige skipsflåte foregikk på følgende måte:

{| class="wikitable
!style="background-color:#ddb;"|
!style="background-color:#ddb;"| Slagskip
!style="background-color:#ddb;"| Panserskip
!style="background-color:#ddb;"| Tunge kryssere
!style="background-color:#ddb;"| Lette kryssere
!style="background-color:#ddb;"| Jagere
!style="background-color:#ddb;"| Torpedobåter
!style="background-color:#ddb;"| Ubåter
|-style="text-align:center;
|style="text-align:left;"| '''1. april 1934'''
|
|style="text-align:center;"| 1
|
|style="text-align:center;"| 5
|
|style="text-align:center;"| 12
|
|-style="text-align:center;
|style="text-align:left;"| '''1. september 1939'''
| 2
| 3
| 1
| 6
| 21
| 12
|57
|-
|}

Da Storbritannia erklærte krig mot Tyskland den [[3. september]] [[1939]] dro Raeder, som krigen kom «''fem år for tidlig''» for, den konklusjon over Kriegsmarines opprustning at: «''Hva marinen angår, er den naturligvis ennå ikke på noen måte tilstrekkelig utrustet til å kjempe mot England … Overflateenhetene er fortsatt i så få antall og styrker at de – selv hvis alle styrker settes inn – kun kan dø med ære.''»<ref>Müller/Volkmann: ''Die Wehrmacht. Mythos und Realität.'' s.&nbsp;270.</ref> Denne negative vurderingen av situasjonen avspeilet resultatet av en opprustningspolitikk som ikke kunne følge en konsekvent linje i forhold til langfristede byggeplaner og kortfristede politiske beslutninger. Etter krigens utbrudd ble byggingen av så godt som alle overflateskip annullert. Instruks nr. 1 av 31. august 1939 om marinens krigføring var ganske kort: "Kriegsmarinen fører [[handelskrig]] med tyngdepunktet mot England."<ref>Gerhard Koop: ''Schiffsklassen und Schiffstypen der deutschen Marine.'' bind 5, Bernhard & Graefe-Verlag, Bonn 1994, ISBN 3-7637-5923-9, s.&nbsp;294.</ref>

=== Flyvåpenet ===

{| class="wikitable" style="float:right;"
|- style="vertical-align:top;"
! colspan="4" style="background-color:#996; color:#fff"| Vekst i personell<ref>MGFA: DRZW, bind I, s.&nbsp;479</ref> <br />
|- style="vertical-align:top; text-align:center; background-color:#ddb;"
!style="background-color:#ddb;"|
!style="background-color:#ddb;"| 1933
!style="background-color:#ddb;"| 1935
!style="background-color:#ddb;"| 1939
|-
| align="center" | Offiserer
| align="center" | 250
| align="center" | {{formatnum:1100}}
| align="center" | {{formatnum:15000}}
|-
| align="center" | Underoffiserer<br />og mannskap
| align="center" | {{formatnum:2000}}
| align="center" | {{formatnum:17000}}
| align="center" | {{formatnum:370000}}
|}
På grunn av totalforbudet mot Luftwaffe kunne dette i motsetning til de to andre forsvarsgrenene ikke bygge ut fra eget forhåndenværende personell, så økningen av personell med alle dens uheldige sider kom her sterkest til uttrykk. Følgelig måtte offisersutdannelsen allerede i 1935 reduseres fra tre til to år. I tidens løp foregikk det en så voldsom utvidelse av personellet at offiserskorpset fra det tidspunktet hvor Luftwaffe ble avdekket i 1935 til krigens utbrudd vokste til det trettendobbelte. Når man tenker på at etableringen av et homogent offiserskorps og innføring i den nye kompliserte teknikken er en langvarig prosess og at størstedelen av offiserskorpset bestod av tidligere hæroffiserer som ikke hadde erfaring med flyging, må man vurdere kvaliteten av dette korpset skeptisk. Som følge av den umåtelige økningen og de herav følgende store utsvingene i personellstyrken var en konsolidering av styrken ikke mulig etter 1935.<ref name="Völker"/>

