Redigerer Litteraturens historie (avsnitt)

=== Klassisismen ===
* ''Se hovedartikkel, [[Klassisisme]]''
Renessansens optimistiske framtidstro ble paret med tvil og skepsis på [[1600-tallet]]. Den samme epokens [[klassisisme]], som var den idealiserte videreføringen av den gresk-romerske litteraturens estetiske idealer, og var samtidig en reaksjon av barokkens påståtte smakløshet. Den litterære klassisismen preget fransk åndsliv på 1600-tallets siste halvdel, og da fransk kultur ble ledende i Europa (fram til den franske revolusjon i 1789), fikk England, Tyskland og de nordiske landene sterke klassisistisk impulser mot midten av 1700-tallet og Russland noe senere.<ref>Haarberg, Jon et al (2007): ''Verdenslitteratur: den vestlige tradisjonen'', s. 250</ref> Klassisismen plasseres gjerne i [[opplysningstiden]], men strekker seg egentlig fra [[den ærerike revolusjon]] i [[1688]] til [[den franske revolusjon]] i [[1789]].

Ved hjelp av særlig [[Aristoteles]] fant de fram til regler for hvordan litteraturen skulle skrives, som med de tre enhetene i dramatisk diktning. Det skulle være enhet i tid, sted og handling. Det vil si at stykket skulle fortelle en sammenhengende, avsluttet historie. Stykket skulle ikke strekke seg over mer enn én dag, og det skulle utspille seg på ett og samme sted. [[Drama]]et hadde særlig utvikling i [[Frankrike]], der [[Ludvig XIV av Frankrike|Ludvig XIV]] var dets øverste beskytter. Med solkongens mulighet til å nedlegge veto mot ethvert upassende stykke ble det vanskelig å uttrykke politiske meninger, selv om [[Molière]] jobbet hardt med det med sine komedier, som i stykket om ''[[Tartuffe]]'' (1664) der han behandler tema som skinnhellighet og hykleri. Da var heller [[Jean Racine]] mer populær blant de kongelige, der han tok opp igjen antikke myter, som i stykket ''[[Fedra (Racine)|Fedra]]'' (1677), et stort drama om heftig antikk kvinneskjebne i fem akter på [[aleksandriner]]. Denne perioden utviklet det også nye [[prosa]]sjangere. De viktigste var [[epigram]], [[epistel]], [[essay]] og den borgerlige [[roman]].

[[Académie française]], det franske akademi, opprettet av [[kardinal Richelieu]] i [[1635]] og er [[Frankrike]]s øverste organ med hensyn til [[fransk språk|det franske språk]]. Akademiet var den franske klassisismens høyborg. Dets medlemmer betraktet seg selv som «[[purist]]er», en språklig nydannelse de ellers bekjempet,<ref>Breitholtz, Lennart (1979): ''Epoker og diktere, Vestens litteraturhistorie'' 1, Oslo, s. 323</ref> og kjempet for at kulturen som var verdig ble belønnet og den uverdige bekjempet. [[Théophile de Viau]], fransk barokkpoet og dramatiker, var en som ikke ville la seg bøye til akademiets krav og dogmatisme. Han krevde at enhver dikter måtte ha full frihet til å følge sin egen vei, en programerklæring han la fram i diktet «Elegie pour une dame» (1620). For å bryte med den sunne fornuft og mistenkt for ''libertinisme'', ble han satt i fengsel. Etter et par år uten rettssak ble han sluppet fri, men da var hans helse brutt sammen og han døde kort tid etter.<ref>Reiss, Timothée J.: [http://baroque.revues.org/418 Poésie «libertine» et pensée cartésienne : étude de l'Élégie à une dame de Théophile de Viau], Baroque</ref>