Redigerer Kraftverk (avsnitt)

=== Generatoren===
{{hoved|Generator}}

I kraftverk brukes så å si kun ''synkrongeneratorer'' for trefaset vekselstrøm. For en  synkrongenerator er det et helt konstant forhold mellom turtallet og frekvensen til strømmen den produserer, derav navnet. Synkrongeneratoren består av en stator med viklinger av elektrisk isolert viklinger av kobberstaver som er tilknyttet kraftsystemet. [[Elektromagnetisk induksjon]] skaper en såkalt ''[[elektromotorisk spenning]]'' (ems) i disse viklingene, og den geometriske plasseringen rundt statorens indre periferi gir ønsket  ''[[faseforskyvning]]'' for de tre fasene av spenningen. I senter av statoren står rotoren, og som navnet sier er det denne delen som roterer når den blir drevet rundt av turbinen. Med andre ord har turbinjulet og rotoren samme aksling. Fordi både stator og rotor skal føre magnetiske felter lages de av et ''ferromagnetsik materiale'', til dette brukes stål som er spesiallaget for formålet. For å unngå såkalte ''virvelstrømstap'' som skyldes induserte strømmer i jernet og styre magnetfeltenes retning lages ikke rotor og stator av massivt stål, men av mange tynne stålplater som har isolerende lakk mellom seg. Dette kalles for ''laminerte blikkplater''. Det går hull gjennom alle blikkplatene som danner de ulike delene, der solide stagbolter går gjennom og holder blikkplatene sammen. For øvrig kan rotor og stator sees på som en [[magnetisk krets]] som analyseres med sine spesielle elektromagnetiske formler og konsepter.

Rotoren, eller også kalt ''polhjulet'', har også påmonterte viklinger av isolert kobberstaver og kalles for polene. Polene setter opp det magnetiske feltet som forårsaker induksjon i statoren. Rotorens poler får strøm fra en likespenningskilde. Polene langs periferien av rotoren er vekselvis magnetisk nord- og sørpol. Dermed danner alltid polene par med nord- og sørpol, disse kalles derfor også for  ''polpar''. Det laveste ''polpartallet'' en kan ha i en synkrongenerator er ett, og jo flere poler, desto større dimensjoner for stator og rotor. Formelen som beskriver forholdet mellom turtall, poler og frekvens uttrykkes slik:

<math> n = {60f \over p}</math>

der:
:'''n''' [rpm] er turtallet
:'''f''' [Hz] som er bestemt av krafsystemet og er konstant lik 50 Hz (60 Hz i USA og Canada)
:'''p''' er polpartallet som er heltall fra 1 og oppover.

Ved å sette inn i denne formelen finner en at generatorens turtall kan være 3000, 1500, 1000, 750, 600, 500, ... rpm. For vannturbiner et turtall mellom 100 og 1000 rpm vanlig.<ref>Curt Ulvås:''Maskinlære''. Universitetsforlaget, 1966. Oversatt fra svensk.</ref> For damp- og gassturbiner brukes enda høyere turtall. Som nevnt øker generatorens fysiske dimensjoner med antall poler, noe som også gjør at kostnadene øker. Dermed blir gjerne generatoren i et elvekraftverk med en stor saktegående kaplanturbin kostbarere enn en hurtig gassturbin.

[[File:EASTSIDE PLANT- GENERAL VIEW OF GENERATOR AND EXCITER - American Falls Water, Power and Light Company, Island Power Plant, Snake River, below American Falls Dam, American Falls, HAER ID,39-AMFA,1-49.tif|thumb|Generator med magnetiseringsmaskinen til  til høyre på samme aksling som generatoren. Magnetiseringsmaskinen er en likestrømsgenerator som gir [[likestrøm]] (magnetiseringsstrøm) via sleperinger til generatorens polhjul (rotor). Bilde fra American Falls Water, Power and Light Company, Island Power Plant. Idaho i USA.]]

Rotoren blir forsynt med likespenning over såkalte ''sleperinger'' som er montert fast på akslingen. Sleperingene roterer dermed rundt sammen med rotoren og for å overføre strømmen brukes såkalte ''børster''. Børstene er montert fast i børsteholdere (''børstebro'') på selve generatoren, og er klosser av kull med en fjærmekanisme for å få tilstrekkelig ''kontakttrykk''. Denne regulerbare likestrømmen inn på polhjulet kalles for ''magnetiseringsstrøm'' og avgjør hvor stor spenning generatorer gir. Styrken av magnetiseringsstrømmen må reguleres av en regulator, kalt ''spenningsregulatoren''. Virkemåten til denne er forklart i avsnittet lenger ned.

Likespenningen til børstene kommer fra den såkalte ''magnetiseringsutrustningen''. Tidligere var dette en liten likestrømsgenerator som gjerne stod på samme aksel som turbin og generator. I moderne kraftstasjoner er denne generatoren erstattet av statiske likerettere basert på halvlederkomponenter.<ref>[[#EMM|Magne Kvistad: ''Elektriske maskiner og magnetiseringsutstyr'' side 159.]]</ref> En årsak til at likestrømsgeneratorene ble utfaset til fordel  for statisk magnetisering er at de krever mye vedlikehold, spesielt er det børstene og kommutatoren som må pusses og stelles.<ref>[[#EMM|Magne Kvistad: ''Elektriske maskiner og magnetiseringsutstyr'' side 162.]]</ref>