Redigerer Kulturrevolusjonen (avsnitt)

== Konsekvenser ==
Hele den kinesiske befolkning ble direkte eller indirekte sterkt berørt av kulturrevolusjonen. I denne tiden ble mye av industrien bragt til stillstand, etter som «revolusjonen», hva enn den måtte utlegges som, hadde absolutt forrang. Ved begynnelsen av kulturrevolusjonen ble et stort antall rødegardister kalt til Beijing, med gratisbilletter, og jernbanesystemet ble bragt helt i ulage. Utallige gamle bygninger, kirker og templer, kunstverk, antikke gjenstander, bøker og malerier ble ødelagt av rødegardistene. Frem til desember 1967 var det blitt trykket opp 350 millioner eksemplarer av Maos lille røde.<ref>Lu, Xing. [2004] (2004). Rhetoric of the Chinese Cultural Revolution: The Impact on Chinese Thought, Culture, and Communication. UNC Press.  ISBN 1-57003-543-1</ref>

Andre steder ble det også så godt som stillstand i skole- og utdannelsesvesenet. De vanlige opptaksprøver bortfalt, og ble ikke gjeninnført før i 1977, takket være Deng Xiaoping. Mange intellektuelle ble sendt til arbeidsleirer på landet. Mange overlevende og observatører mente at nesten enhver som oppviste evner ut over det gjennomsnittlige på et eller annet område var blitt et legitimt mål for «[[kampsesjon]]er» eller annen kritikk. Dette førte til at nesten en hel generasjon fikk underlødig utdannelse.

Dette varierte riktignok fra region til region, men det sier sitt at man ikke gjenopptok målingene av lesekyndighet igjen i Kina før i 1980-årene.<ref name="Peterson">Peterson, Glen. [1997] (1997). The Power of Words: literacy and revolution in South China, 1949-95.  UBC Press. ISBN 0-7748-0612-5</ref>  Noen [[fylke (Kina)|fylker]] i [[Zhanjiang]]området hadde en analfabetisme så høy som 41 % rundt tyve år etter revolusjonen. Problemet ble benektet helt fra begynnelsen av. Men ettersom så mange lærere var blitt «eliminert» under kulturrevolusjonen, måtte man mange steder la studenter ta seg av den grunnleggende undervisning av neste generasjon.<ref name="Peterson" />

[[Maoismen|Mao Zedongs tenkning]] ble til ledesnoren for all aktivitet. Rødegardistenes myndighet overgikk hærens, det lokale politiets og lovens gjennomslagskraft. Tradisjonell kinesisk kunst og tenkning ble ignorert, og hyldesten av Mao inntok dens sted. Folket ble oppfordret til å kritisere kulturelle institusjoner og til å kritisere sine foreldre og lærere, noe som var helt i strid med [[konfucianismen|konfuciansk]] tenkning om [[xiao|barnlig pietet]]. Dette ble ytterligere aksentuert under ''Anti-Lin; Anti-Konfucius-kampanjen''. Slagord som «Mine foreldre elsker meg nok, men ikke så meget som Formann Mao» var vanlige.

Kulturrevolusjonen synliggjorde eller førte til mange maktkamper innad i Kommunistpartiet, og mange av dem hadde lite å gjøre med de «store» ideologiske spørsmål eller de forskjellige nasjonale ledere, men var utslag av lokale fraksjoner og rivalisering. Det kaotiske og ustabile politiske klima svekket det lille som var igjen av det lokale partiapparatets organisasjon og stabilitet. Forskjellige partifraksjoner kunne til og med ta opp kampen mot hverandre på gatene, og politiske mord ble vanlige, særlig i de provinsene der jordbruket dominerte. Folkemassene kunne engasjere seg spontant i disse konfliktene, slik at de voldelige sammenstøtene kunne bli nokså omfattende. Den ideologi som drev disse fraksjonene, var som regel heller vag, eller tidvis helt fraværende. Det dreide seg om lokale maktkamper.

