Redigerer Ansvar for holocaust (avsnitt)

==Lokale medhjelpere==
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-B12290, Litauen, Festnahme von Juden.jpg|mini|Litauiske frivillige (med hvitt armbind) arresterer jøder i juli 1941. 95 prosent av landets jøder ble drept, hovedsakelig av frivillige litauere under tysk ledelse.{{byline|Bundesarchiv, Bild 183-B12290 / CC-BY-SA 3.0 }}]]
I okkuperte og allierte land medvirket innbyggerne og myndighetene på ulike måter til gjennomføringen av holocaust. Den tyske historikeren [[Dieter Pohl]] anslår at minst {{formatnum:200000}} personer utenfor Tyskland og Østerrike (og like mange innenfor) bidro i gjennomføringen. Historikeren Michael Wild mener at tyskerne ikke ville vært i stand til å gjennomføre folkemordet uten velvillig bistand fra lokale. For eksempel i Latvia bisto reservepolitiet okkupasjonsmakten og i Litauen ble massedrapene i hovedsak utført av lokal milits. Latvia hadde den største andel lokale medhjelpere ifølge [[Raul Hilberg]]. I Norge ble deportasjonene utført i samarbeid mellom okkupasjonsmakten og Quisling-regimet der det ordinære norske politiet sto for den praktiske gjennomføringen. I Nederland utførte landets ordinære sivile tjenestemenn oppdrag for okkupasjonsmakten slik at identifisering og deportasjon av landets jødiske innbyggere var mulig. I [[Den uavhengige staten Kroatia|Kroatia]] var [[Ustasja|det fascistiske regimet]] særlig hjelpsomt i utryddelsesprosjekt og de fleste kroatisk jøder ble drept av kroater. I Italia var det lite antisemittisme og deportasjoner ble i hovedsak gjennomført under marionettregimet i [[Den italienske sosialrepublikk]]. Andre eksempler er ungarske jernbanearbeidere som sørget for at togene (med opp til opp til {{formatnum:12000}} jøder daglig til Auschwitz i 1944) gikk.<ref name="Spiegel" />

I det etniske sammensatte Øst-Europa, der holocaust i hovedsak foregikk, ville det vært vanskelig å skille ut jødene uten hjelp fra lokalbefolkningen. I utryddelsesleirene (unntatt Auschwitz som i hovedsak var bemannet av tyskere) og ved massedrapene bak østfronten var det jevnt over 10 lokale medhjelpere for hver tysk. Ifølge [[Thomas Blatt]], som overlevde Sobibor, hadde ikke den tyske okkupasjonsmakten vært i stand til å drepe {{formatnum:250000}} i Sobibor uten «travnikis» (tysk:''Trawnikimänner'') rekruttert blant krigsfanger. Slike velvillige medhjelpere gikk under betegnelsen ''[[Hiwi]]'' av tysk ''Hilfswilliger''. Omkring en tredjedel av trawniki-mennene stakk av fra tjenesten tross trussel om straff, noen ble henrettet for ulydighet. Omkring Belzec og Sobibor solgte trawniki-mennene gjenstander de hadde stjålet fra ofrene. De fleste drapsmennene fortsatte sine vanlige liv etter krigen som om ingenting hadde hendt. I Øst-Europa fikk lokalbefolkningen etter hvert kjennskap til hva som skjedde med jødene som ble ført bort. Historikeren Feliks Tych anslår at 125.000 etnisk polske bidro til å redde jøder. I Ukraina, Litauen, Romania, Ungarn og Polen er det en motstrebende erkjennelse av lokal medvirkning.<ref name="Spiegel">{{Kilde avis|tittel=The Dark Continent: Hitler's European Holocaust Helpers|avis=Spiegel Online|url=http://www.spiegel.de/international/europe/the-dark-continent-hitler-s-european-holocaust-helpers-a-625824.html|besøksdato=2018-10-19|etternavn=|fornavn=|dato=2009-05-20}}</ref>

===Litauen===
{{utdypende|Holocaust i Litauen}}
Massakrene i Litauen foregikk med bistand fra lokale kollaboratører. De første massakrene i Litauen ble til dels motivert av ideologisk antisemittisme, dels var det personlig der noen gjerningsmenn hevnet seg på kjente. Drapene var dels også motivert av grådighet av folk som var ute etter jødenes eiendom.<ref name="MacQueen" /> Tyske ledere ønsket å involvere lokale i masseskytingene, dels for å lette arbeidsbyrden for tyske mannskaper og dels for å gjøre lokalbefolkningen medansvarlige. [[Franz Walter Stahlecker]] i [[Einsatzgruppe]] A ønsket «å etablere som et utvilsomt faktum at den 'frigjorte' befolkningen hadde tatt i bruk de mest alvorlige tiltak mot den bolsjevikiske og jødiske fienden på eget initiativ og uten instrukser fra tyske myndigheter».<ref name="Fischel">Fischel, J. (1998). ''The Holocaust.'' Greenwood Publishing Group.</ref>{{rp|side=41–43}}

