Redigerer Statsbudsjettet (avsnitt)

===Handelsliberalisering og rammestyring===
Som vi ser av tabellen ovenfor hjalp innstrammingene av budsjettprosessen, og det offentlige konsumets andel av økonomien sank fram til 1950. Men på 1950-tallet forsvant grunnlaget for den detaljerte, inngripende styringen mange i Arbeiderpartiet ønsket. Som motytelse for Marshallhjelpen gikk Norge med i [[OECD]], [[GATT]], og senere i [[EFTA]]. Handelen ble liberalisert, og det ble vanskeligere å finstyre økonomien i detalj. De direkte reguleringene med rasjonering ble avløst av mer markedskrefter og mer indirekte styring gjennom penge-, kreditt- og finanspolitikken.<ref>Trond Nordby (red), ''Arbeiderpartiet og planstyret 1945-1965'', Universitetsforlaget 1993. Side 21.</ref> 

Når staten opphevet den direkte styringen ble det viktigere å forutsi den åpne økonomiens utvikling slik at de gjenværende virkemidlene ble treffsikre. Derfor utviklet [[Statistisk sentralbyrå|SSB]] på slutten av [[1950-tallet]] en kryssløpsmodell &ndash; [[MODIS]] &ndash; som skilte ut 58 næringer i [[bruttonasjonalprodukt]]et og 122 varegrupper for [[eksport]]en. Ved å programmere inn ulike offentlige investeringer og konsum, kunne man så beregne hvilken effekt finanspolitikken hadde på ulike deler av økonomien.<ref>Trond Bergh og Tore Jørgen Hanisch, ''Vitenskap og politikk'', Aschehoug 1984. Side 220-221.</ref> 

Liberaliseringen krevde også at Finansdepartementet styrket grepet med den politiske budsjettprosessen. På 1940-tallet var budsjettprosessen fortsatt tungvint, fordi man gikk igjennom budsjettforslaget direkte med hvert departement, post for post. Det såkalte ''Budsjett- og regnskapsutvalget'', som ble nedsatt i 1949 og avga innstilling i 1954, foreslo endringer i bevilgningsreglementet som strammet opp budsjettets inndeling og omfang og satte nytt tidspunkt for framleggelse av regjeringens budsjettforslag. I [[1959]] vedtok Stortinget et nytt, samlet bevilgningsreglement som fastslo disse endringene.<ref>[http://www.regjeringen.no/nb/dep/fin/dok/NOUer/2003/NOU-2003-06/5/2.html?id=118680] {{Wayback|url=http://www.regjeringen.no/nb/dep/fin/dok/NOUer/2003/NOU-2003-06/5/2.html?id=118680|date=20080422060612}} NOU 2003:06 ''Hva koster det'', kap 4.</ref>

Midt på 1950-tallet begynte Finansdepartementet å sette opp ''prøvebudsjetter'' som antydet hvor mye av hvert departements krav man burde ta sikte på å godta i Regjeringen. Og med ''Budsjettreformen i 1961'' fikk Finansdepartementet enda mer kontroll over prosessen, ved at man innførte ''rammebudsjettering'' med en ramme for hvert fagdepartement som departementet og Stortinget selv hadde ansvar for å prioritere sine ønsker innenfor.

Med den strammere prosessen som vokste fram, ble [[finansminister]]en viktigere. [[Einar Gerhardsen]] hadde stor tillit til sine finansministre, særlig til den meget strenge Bjerve (1960–63).<ref>Einar Lie: ''Ambisjon og tradisjon, Finansdepartementets historie 1945-1965''. Universitetsforlaget, 1995. Side 135.</ref> Budsjettdisiplinen ble også hjulpet av at [[Arbeiderpartiet|Ap]] hadde rent flertall i Stortinget fra [[1945]] til [[1961]]. Noen egentlig budsjettforhandling i Stortinget var derfor ikke nødvendig. Men fra [[1951]] ble det vanlig at Arbeiderpartiets fraksjonsledere i Stortinget møtte finansministeren og drøftet budsjettet på hver sine felt før det ble framlagt for Regjeringen.