Redigerer Norges politiske system (avsnitt)

== Organisasjonskanalen ==
[[Fil:Rune Gerhardsen 2009.jpg|thumb|Mange tidligere politikere går over til å jobbe med [[Informasjon og samfunnskontakt|samfunns- og myndighetskontakt]] når den politiske karrièren er over. [[Rune Gerhardsen]] var [[Liste over Oslos byrådsledere|byrådsleder i Oslo]] før han gikk over i en rådgiverstilling hos [[Geelmuyden.Kiese]] i 1997.]]
[[Fil:Folkets Hus Oslo 2007.jpg|thumb|Interesseorganisasjoner har stor innflytelse på norsk politikk, og spesielt har [[Landsorganisasjonen i Norge|LO]] med sine over {{nowrap|800 000}} medlemmer mye å si.]]
''Organisasjonskanalen'' (også kalt «Den korporative kanal») er en betegnelse på organisasjonslivets påvirkningskraft på Norges politiske liv. Flertallet av norske landsdekkende organisasjoner jobber i større eller mindre grad for å påvirke politiske beslutninger, og disse har ofte løpende kontakt med partiene, departementene, direktoratene, regjeringen og stortingsrepresentanter og -komiteer.

Virksomheten med å påvirke det politiske miljøet kalles gjerne [[lobbyvirksomhet]] eller korridorpolitikk. Større organisasjoner og bedrifter har gjerne et svært profesjonelt apparat for [[Informasjon og samfunnskontakt|myndighetskontakt]], og møter ofte sentrale politikere i uformelle settinger for å informere og påvirke politikernes syn på viktige saker. Det finnes også flere profesjonelle lobbyaktører som kan drive korridorpolitikk på vegne av sine klienter, slik som [[Burson-Marsteller]] og [[Geelmuyden.Kiese]].

=== Formell representasjon : råd, utvalg og styrer ===
{{Se også|Liste over norske statlige styrer, råd og utvalg}}
I tillegg til den uformelle korridorpolitikken deltar mange organisasjoner i formelle råd, utvalg og styrer. Dette er initiativer som igangsettes av Stortinget, regjeringen eller departementene, der organet som setter i gang utvalget også definerer mandatet og utpeker de deltagende organisasjoner. Noen utvalg er ''utgreiende'', det vil si at de skal kartlegge et spesielt saksfelt med tanke på større lovmessige eller administrative reformer. Slike utvalg er gjerne midlertidige, og oppløses etter at de har fremlagt en rapport eller en innstilling. Andre råd og styrer er igjen permanente, og mange har en ''kontrollerende'' funksjon. Dette kan for eksempel være styrer i statsbedrifter eller -institusjoner. Andre permanente råd og styrer kan ha en ''rådgivende'' funksjon, det vil si at de gir myndighetene råd og rettledelse innenfor et bestemt fagområde. Permanente råd og utvalg kan også i noen tilfeller ha ''avgjørelsesmakt'' innenfor rammene av allerede vedtatte lover og forskrifter.<ref name="Ryssevik-120-124" />

Utvalg eller arbeidsgrupper nedsatt av regjeringen eller departementene publiserer sine utredninger som såkalte [[Norges offentlige utredninger|NOU-er]] (Norges offentlige utredninger). I 2009 var det 22 NOU-er, som omfattet alt fra «Tiltak mot skatteunndragelser» (NOU 2009: 4) til «Kompetanseutvikling i [[barnevernet]]» (NOU 2009: 08) og «Sikring mot tap av felleskostnader i [[borettslag]]» (NOU 2009: 17). Slike utvalg har ofte i tillegg en ''referansegruppe'' som har som oppgave å støtte utvalgets arbeid under prosessen, og i slike referansegrupper er ofte interesseorganisasjonene representerte. For eksempel hadde NOU 2010: 5 «Aktiv deltakelse, likeverd og inkludering» en referansegruppe der representanter for brukerorganisasjoner, organisasjoner i arbeidslivet, bransjeforeninger, direktorat og helseforetak, KS og forsknings- og kompetansemiljøer deltok. Slik kunne for eksempel [[Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon]], [[Norsk Pensjonistforbund]], [[Frambu]], [[Kommunenes Sentralforbund]] og [[Helsedirektoratet]] være med på å forme utvalgets utredning, som gikk ut på en gjennomgang av forvaltningen, organiseringen og finansieringen av [[hjelpemiddel]]området.