{| class="wikitable" style="float:right; clear:right;"
|- 
! colspan="3" style="vertical-align:top; background-color:#996; color:#fff" | Flyproduksjon i Tyskland<ref>MGFA: bind I, s.&nbsp;242</ref>
|- style="vertical-align:top; text-align:center; background-color:#ddb;"
!style="background-color:#ddb;"|År
!style="background-color:#ddb;"|I alt
!style="background-color:#ddb;"|Herav krigsfly
|-
| align="center" |1932
| align="center" |36
| align="center" |–
|-
| align="center" |1933
| align="center" |368
| align="center" |–
|-
| align="center" |1934
| align="center" |{{formatnum:1968}}
| align="center" |840
|-
| align="center" |1935
| align="center" |{{formatnum:3183}}
| align="center" |{{formatnum:1823}}
|-
| align="center" |1936
| align="center" |{{formatnum:5112}}
| align="center" |{{formatnum:2530}}
|-
| align="center" |1937
| align="center" |{{formatnum:5606}}
| align="center" |{{formatnum:2651}}
|-
| align="center" |1938
| align="center" |5235
| align="center" |3350
|-
| align="center" |1939
| align="center" |{{formatnum:8295}}
| align="center" |{{formatnum:4733}}
|}
Også flyproduksjonen hadde enorme vekstrater, selv om det i 1938 kom til et fall på grunn av mangel på råstoffer siden den stagnerende produksjonen fra 1936. Det intensive oppbyggingstempoet fremgår dessuten av den voldsomme veksten i nyoppstilte enheter, hvor de særdeles høye vekstprosentene oppstod som følge av deling av eksisterende enheter:<ref name="Völker"/> 
* 1933: 3 skvadroner
* 1934: 14 skvadroner
* 1935: 49 skvadroner
* 1936: 109 skvadroner
* 1937: 214 skvadroner
* 1938: 243 skvadroner ({{formatnum:2180}} fly ved fronten)
* 1939: 275 skvadroner (sommer)
Luftvernsartilleriet (Flak) hadde også høyere vekstrater. Fra elleve avdelinger ved avsløringen vokste det til 60 med {{formatnum:68000}} mann ved utgangen av 1938. For luftvarslingsgruppen forholdt det seg likeledes. Den vokste fra seks til 102 kompanier med {{formatnum:35500}} mann i samme tidsrom.<ref name="Völker"/>

I august 1939 gjorde {{formatnum:373000}} mann tjeneste i Luftwaffe, og disse fordelte seg slik: 
* {{formatnum:208000}} mann til flygende enheter (herunder {{formatnum:20000}} besetningsmedlemmer)
* {{formatnum:107000}} mann i luftvernsartilleriet og
* {{formatnum:58000}} mann til luftvarsling.
Ved mobiliseringstiltak ble troppestyrken økt til {{formatnum:677000}} mann ved krigens begynnelse, fortrinnsvis ved tredobling av Flaktroppene dersom utstyr fantes på lager.

{| class="wikitable"
|-
! colspan="8" style="background-color:#996; color:#fff"| Operasjonsberedskap i de flygende enhetene ved krigens begynnelse<ref group="A">Tall fra MGFA: bind 5/1, s.&nbsp;963 | NB! Tallene er på grunn av mangler ved statistikken ikke nødvendigvis sammenlignbare med andre kilder. Således kommer Völker, ''Luftwaffe'', til {{formatnum:4093}} stående fly til rådighet, hvorav {{formatnum:3646}} var klare til innsats, heriblant bl.a. 1&nbsp;056 [[Me 109]], 787 [[Heinkel He 111|He 111]], 628 [[Dornier Do 17|Do 17]], 366 [[Junkers Ju 87|Ju 87]] og 552 [[Ju 52]].</ref>
|- style="vertical-align:top; text-align:center; background-color:#ddb;"
! style="text-align:left;" |
! Jagerfly &<br /> tunge jagerfly
! Stupbombere<br />& jagerbombere
! Bombefly &<br /> raske bombefly
! Rekognosering: <br /> <small> observasjons- og langdistansefly</small>
! Transportfly <br /> <small> uten svevefly</small>
! Andre<br /> <small> kurérfly, marinefly, osv.</small>
! I alt<br /> <small> i 302 skvadroner</small>
|- style="text-align:center;"
| style="text-align:center;" | Operasjonsklare
| {{formatnum:1082}}
| 377
| {{formatnum:1105}}
| 541
| 502
| 225
| '''{{formatnum:3832}}'''
|- style="text-align:center;"
| style="text-align:center;" | <span style="color:#4F4F4F;"><small>Ikke operasjonsklare</small></span>
| <span style="color:#4F4F4F;"><small>148</small></span>
| <span style="color:#4F4F4F;"><small>23</small></span>
| <span style="color:#4F4F4F;"><small>105</small></span>
| <span style="color:#4F4F4F;"><small>120</small></span>
| <span style="color:#4F4F4F;"><small>42</small></span>
| <span style="color:#4F4F4F;"><small>18</small></span>
| <span style="color:#4F4F4F;"><small>'''456'''</small></span>
|- style="text-align:center;"
| style="text-align:center;" | Besetninger klare til innsats
| 980
| 345
| {{formatnum:1045}}
| 459
| 539
| 201
| '''{{formatnum:3569}}'''
|-
|}

Operasjonsberedskapen blant de omkring {{formatnum:11700}} i frontbesetningene var forholdsvis høyt, selv om ikke alle flymaskinene kunne bemannes. Dessuten ble luftforsvarsandelen økt betraktelig i forhold til det første opprustningsprogrammet, ettersom de 21 Flakregimentene med deres {{formatnum:2600}} store og {{formatnum:6700}} middels store og lette flakkanoner og deres {{formatnum:3000}} Flakscheinwerfern rådet over {{formatnum:107000}} mann eller nesten en tredjedel av det aktive stampersonell på {{formatnum:370000}} mann. Dessuten kunne Luftwaffe disponere over 133 flyplasser, 49 ammunisjonsverk og 13 store lagre med drivstoff.<ref name="Völker"/>