=== Ødeleggelsen av den historiske arv: bygninger, kunstverk og kulturer ===
[[File:SuzhouGardenFrieze.jpg|thumb|Beskadiget frise i en privatmanns indre hage, [[Suzhou]]]] 
[[Fil:Propaganda slogan removed - Wuhan University.JPG|thumb|På denne veggen i [[Wuhan-universitetet]] kan man skimte rester av fjernede slagord fra Kulturrevolusjonens tid: «Grenseløs tillit til Formann Mao.»]]
Kinas historiske arv, mest håndgripelig dennes materielle side som bygninger, gjenstander og kunst, led katastrofalt skadeverk i en bevisst kampanje for å tilintetgjøre alt som kunne nøre opp om «gammel tenkning». Mange uvurderlige gjenstander ble tatt fra private hjem og ofte knust på stedet. Ingen oversikt over alt hva som ble ødelagt kan oppstilles, men det er grunn til å tro at meget uvurderlig kulturgods, kanskje mesteparten av det, gikk tapt fremfor alt i årene 1966 til 1968. Kinesiske historikere har sammenlignet ødeleggelsene med [[Qin Shihuang]]s forsøk på å kvitte seg med alt konfuciansk tankegods. Kinas fremstående arkeologiske tidsskrift ''[[Kaogu]]'' kom ikke ut under kulturrevolusjonen.

Religionsforfølgelsene ble også mer intense under kulturrevolusjonen, ettersom religion ble betraktet som den verste fiende av marxismen-leninismen-Mao Zedongs tenkning.

Tradisjonell kinesisk kultur led meget i disse årene. Mange gamle skikker, som kinesisk spådomskunst<ref>[http://blog.chinacourt.org/wp-profile1.php?p=3491&author=753 Chinablog 20.12.2005: 一个难以抹掉的死亡符号] {{Wayback|url=http://blog.chinacourt.org/wp-profile1.php?p=3491&author=753 |date=20071212194637 }}</ref>, papirkunst, [[feng shui]]-konsultasjoner<ref>[http://economy.guoxue.com/article.php/187 China Economic History Forum: 说“风水”——《风水与人居环境》代序] {{Wayback|url=http://economy.guoxue.com/article.php/187 |date=20071212010527 }}</ref>, bruken av tradisjonelle stasklær til brylluper, bruken av [[den kinesiske kalender]], studier av [[de kinesiske klassikere]], feiringen av [[kinesisk nyttår]] som «nyttår» (i stedet for «vårfesten») ble så godt som fjernet i Kina, og fremdeles (2007) strever disse kulturelle særtrekkene med å gjenvinne noe som ligner deres gamle plass i folkets liv. I den grad skikkene nå begynner å gjøre seg gjeldende igjen, er det til dels under påvirkning av kinesere fra Hongkong, [[Macao]], [[Taiwan]] og oversjøiske områder.

Tradisjonelle konfucianske verdier som harmonisk sosialt samkvem, er blitt langt på vei erstattet av vestlig modernistisk tankegods fra tidlig 1900-tall: [[Sosialdarwinisme|Sosialdarwinistisk]] tro på ''«survival of the fittest»'' synes å ligge under det ofte beinharde mellommenneskelige i [[Fastlands-Kina]] i vår tid. En blind vitenskapsovertro er kanskje av de få ting som kan kalles «kulturarven» fra kulturrevolusjonen. Det er flere kinesiske samfunnskommentatorer, som  Chien Mu, [[To Kit]] og Martin Oei, som er av den mening at Folkerepublikken Kina opphørte å være ekte kulturelt kinesisk under kulturrevolusjonen og ikke har funnet veien tilbake til sine røtter.<ref>[http://blog.martinoeihome.net/?s=%E6%96%87%E5%8C%96%E5%A4%A7%E9%9D%A9%E5%91%BD Martin Oeis blog] {{Wayback|url=http://blog.martinoeihome.net/?s=%E6%96%87%E5%8C%96%E5%A4%A7%E9%9D%A9%E5%91%BD |date=20071007105040 }}</ref> Man kommer over synspunktet at dagens Kina kun er kinesisk i kraft av sin geografi og folkerase, men er blitt utenlandsk av kultur, og at det nå er opp til kineserne i diasporaen å oppebære de mer tradisjonelle uttrykk for kinesisk kultur.

Kulturrevolusjonen var en stor katastrofe for Kinas nasjonale minoriteter. Det antas vanligvis at dette skyldes [[Jiang Qing]]s personlige forakt for de etniske minoriteter. I denne perioden var «han-folkets sentrale stilling» et evig tilbakevendende tema. I [[Tibet]] ødela man over 6&nbsp;000 klostre, ofte med hjelp fra tibetanske rødegardister. Blant annet raserte de ettertrykkelig [[Tholing]] og [[Tsaparang]], som i mange hundre år og frem til 1630-årene hadde vært hovedstedene for det vesttibetanske kongeriket [[Guge]]. I [[Indre Mongolia]] ble mange henrettet under en heksejakt etter påståtte separatister. Det hadde faktisk en gang eksistert et parti der med autonomiambisjoner, [[Indre Mongolias folkeparti]], men det var blitt oppløst lenge før Kulturrevolusjonen. I [[Xinjiang]] brente man [[Koranen]] og andre bøker som ble holdt kjær blant [[uighurene]]. [[Muslim]]ske [[imam]]er ble ført rundt i gatene oversprøytet med maling. I de etnisk [[korea]]nske områdene av Nordøstkina ble etniske skoler ødelagt. I [[Yunnan]] ble palasset til [[Dai (folk)|daifolkets]] konge satt fyr på. En skrekkelig massakre på [[Hui]]folket (muslimer) ble forøvet av Folkets frigjøringshær i 1975 i det som kalles [[Shadianhendelsen]]. Over 1&nbsp;600 mennesker ble drept.