I [[Hviterussland]] hadde tyskerne for lite mannskap til å utføre massedrapene og litauisk milits ble brukt som dødskommandoer der. Høsten 1941 drepte den litauiske politibataljon nummer 12 under ledelse av [[Antanas Impulevičius]] {{formatnum:35000}} jøder i [[Minsk]]-området.<ref name="Arad2005" />

Undergrunnslederen [[Jonas Noreika]], kjent som «general Storm» (litauisk: general ''Vėtra'') under kampen mot sovjetstyrkene, var en antikommunistisk helt. Noreika var en fanatisk antisemitt og hadde medvirket i massedrap på jøder i Litauen. Trolig overtok Noreika huset etter jøder som han sørget for å få henrettet.<ref>{{Kilde www|url=https://www.chicagotribune.com/news/ct-met-grandfather-lithuania-holocaust-accomplice-ron-grossman-20190108-story.html|tittel=She thought her grandfather was a Lithuanian hero. Research leads her to ask, was he a patriot or a Nazi?|besøksdato=2020-11-21|forfattere=|dato=14. januar 2019|fornavn=Ron|etternavn=Grossman|verk=chicagotribune.com|forlag=|sitat=}}</ref><ref name="NYT2018">{{Kilde avis|tittel=Nazi Collaborator or National Hero? A Test for Lithuania|avis=New York Times|url=https://www.nytimes.com/2018/09/10/world/europe/nazi-general-storm-lithuania.html|besøksdato=2018-11-05|etternavn=|fornavn=|dato=10. september 2018|side=|språk=en|sitat=It was also shocking for Jolanda Tamosiuniene, a teacher and librarian at the J. Noreika Basic School in Sukioniai, where Mr. Noreika was born at the end of the hamlet’s only street in 1910. What shocked her, however, was not Ms. Foti’s discovery that her grandfather was complicit in the Holocaust — that was not really news to locals — but that a member of a patriotic émigré family had gone public and turned a private family matter into a public national shame. “We have all heard things about what Noreika did during the war,” Ms. Tamosiuniene said. “He obviously took the wrong path. But his granddaughter should have kept quiet. Every family has its ugly things, but they don’t talk about them. It is better to stay silent.”}}</ref><ref>{{Kilde avis|tittel=My grandfather wasn’t a Nazi-fighting war hero — he was a brutal collaborator|avis=Salon|url=https://www.salon.com/2018/07/14/my-grandfather-didnt-fight-the-nazis-as-family-lore-told-it-he-was-a-brutal-collaborator/|besøksdato=2018-11-08|etternavn=Foti|fornavn=Silvia|dato=2018-07-14|side=|språk=en-US|sitat=}}</ref> Noreika skal «entusiastisk» ha ledet drap på jøder. Under Noreikas ledelse ble {{formatnum:2000}} drept i [[Plungė]], 5500 i Šiauliai og 7000 i Telšiait.<ref>{{Kilde avis|tittel=Lithuanian national hero was ‘enthusiastic’ Jew killer, local Jews say|avis=Jewish News|url=https://jewishnews.timesofisrael.com/lithuanian-national-hero-was-enthusiastic-jew-killer-local-jews-say/|besøksdato=2018-11-05|etternavn=|fornavn=|dato=3. august 2018|side=|språk=en-US|sitat=}}</ref> Noreika signerte for eksempel 22. august 1941 ordre om å samle jødene i Šiauliai-området i en getto, flere hundre ble drept med en gang. Noreikas rolle i massedrapene i Plunge ble avdekket i 1984.<ref name="NYT2018" /><ref name=":3">{{Kilde avis|tittel=Will Lithuania continue to honor Nazi collaborators?|avis=The Jerusalem Post {{!}} JPost.com|url=https://www.jpost.com/Opinion/Will-Lithuania-continue-to-honor-Nazi-collaborators-412701|besøksdato=2018-11-05}}</ref><ref>{{Kilde avis|tittel=„Die Mörder werden noch gebraucht“|avis=Der Spiegel|url=http://www.spiegel.de/spiegel/print/d-13509989.html| besøksdato=2018-11-05| etternavn=Olschwang| fornavn=Leonid| dato=1984-04-23|bind=17|side=|sitat=Die meisten Litauer in Stutthof aber waren ehemalige Offiziere, darunter der Hauptmann Buragas, dem als Referenten für jüdische Angelegenheiten auch das Getto von Wilna unterstanden hatte, und jener Hauptmann Jonas Noreika, der den Mord an der jüdischen Bevölkerung der Stadt Plunge angeordnet und ausgeführt hatte.}}</ref> På fasaden av Litauens vitenskapsakademi står en minneplate over Noreika.<ref>{{Kilde www|url=https://www.baltictimes.com/lithuania_s_foreign_ministry_calls_for_immediate_removal_of_memorial_plaque_to_noreika/|tittel=Lithuania's Foreign ministry calls for immediate removal of memorial plaque to Noreika|besøksdato=2018-11-07|forfattere=|dato=26. september 2018|språk=en|verk=Baltic Times|forlag=|sitat=}}</ref>