=== Konsekvenser ===
Til tross for Hitlers «fredstaler» førte den massive opprustningen til en skjerpelse av de internasjonale forbindelsene og en endring av maktkonstellasjonene, slik at en krig var usannsynlig og at den kunne begrenses til en lokal konflikt dersom en slik først brøt ut. Til en slik situasjon var ikke opprustningspolitikken i 1939 tilstrekkelig.<ref name="Mueller"/> Således utviklet opprustningen en egen dynamikk og utgjorde i seg selv en fare for landet. Som følge av den forverrede utenrikspolitiske situasjonen så militæret ingen alternativ til opprustning.<ref>MGFA: bind 1, s.&nbsp;418.</ref>

Spørsmålet om en hær i høyeste krigsberedskap i det hele tatt kunne finansieres, som sjefen for Heeresamt stilte i 1936, forstummet raskt siden Hitler allerede hadde bekjentgjort sin hensikt om å sette Wehrmacht inn i en utvidelse av det tyske [[Lebensraum]] senest fra 1943.<ref>Fromm krevde en oppbremsing av opprustningen dersom det ikke var konkrete planer om å sette inn Wehrmacht. MGFA: DRZW bind 1, s.&nbsp;436</ref> Wehrmacht hadde stor kapasitet til å angripe først, noe som var i overensstemmelse med den planlagte [[Blitzkrieg]]-doktrinen som gikk ut på å beseire en diplomatisk isolert fiende ved få, men voldsomme slag. Ved hjelp av den praktiserte opprustningen i bredden lyktes det Tyskland i løpet av kort å bringe styrkene opp på et stort antall, men på grunn av manglende koordinering av opprustningen og bibeholdelse av fredsøkonomien – selv etter krigens utbrudd – var opprustningsindustriens kapasitet begrenset og en opprustning i dybden og en utbygging av våpenlagre kunne derfor ikke gjennomføres.<ref>MGFA: ''Das Zeitalter der Weltkriege.'', s.&nbsp;262<br />Fazit Ineffizienz se: Müller/Volkmann: ''Die Wehrmacht.'' s.&nbsp;102.</ref> Selv militærledelsen betegnet i sommeren 1939 Wehrmacht som ikke krigsklar.<ref>Vurdering av bl.a. Klaus-Jürgen Müller: ''Das Heer und Hitler.'' Oldenbourg-Verlag 1988, ISBN 3-486-55350-X, s.&nbsp;407ff. <br />Gotthard Breit: ''Das Staats- und Gesellschaftsbild deutscher Generale beider Weltkriege im Spiegel ihrer Memoiren.'' Boldt-Verlag 1973, ISBN 3-7646-1576-1, s.&nbsp;185ff.</ref> I løpet av den stadig mer langvarige og av den grunn ikke-planlagte konflikten viste det seg at Wehrmacht ikke var rustet til å føre en lang verdenskrig på flere fronter. Det forspranget som landet hadde oppnådd på visse delområder innenfor militæret, forsvant fordi tyskerne unnlot å gjennomføre en hurtig og total mobilisering av økonomien.<ref>Av den grunn produserte Storbritannia flere fly enn Tyskland allerede i sommeren 1939, og ett år senere hadde britene 50&nbsp;% flere fly enn tyskerne til rådighet. I tillegg kommer den sovjetiske og amerikanske kapasiteten, som fra midt i krigen ble utnyttet på sitt beste. Richard Overy: ''Die Wurzeln des Sieges.'' Rowohlt-Verlag 2002, ISBN 3-499-61314-X, s.&nbsp;425.</ref>

Selv den dag i dag vurderes opprustningens forløp forskjellig. Eldre forskning understøtter økonomihistorikeren Alan S. Milwards formulerte tese om «Blitzkriegsøkonomi».<ref>Se Alan S. Milward: ''Der Einfluß ökonomischer und nicht-ökonomischer Faktoren auf die Strategie des Blitzkrieg.'' Opptrykt i: ''Wirtschaft und Rüstung am Vorabend des Zweiten Weltkrieges.'' Utgitt av Forstmeier/Volkmann, Droste 1975, ISBN 3-7700-0399-3, s.&nbsp;189-201</ref> Teorien forklarte den lille økonomiske mobiliseringsgraden med en påstått genial økonomisk politikk fra Hitlers side, der de få ressursene ved behendig bruk av krefter etter de enorme investeringene skulle overvinnes gjennom en flukt fremad. Gjennom utbytting av de derved erobrede områdene skulle det neste korte felttoget gjøres klart. Krigen skulle således så å si ernære krigen.<ref>Timothy Mason: ''Sozialpolitik im Dritten Reich. Arbeiterklasse und Volksgemeinschaft.'' Westdeutscher Verlag 1977, ISBN 3-531-11364-X, s.&nbsp;295ff.</ref> Nyere historieforskning antar at den nasjonalsosialistiske ledelsen hele tiden hadde gått for en langvarig krig og total mobilisering, men at dette slo feil på grunn av ineffektivitet og en manglende erkjennelse av at det økonomiske potensialet var for beskjedent til å føre en verdenskrig.<ref>MGFA: DRZW, bind 5/1, s.&nbsp;349 og 689</ref>