=== Lønnspolitikk og andre forhandlinger ===
[[Fil:Brekke Larvik.jpg|thumb|Jordbruksoppgjøret er et eksempel på hvordan enkelte av samfunnets goder fordeles igjennom forhandlinger mellom staten og interesseorganisasjoner. I 2010 hadde avtalen en ramme på 950 millioner kroner.<ref name="Jordbruksoppgjøret" />]]
En stor del av fordelingen av samfunnets goder skjer gjennom forhandlinger. Dette kan være forhandlinger mellom konkurrerende interesseorganisasjoner, eller mellom interesseorganisasjonene og staten.

Lønnspolitikken i Norge har siden 1935 i stor grad vært overlatt til arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner. Sentralt står den såkalte [[Hovedavtale]]n, som fastsetter hvordan drakampen mellom de to partene i arbeidslivet skal foregå. Hovedavtalen var opprinnelig mellom [[Landsorganisasjonen i Norge]] (LO) og den daværende [[Norsk Arbeidsgiverforening]], og LO var i mange år nesten enerådende på arbeidstagersiden i Norge. De senere år har imidlertid LO fått konkurranse av andre organisasjoner som [[Akademikerne]], [[Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund]] og den nå nedlagte [[Akademikernes Fellesorganisasjon]]. På arbeidsgiversiden representerer [[Næringslivets Hovedorganisasjon]] de fleste norske bedriftene, mens [[KS]] forhandler på vegne av kommunene. Staten forhandler på egne vegne som arbeidsgiver i mange av tariffoppgjørene.<ref name="Ryssevik-126-127" />

Også jordbruks- og fiskerioppgjørene i Norge skjer gjennom forhandlinger; her fastsettes størrelsen på det offentlige tilskuddet til primærnæringene. Forhandlingene skjer mellom staten på den ene side og organisasjoner for primærnæringene – [[Norges Bondelag]], [[Norsk Bonde- og Småbrukarlag]] og [[Norges Fiskarlag]] – på den annen. Forhandlingene her har ikke bare konsekvenser for norske bønder og fiskere, da de også indirekte påvirker matvareprisene for hele samfunnet. Om ikke staten og primærnæringenes organisasjoner blir enige avgjøres størrelsen av støtten av Stortinget.<ref name="Ryssevik-129" />

Det er på ingen måte vanntette skiller mellom organisasjonskanalen og valgkanalen. Tettest har samarbeidet mellom [[Landsorganisasjonen i Norge|Landsorganisasjonen]] og [[Arbeiderpartiet]] vært, og inntil 1992 var det slik at LO-fagforeninger også var kollektivt innmeldte i partiet. Det tette samarbeidet har vært et organisasjonsmessig fortrinn for Arbeiderpartiet i form av økonomiske støtteordninger og felles interesser i å bygge opp en landsomfattende [[A-pressen|arbeiderpresse]], men har heller ikke alltid vært uproblematisk internt: Arbeiderpartiets fokus på mer helhetlige politiske løsninger kan ofte komme i konflikt med de smalere interessene til arbeidstagerorganisasjonen LO.<ref name="Ryssevik-129-130" />

Også på ikke-sosialistisk side har det vært samarbeid mellom partier og organisasjonslivet. Et eksempel på dette er [[Senterpartiet]] og [[Norges Bondelag]], som har samarbeidet siden 1920-tallet. [[Næringslivets Hovedorganisasjon]] har også hatt bånd til [[Høyre]], og gav tidligere partiet økonomiske bidrag.<ref name="Ryssevik-129-130" />