Redigerer Sulitjelma gruber (avsnitt)

==== Arbeidsforholdene ====
Gruvedriften i Sulitjelma var basert på helårsdrift da ordinær drift kom ordentlig i gang. Rundt 1900 var normalarbeidsdagen i verket 10 timer basert på skiftarbeid. Kontrasten mellom arbeidet i gruvebolaget og det folk ellers var vant med måtte ha vært stor. I Sulitjelma var det elektrisk belysning, og alskens andre elektriske maskiner som motorer, pumper og heiser, noe som ellers ikke fantes på landet i Nord-Norge. En annen ting var størrelsen på bedriften og det store antall ansatte.<ref name="EAD" /> Selv om arbeidet både var hardt, med kalde, mørke og fuktige arbeidsplasser,<ref name="KS" /> og noen steder helseskadelig som i smeltehytten, var det vel ansett. På flere måter stod arbeidslagene ganske fritt og selvstendig, noe som gjerne skjer naturlig på en så stor arbeidsplass.<ref name="WR42" /><ref>{{Kilde bok| forfatter=Hans Melien | redaktør= | utgivelsesår=1983 | artikkel= | tittel=Bergmann og rallar | bind= | utgave= | utgivelsessted=Oslo | forlag=Grøndal | side=74 | isbn=82-504-0654-0 | id= | språk= | kommentar= | url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007081401052 }}</ref> For eksempel kunne et arbeidslag som var ferdig med tildelt arbeidet gå hjem tidligere, men i motsatte tilfeller kunne arbeidsdagen bli lengre enn 10 timer.<ref name="SFS5" />

Hver arbeidstager kjøpte selv personlig utstyr som gruvelampe, arbeidstøy, samt utstyr som krafse og brett. Hver arbeidslag leide utstyr som boremaskin og bor. Slitasje på bor, samt forbruket av lunte, fenghetter og sprengstoff ble trukket fra ved utbetaling av lønn.<ref>[[#VE|Viktor Evjen: ''Opprøret på Langvannsisen'' side 42.]]</ref>

Akkordarbeid var helt alminnelig i 1890-årene. En kontroversiell ordning var såkalt ''lisitasjon'', som vil si at et arbeidsoppdrag blir auksjonert ut, slik at lavestbydende får oppdraget.<ref name="KS" /> Ordningen førte til uvennskap og voldsomme oppgjør mellom arbeidere. Dette var noe som også verkets høyere funksjonærer var motstandere av, og praksisen var under avvikling i 1900.<ref name="WR46" />

Blant de som hadde de verste arbeidsforholdene i den første tiden var de som røstet malm utendørs. Svovelrøyken dannet svovelsyre på slimhinnene om den ble pustet inn, dermed var det ikke uvanlig at folkene blødde fra nese og munn. Sår hals og rennene øyne var noe som også funksjonærene i Furulund flere kilometer unna klaget over. Den svenske dikteren og journalisten Pelle Molin skrev i 1895 om et besøk i Sulitjelma: ''«Vi försöka att se oss om inne i ett rosthus, men komma hostande och halvblinda tillbaka. Arbetarna äro mera vana.»''<ref name="WS" />

Stigeren som er arbeidsformannen i gruven stod for utbetalingen av lønn. Disse kunne i en viss grad avgjøre hvor mye hver enkelt skulle få i betaling. Hagbart Hansen var gruvearbeider på Furuhaugen i 1906 og beskriver arbeidet under stigeren John Hoff slik: ''«Selv hvor mye man tjente i akkorden blei den begrenset til 3-4 kroner per dag, ofte ledsaget av følgende kommentar: 'Du fær fan it meir'».''<ref name="VE43" /> Formenn og stigere var i noen tilfeller godt likt, i andre tilfeller forhatt. Noen, som den som er omtalt over, fikk rykte på seg for å ikke utbetale lønnen riktig.<ref name="WR42" /> I biografien til gruvearbeideren Johan Moen forteller denne om direktør Knudsen. Han forteller at i spesielle tilfeller var det tvister som verksdirektøren måtte ordne opp i. Knudsen hadde stor respekt blant arbeidsfolk, han kunne bli rasende på stigere og butikkansatte som hadde gjort urett mot arbeidsfolk, enten ved feil lønnsutbetaling eller salg av dårlige matvarer. Han gikk forøvrig under tilnavnet Stor-Knudsen på grunn av sine store krefter. Moen forteller at ved slåsskamper mellom arbeidere kunne Stor-Knudsen gripe inn. Selv i et tilfell der de provisoriske politimennene ikke turde skille kamphamene, tok han affære og kastet karene ut av danselokalet.<ref>{{Kilde bok| forfatter=Hans Melien | redaktør= | utgivelsesår=1983 | artikkel= | tittel=Bergmann og rallar | bind= | utgave= | utgivelsessted=Oslo | forlag=Grøndal | side=75 | isbn=82-504-0654-0 | id= | språk= | kommentar= | url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007081401052 }}</ref>

[[File:Directors first villa at Furulund in Sulitjelma.jpg|thumb|Den første direktørvillaen i Fagerli. Sulitjelma var kjent som et hierarkisk klassesamfunn.{{Byline|Baard Hartvig Lund/Nordlandsmuseet}}]]

Organisasjonen i verket var hierarkisk, der arbeiderne skulle stole på sine overordnedes beslutninger. Motsigelser kunne føre til oppsigelse.<ref name="WR42" /><ref name="SFS5" /> Bergverksloven av 1848 ga bergverkene understøttelsesbyrden for personer som hadde hjemstavnsrett ved verket, det vil si bodd på verkets område i to år sammenhengene. Syke eller skadede arbeidere skulle altså etter loven få støtte fra verket, men Bolaget vegret seg mot dette ved å si opp arbeidere senest etter 23 måneders tjeneste. Senere kunne gjerne samme person få nytt arbeid.<ref name="WR46" />

Denne praksisen med oppsigelse etter 23 måneder falt imidlertid bort av seg selv etterhvert som andre lover og trygdeordninger ble innført. Blant annet loven om ulykkestrygd. Den første sykekassen for gruvearbeiderne ble opprettet nokså tidlig av verkslegen.<ref name="WR46" />

Kvinnene i Sulitjelma arbeidet som kokker, andre forpleiningsoppgaver, samt som sjeidersker, dette arbeidet var den første grovsorteringen av knust gråfjell og kobberholdig malm. I sjeidehusene arbeidet både kvinner og menn, men mennene hadde høyere lønn enn kvinnene. De fleste kvinner som arbeidet med dette var enten ugifte eller enker. Rundt 1930 ble imidlertid dette arbeidet avviklet på grunn av nye prosesser.<ref name="FMN" />

Alt arbeid i Sulitjelma skjedde etter faste klokkeslett, husmor Bjørg Schøning fortalte i et intervju i ''Arbeiderkvinner i Sulis'' i 1987: ''«Æ va vant til at mannfolk og kvinnfolk arbeid' side om side, og skull' middagen vær ferdi' klokka da og da, gjor' det ingenteng om poteten' va kokt da. I Sulis derimot, mått' alt gå etter mannen. Når tida nærma sæ han kom heim, sprang kvinnfolka' førskremt heim og satt' på poteten'. Når han kom heim, sku' poteten' vær kokt', ellers kunn' det bi bråk.»''<ref name="FMN" />