Utviklingen av [[maoismen|maoistisk]] ideologi hadde det ikke-kinesiske tankegodset fra [[Karl Marx]], [[Vladimir Lenin]] og [[Josef Stalin]] som grunnlag.  Men Mao laget sin helt egne og heller uortodokse [[marxismen|marxisme]] når han satte opp et system som økonomisk sett var fullstendig urealistisk i sine vekstforventninger.<ref>Cheek, Timothy (2002). Mao Zedong and China's Revolutions: A Brief History with Documents.  Palgrave Macmillan Publishing.  ISBN 0-312-29429-8</ref>

=== Overgrep mot menneskets rettigheter ===
Millioner av mennesker i Kina fikk sine grunnleggende menneskerettigheter under kulturrevolusjonen alvorlig krenket. Svært mange stod helt uten mulighet til å verge seg eller søke hjelp fra vanlige kanaler, ettersom både parti, politi, militær og rettsvesen var ute av stand til å gripe inn. Atter millioner ble tvangssendte til nye bosteder. Unge mennesker fra byene ble tvangsflyttet ut på landet, der de ble tvunget til å forsake videre utdannelse og i stedet underkaste seg kommunistisk partipropaganda.<ref name="Harding" />

Noen kommentatorer påpeker at kulturrevolusjonen på den annen side fikk det kinesiske folk til å legge bak seg mye vanetenkning av konformistisk og autoritært preg. Dette skulle fremgå av noe av det som i ettertid ble sagt av studentledere som var aktive under [[Demonstrasjonene på Den himmelske freds plass|protestene på Den himmelske freds plass i 1989]]. Slik fremholder studentlederen Shen Tong i sin bok ''Almost a Revolution'' at det som utløste sultestreikene den våren var en ''[[dazibao]]''; dette var en uttrykksmåte som var blitt alminneliggjort under kulturrevolusjonen, selv om den etterpå ble forbudt. Når studentene organiserte demonstrasjoner som millioner tok del i, noe man ikke hadde opplevd siden kulturrevolusjonen, reiste unge mennesker med toget inn til Beijing og satset på togpersonalets og Beijingborgernes velvilje.

Omtrent det samme hadde ungdommen gjort da Kulturrevolusjonen brøt ut. Et annet likhetstrekk var at det oppstod fraksjoner, med navn som minnet om de fraksjoner rødegardistene fikk. Ifølge Shen Tong kunne fraksjonene til og med kidnappe folk fra andre fraksjoner, likesom rødegardistenes fraksjoner hadde gjort. Til slutt kan nevnes at noen få av de eldre 1989-lederne hadde vært aktivister på ungdomsskolene under kulturrevolusjonen. Kulturrevolusjonen hadde, ifølge disse kommentatorene, rett og slett gjort det mindre utenkelig å rette kritikk mot kinesiske myndigheter - selv om kritikk av Mao Zedong og selve maoismen fremdeles var tabu under kulturrevolusjonen, og forble det i utstrakt grad også etterpå.<ref name="Tang" />

Overslag over dødstallene i de kaotiske årene 1966-1969 kommer både i vestlige og østlige analyser opp i minst {{formatnum:500000}}.<ref name="White"/>  Mange  var ikke i stand til å utstå den grufulle tortur de ble utsatt for, eller mistet alt sitt fremtidshåp og begikk selvmord. Et av de mer kjente tilfellene var det angivelige selvmordsforsøket til kommunistlederen Deng Xiaopings sønn [[Deng Pufang]]. Han hoppet fra et fireetasjers hus (eller mer sannsynlig er det han selv sier, at han ble dyttet). Han døde ikke, men ble lam.

[[Fil:Cultural revolution anhui.jpg|thumb|right|Rester av slagord fra kulturrevolusjonens tid i provinsen [[Anhui]].]]

