Redigerer Sjakk (avsnitt)

=== Fremveksten av konkurransesjakk ===
[[Fil:Lasker-Steinitz.jpg|thumb|[[Wilhelm Steinitz]] og [[Emanuel Lasker]] under [[VM i sjakk]] i 1894.]]

[[Fil:Alekhine Capablanca WCC 1927.jpg|thumb|[[Aleksandr Alekhin]] og [[José Raúl Capablanca]] under [[VM i sjakk]] i [[Buenos Aires]] i 1927.]]

Den første moderne sjakkturneringen ble arrangert av [[Howard Staunton]], en ledende engelsk sjakkspiller, og ble avholdt i London i 1851. Den ble vunnet av den relativt ukjente tyskeren [[Adolf Anderssen]], som ble hyllet som den ledende sjakkmesteren og hans strålende, energisk angripende stil ble typisk for tiden, selv om den senere skulle bli regnet som strategisk grunn.<ref>{{cite web
 |url         = http://worldchessnetwork.com/English/chessHistory/salute/matchesTournaments/london1851.php
 |title       = London, 1851
 |author      = Parr, Larry
 |publisher   = World Chess Network
 |accessdate  = 2008-11-26
 |language    = engelsk
 |url-status  = bot: unknown
 |archiveurl  = https://web.archive.org/web/2006/http://worldchessnetwork.com/English/chessHistory/salute/matchesTournaments/london1851.php
 |archivedate = 2017-07-06
}}</ref>

Dypere innsikt i sjakkens natur kom med to yngre spillere. Amerikaneren [[Paul Morphy]], et ekstraordinært sjakkvidunderbarn, vant mot alle viktige konkurrenter (bortsett fra [[Howard Staunton]], som nektet å spille), inkludert Anderssen, i løpet av sin korte sjakk-karriere mellom 1857 og 1863. Morphys suksess stammet fra en kombinasjon av strålende angrep og velfundert strategi. Han visste intuitivt hvordan angrep skulle forberedes. [[Wilhelm Steinitz]] fra Praha beskrev senere hvordan svakheter i egen posisjon skulle unngås, og hvordan opprette og utnytte slike svakheter i motstanderens stilling. Steinitz' vitenskapelige tilnærming og posisjonelle forståelse revolusjonerte spillet. Steinitz var den første til å bryte en posisjon ned i sine enkelte komponenter.

Før Steinitz utviklet spillerne dronningen tidlig, og fikk dermed ikke helt utviklet de andre brikkene, og kjørte gjerne et raskt angrep på motstanderens konge, som enten lyktes eller mislyktes. Forsvarsspillet var dårlig og spillere dannet ikke noen dyp plan. I tillegg til sine teoretiske prestasjoner, grunnla Steinitz en viktig tradisjon; hans triumf over den ledende tyske mesteren [[Johannes Zukertort]] i 1886 regnes som det første offisielle verdensmesterskapet i sjakk. Steinitz ble detronisert i 1894 av en mye yngre spiller, den tyske matematikeren [[Emanuel Lasker]], som beholdt tittelen i 27 år, lengst av alle verdensmestere.

Mot slutten av det 19. århundre vokste antall årlige mesterturneringer og -matcher raskt. Noen kilder oppgir at tittelen [[Stormester i sjakk]] første gang formelt ble delt ut av Tsar [[Nikolaj II av Russland]] til Lasker, Capablanca, Alekhin, [[Siegbert Tarrasch|Tarrasch]] og [[Frank Marshall (sjakkspiller)|Marshall]], men dette er omdiskutert. Tradisjonen med å tildele slike titler ble videreført av World Chess Federation ([[FIDE]]), grunnlagt i 1924 i Paris. I 1927 ble kvinnenes World Chess Championship etablert. Den første til å holde tittelen var tsjekkisk-britiske [[Vera Menchik]].<ref>{{cite web
 | url=http://www.chessgames.com/perl/chessplayer?pid=13277
 | title=Vera Menchik
 | publisher=ChessGames
 | accessdate=2008-11-26
}}</ref>

Det trengtes et vidunderbarn fra [[Cuba]], [[José Raúl Capablanca]] (Verdensmester 1921-1927), som elsket enkle posisjoner og sluttspill, for å avslutte den tyskspråklige dominansen i sjakk. Han var ubeseiret i turneringsspill i åtte år, fram til 1924. Hans etterfølger var russisk-franske [[Aleksandr Alekhin]], en sterk angrepsspiller som døde som verdensmester i 1946. Han tapte i en kort periode tittelen til den nederlandske spilleren [[Max Euwe]] i 1935, og gjenvant den to år senere.

Mellom verdenskrigene ble sjakk revolusjonert av en ny teoretisk skole, den såkalte hypermodernistiske skole, frontet av spillere som [[Aron Nimzowitsch]] og [[Richard Réti]]. De tok til orde for å kontrollere midten av brettet med fjerne brikker heller enn med bønder, noe som inviterte motstandere til å okkupere sentrum med bønder som så blir gjenstand for angrep.