Redigerer Sjøsamer (avsnitt)

==== Vanskelig arbeidsmarked og trange kår i mellomkrigstiden ====
Rett etter første verdenskrig var det gode økonomiske tider for mange sjøsamer. Fisket i Vest-Finnmark var ikke spesielt godt, men prisene var uvanlig høye.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=230–234}} Sjøsamene Finnmark levde et halvnomadisk liv, der de flyttet til de stedene der fangstforholdene var best. De hadde sine vinterbosteder innerst i fjordbotnene, om høsten dro de innover i landet for å jakte og på våren dro de ut mot fjordmunningene hvor de bodde og fisket om somrene. Slik artet livet seg helt opp til 1920-årene.{{sfn|Fjellström|1985|p=31–32}} Krisen som startet rundt 1920 og varte til rundt 1935 rammet alle deler av norsk økonomi, og ga svært alvorlige forhold for bønder, fiskere og arbeidsledige.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=230–234}}

I landbruket skjedde en tilbakegang til driftsformer en tidligere hadde forlatt, ettersom bygdene ble fylt opp av unge og arbeidsløse. Disse gikk i gang med utmarksnæringer. Begrepet ''primitivisering'' er brukt om endringene, men kan like godt snakke om tilpasning under vanskelige forhold. I Kvænangen ble mange ressurser utnyttet, som skjellgraving, jakt, bærplukking og husflid. Det oppstod også ordninger med omvandrende [[agronom]]er som veiledet samer, kvener og nordmenn innen jordbruk, dyrking og dyrehold. Det offentlige ga tilskudd til nydyrkning, i tillegg til å sette fokus på bedre gjødselutnyttelse, innføring av kunstgjødsel, etablering av gjødselkjellere og nye driftsbygninger, samt slutt på [[sulteforing]]en, samt mer potetdyrking. Jordbruksberetningene fra Finnmark viser at det i samiske områder var stor interesse for økte kunnskaper om jordbruk og dyrehold.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=230–234}}

«[[Den finske fare]]» ble vurdert til å være enda større etter første verdenskrig, og jordbrukskoloniseringen ble intensivert. Fra 1928 ble offentlig finansiering av nydyrking i Passvikdalen landets største noen sinne. Mange familier som ikke eide jord fikk muligheter til å opparbeide seg en rimelig gård. Militære så det som svært viktig med størst mulig tilstedeværelse av nordmenn i disse grenseområdene mot Finland.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=242–244}}

For mange unge kvinner var det mulig å få arbeid som hushjelp siden mange familier fortsatt hadde råd til slikt, noe mange samiske kvinner benyttet seg av. I henhold til befolkningsstatistikken ble kvinneunderskuddet i samiske distrikter større i mellomkrigstiden, samtidig som antallet ugifte samiske menn økte. I 1920-årene var forholdene spesielt vanskelig, med mye fattigdom, og i enkelt tilfeller sult. Forholdene ble så ille at kommunene ikke lengre hadde penger til å hjelpe de fattige. Spesielt sjøsamene fikk det vanskelig i denne situasjonen. Skoleinternatene ble nå en redning for barn fra fattige familier. Hvordan folk klarte seg i disse tidene med ekstrem fattigdom, var ikke nødvendigvis avhengig av om folk var samisk, kvensk eller norsk, men hvor de bodde og hva slags næring en tilhørte.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=230–234}}

Reinsamene greide seg ofte bedre i de økonomiske krisetidene i mellomkrigstiden. [[Anders Larsen (forfatter)|Anders Larsen]] (1870–1949) har skrevet denne sammenligningen: «Reinsamene er ofte velstående folk, og de lever på fjellvidene som frie fugler. Derfor er de ofte stolte og freidige. De synes sjøsamenes levevis er usselt.» Derimot hadde sjøsamene en annen oppfatning: «Men sjøsamene holder ikke reinsamen mer i ære […]. De mener at de har et mer rolig liv enn reinsamene.»{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=230–234}}