Under rettssaken mot firerbanden hevdet domstolen at {{formatnum:729511}} personer var blitt forfulgt, hvorav {{formatnum:34800}} døde.<ref>James P. Sterba, ''New York Times'', 25. januar 1981</ref> Men det sanne antall blir kanskje aldri klarlagt ettersom mange dødsfall ikke ble kjent – i hvert fall ikke som knyttet til kulturrevolusjonen – og fordi politiet og lokale myndigheter aktivt tilslørte meget. Andre vanskeliggjørende faktorer er upåliteligheten i de demografiske tall fra perioden slik at overslag blir usikre, og at Folkerepublikken Kina fremdeles nøler med å åpne for seriøs forskning om perioden.<ref>[http://www.spiegel.de/international/world/0,1518,483023,00.html The Chinese Cultural Revolution: Remembering Mao's Victims] av Andreas Lorenz i Beijing, [[Spiegel|Der Spiegel]] Online. 15. mai 2007</ref>

En fersk beregning av seriøse forskere hevder at bare på den kinesiske landsbygda ble 36 millioner forfulgt, og at av dem ble mellom 750&nbsp;000 og 1,5 millioner drept, og omtrent det samme antall fikk varige fysiske mén.<ref>[[Roderick MacFarquhar|MacFarquhar, Roderick]] and Schoenhals, Michael. ''Mao's Last Revolution''. [[Harvard University Press]], 2006. p. 262</ref> I ''[[Mao: The Unknown Story]]'' hevder [[Jung Chang]] og [[Jon Halliday]] at så mange som tre millioner døde under kulturrevolusjonens voldsutskeielser.<ref>Chang, Jung and Halliday, Jon. ''[[Mao: The Unknown Story]].'' [[Jonathan Cape]], London, 2005. p.569</ref>

=== Midlertidig forråelse av språket ===
I de årene det stod på som verst, utviklet propagandistene et rått språk som i noen grad spredte seg i befolkningen.

Volden under kulturrevolusjonen avlet et vulgært vokabular av banning og skjellsord. Påståtte klassefiender ble stemplet i veggaviser og under kampsesjoner som

:''hundehoder, krypdyr, kudjevler, slangeånder, krapyler, svindlere, renegater, konspiratører, ormeyngel, falskspillere, streikebrytere, pytonslanger, lommetyver, karrierister, stinkende griser, spøkelser, demoner, blodsugere, hylende ulver, giftig ugress, skadedyr, svarte hender...''<ref>Torbjørn Færøvik: ''Kina – En reise på livets elv'', Oslo: Cappelen, (2003), revidert utgave 2006, s. 164-165</ref>

... og mye mer. Alminnelig høflighet ble kalt ''borgerskapets motbydelige etikette''. Og siden proletariatet «var i krig», ble dagligtalen fylt med militære begreper som ''motoffensiv, generaloffensiv, taktisk tilbaketrekning'' og ''strategisk framrykning''.<ref>Torbjørn Færøvik: ''Kina – En reise på livets elv'', Oslo: Cappelen, (2003), revidert utgave 2006, s. 165</ref>

I årtiene etter har den alminnelige språkføring imidlertid klart å finne veien tilbake til roligere og mer «før-revolusjonære» former.

=== Kinesisk litteratur etter kulturrevolusjonen ===
Under dengismen, og kanskje særlig tydelig i Deng Xiaopings første år, kom det en bemerkelsesverdig litteratur som bearbeidet folks smerte fra de vanskelige årene som var gått forut. Det oppstod en litterær trend som har fått navnet «[[arr-litteratur]]». Det er interessant at blant forfatterne som skrev mørkt og vemodig, ofte kaldt, med bakgrunn i den samfunnsånd Kulturrevolusjonen skapte, også var en del tidligere rødegardister. Blant dem var [[Bei Dao]], som hadde vært rødegardist i heller kort tid, så ikke ville være med lenger og fikk gjennomgå fra andre rødegardister for det.

Men for eksempel [[Zhang Chengzhi]], selve den aller første rødegardist, en mann som allerede i skoleårene hadde begynt å benytte psevdonymet ''rødegardisten'' og som organiserte den første gruppen på rundt ti rødegardister i mai 1966 inne blant [[det gamle sommerpalasset i Beijing|det gamle sommerpalassets]] ruiner nær skolen de gikk på, selv skrev om hvordan denne tiden også hadde mye fint med seg. Han ble senere interessert i en mystisk retning innen [[islam]] og ble senere Kinas mest fremstående muslimske forfatter.