Redigerer Møre og Romsdal (avsnitt)

==Kultur==
[[File:Anne Karin Elstad (1976).jpg|thumb|Forfatteren [[Anne Karin Elstad]] vokste opp i [[Valsøyfjorden]] på Nordmøre]]
Møre og Romsdal tilhører dels det vestlandske og dels det trønderske med hensyn til dialekt og tradisjoner. [[Nordmøre]] kan regnes til den [[trøndersk]]e hovedgruppen av dialekter, mens [[sunnmørsdialekt]] regnes som til den [[vestnorsk]]e hovedgruppen. [[Romsdalsdialekt]] har trekk av både østnorsk og vestnorsk. På søre Sunnmøre finnes fortsatt rest av gammelnorsk ''stungen d'' som i «sauð», mens det lenger nord på Sunnmøre heter «saud» og i Romsdal og på Nordmøre «sau» som ellers i landet.<ref>Larsen (1977) s. 349</ref> En øy som [[Midøy]] har en dialektgrense tvers over. Historisk falt disse grensene sammen med [[bispedømme]]grense mellom [[Nidaros bispedømme|Nidaros]] og [[Bjørgvin bispedømme|Bjørgvin]] bispedømmer til 1983 da [[Møre bispedømme]] ble opprettet med Molde som bispedømmesete.

Tradisjonell byggeskikk på Nordmøre og indre Romsdal minner om [[Trønderlån|den trønderske lån]], mens våningshusene på Sunnmøre tradisjonelt er lavere som en røykstove også etter at skorstein ble tatt i bruk.<ref>Larsen (1977) s.422ff</ref> 

Fylket har tre bevarte stavkirker: [[Grip stavkirke|Grip]], [[Kvernes stavkirke|Kvernes]] og [[Rødven stavkirke|Rødven]].<ref>Larsen (1977) s. 359f.</ref> Møretypen er enskipete langkirker med mellomstaver i veggene. I stedet for åpen takstol som har vært vanlig ellers i landet har de takbjelker (ankerbjelker) tvers over skipet i høyde med stavlegjene og himling festet til disse. Uvanlig er også avstivningen med ''skorder'' &ndash; grove utvendige skråstivere mellom stavlegjene og marken. Det er usikkert om skordene i [[Kvernes stavkirke]] og [[Rødven stavkirke]] er opprinnelige. I stedet for bueknær har en del hatt skråbånd til avstiving. Christie kaller disse for «stavkirker med forenklede konstruksjoner».<ref name="Christie1981" /> Ifølge [[Lorentz Dietrichson]] var de yngste stavkirkene av «Møretypen» de største. Han beregnet grunnplan og areal for 79 kirker, og de ni største var alle på Sunnmøre med Hjørundfjord, Volda og Norddal på over 280 m². Dette er tre ganger større enn for eksempel [[Urnes stavkirke]]. Ifølge Dietrichson var de store arealene for stavkirkene på Sunnmøre til dels et resultat av senere utvidelser.<ref name="Dietrichson1892">[[Dietrichson, Lorentz]] (1892):''De norske stavkirker. Studier over deres system, oprindelse og historiske udvikling''. Kristiania: Cammermeyer.</ref> Ifølge Håkon Christie hadde disse kirkene av Møretypen en enklere konstruksjon og var både større og lenger enn de andre typer.<ref name="Christie1981" />
[[File:Udvalgte norske Nationaldragter - no-nb digibok 2012022813001-67 (cropped).jpg|thumb|Folkedrakter fra Surnadal {{byline|[[Johan Fredrik Eckersberg]], 1861}}]]
[[Grindverk|Grindbygg]], som var vanlig i løer, naust og andre uthus på Vestlandet og i Nord-Norge til 1900, er oppført etter samme prinsipp som stavkirkene, særlig Møre-typen. I de grindbygde uthusene sto imidlertid stavene rett på steinfundamentet, og ikke på sviller i en bunnramme som i stavkirkene. Også i grindbyggene kalles de bærende vertikale elementene tildels for «staver» og de er bundet sammen av stavliner eller [[stavlegje]]r. Grindbygde løer omtales også som «stavløer».<ref name="Gjaerder">Gjærder, Per (1999). Stolper og staver i bygningsteknisk sammenheng. ''Grindbygde hus i Vest-Norge.'' NIKU-seminar om grindbygde hus, Bryggens museum 23.-25.03.98. Redigert av Helge Schjelderup og Ola Storsletten. Oslo: Norsk institutt for kulturminneforskning.</ref> [[Roar Hauglid]] pekte på likhetstrekk mellom de treskipede vestnorske stavløer/grindløer, blant annet i form av tilføyde sideskip med eget sperretak, men mente at stavkirker med forhøyet midtrom er avhengig av sideskipene for avstiving til forskjell fra grindløene der midtrommet står av seg selv.<ref>{{Kilde bok| forfatter = Hauglid, Roar | utgivelsesår = 1976 | tittel = Norske stavkirker. 2 : Bygningshistorisk bakgrunn og utvikling | isbn = 8209013513 | utgivelsessted = [Oslo] | forlag = Dreyer | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011062308086 | ref = }} </ref>

Fra middelalderen er det bevart steinkirker: [[Borgund kirke|Borgund]], [[Giske kirke|Giske]], [[Veøy]], [[Edøy gamle kirke|Edøy]] og [[Tingvoll kirke|Tingvoll]]. [[Sankt Jetmund kirke]] ble revet og gjenreist etter 100 år. [[Ulstein kirke|Ulstein gamle kirke]] var i stein og ble revet. I [[Borgundkaupangen]] var det flere steinkirker som er forsvunnet. Steinkirkene var i de regionale sentra eller ute ved kysten, ingen inne i fjordbygdene.<ref>[[Øystein Ekroll|Ekroll, Øystein]] (1997): ''Med kleber og kalk. Norsk steinbygging i mellomalderen.'' Oslo: Samlaget.</ref>

Den [[Oktogonale kirker i Norge|oktogonale kirkeformen]] som ble vanlig på 1700-tallet fikk størst utbredelse i Møre og Romsdal. Av de 20 åttekantede kirkene som ble reist står 16 fortsatt.