Redigerer Ritestriden i Kina (avsnitt)

===Forhistorie===
En rekke faktorer gjorde at det på [[1900-tallet]] lå til rette for en revisjon av riteforbudet. Situasjonen i Japan gav støtet til at Vatikanets så på forbudet på nytt. I Japan, der riteforbudet også gjaldt og representerte en potensielt delikat situasjon dersom [[Meijiperioden]]s militarister, som klart styrte mot å gjøre [[shintoisme]]n til statsreligion, skulle presse katolikker til å ta del i æresbevisningene for avdøde nasjonalhelter i ''[[jinja]]''-helligdommene, og at deres nekt kunne utsette kirken for problemer på grunn av manglende patriotisme. Den katolske kaptein og senere [[kontreadmiral]] [[Shinjiro Yamamoto]], som i [[1918]] var kommet til Europa for å delta på [[Versaillestraktaten|Versailleskonferansen]], benyttet sitt europaopphold til å orientere msgr. Tiberghien, en saksbehandler i [[Kongregasjonen for Troens Utbredelse]], om saken.

Msgr. Tiberghien var kjent med noen ferske forskningsarbeider (av abbed [[Emile Beurlier]] og en ''Boisier'') om kristendommens adaptasjoner for å redusere konfliktflaten mot gammel romersk religion. Tiberghien henvendte seg til den [[frankrike|franske]] historiker [[Pierre Batiffol]] med det japanske dilemma og bad om en vurdering ut fra historiske paralleller, og denne trakk inn en autoritet på bysantinske studier, [[Louis Bréhier]]. Resultatet ble en studie ved navn ''Les Survivances du Culte Impérial Romain, à propos des rites shintoïstes'' (1920).

Disse to arbeider og øvrige studier foretatt av msgr. Tiberghien viste hvordan kirken i [[Østromerriket]] etter grundig gjennomtenkning hadde kunnet fastslå at gamle opprinnelig religiøse hylningsriter overfor keiseren forlengst var blitt sekularisert til rent borgerlige seremonier, og derfor ikke hadde noen særlige problemer med å la de troende ta del i dem.

Denne historiske forskning synliggjorde at dilemmaet kirken hadde kommet opp i var løsbart, lignende dilemmaer hadde den løst allerede da den skulle slå rot i den greske og romerske antikke kultur.<ref>George Minamiki, S.J.: ''The Chinese rites controversy from its beginning to modern times'', Chicago: Loyola University Press 1985, s. 131–134</ref> Resultatet ble at man i Vatikanet skaffet seg teologisk og teologihistorisk faglig ryggdekning for en mer åpen holdning til [[Den hellige ånd]]s latente virke i ikke-kristne kulturer. Man forstod nå også bedre Østens filosofi og kultur.