===Ungarn===
De jødiske ungarerne følte at de var relativt trygge under Horthys regime.<ref>[[#Encyclopedia|Rozett & Spector (2013)]] s. 14, 69-70</ref> I mars 1944 tok styrker kontroll over Ungarn og Horthy ble presset til å utnevne en tyskvennlig regjering. Den tyske administratoren [[Edmund Veesenmayer]] sørget gjennom det føyelige Sztójay-regimet for samarbeidet med de sivile myndigheter, noe som var avgjørende for å gjennomføre deportasjonene til Auschwitz.<ref>Bartrop, P. R., & Grimm, E. E. (2019).'' Perpetrating the Holocaust: Leaders, Enablers, and Collaborators''. ABC-CLIO, s. 279.</ref><ref>{{ Kilde bok | forfatter = Piekalkiewicz, Janusz | utgivelsesår = 1988 | tittel = Den annen verdenskrig | isbn = 8240105556 | utgivelsessted = Oslo | forlag = P. Asschenfeldts bokklubb | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2017030948504 | side = }}</ref>{{sfn|Bloch|1992|p=398-399}}{{sfn|Braham|2002|p=36}} Veesenmeyer ble forbløffet over hvor raskt den ungarske regjeringen innførte antijødiske tiltak etter okkupasjonen.<ref name="Horvath">{{Kilde artikkel|tittel=Ethnic Policies, Social Compensation, and Economic Reparations: The Holocaust in Northern Transylvania|publikasjon=East Central Europe|doi=10.1163/187633012X640180|url=https://brill.com/view/journals/eceu/39/1/article-p101_4.xml|dato=2012-01-01|fornavn=Franz Sz|etternavn=Horváth|serie=1|språk=en|bind=39|sider=101–136|issn=1876-3308|besøksdato=2020-03-01}}</ref> De to radikale antisemittene [[László Baky]] (en tidligere general i [[gendarmeri]]et) og [[László Endre]] var statssekretærer med ansvar for jødesaker i innenriksdepartementet og planla deportasjonene sammen med [[Adolf Eichmann]].<ref>Bartrop, P. R., & Grimm, E. E. (2019).'' Perpetrating the Holocaust: Leaders, Enablers, and Collaborators''. ABC-CLIO, s. 297-299.</ref> Deportasjonene fra Ungarn ble gjennomført systematisk distrikt for distrikt under ledelse av [[László Ferenczy]], oberstløytnant i det ungarske [[gendarmeri]] (politiet på landsbygda, ungarsk:''csendőrség''). Internering og uttransport ble utført av gendarmeriet og det regulære ungarske politiet i byene under oppsyn av den tyske okkupanten.<ref>{{Kilde www|url=https://www.yadvashem.org/yv/en/exhibitions/communities/munkacs/laszlo_ferenczy.asp|tittel=A Jewish Community in the Carpathian Mountains- The Story of Munkács|besøksdato=2019-04-05|forfattere=|dato=|verk=www.yadvashem.org|forlag=|sitat=Lieutenant colonel in the Hungarian Gendarme, in charge of establishing the ghettos and deporting the Jews of Hungary in 1944.}}</ref><ref>{{ Kilde bok | forfatter = Bierman, John | utgivelsesår = 1981 | tittel = Raoul Wallenberg: mannen som reddet 100 000 jøder | isbn = 8203105653 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014020606089 | side = }}</ref><ref>Gulyás, É. (2016). The Role of Public Administration in the Hungarian Holocaust. ''Central European Papers'', 4(2), 80-99. «Baky led division XX of the Home Office and controlled the police and the gendarmerie and was in a close relationship with lieutenant colonel László Ferenczy, who was a gendarme appointed to the execution of the deportation program. Division XII – because of the disguised relocation of Jews – was called the housing department; took a direct part in the concentration and displacement of Jews, following the orders of László Endre»</ref><ref>{{Kilde www|url=http://www.hungarianreview.com/article/war_crimes_holocaust_and_laszlo_csatary|tittel=War-Crimes, the Holocaust, and László Csatáry - Hungarian Review|besøksdato=2019-04-06|forfattere=Thorpe, Nick|dato=15. september 2012|verk=Hungarian Review|forlag=|sitat=All transports went through Košice, which was a major railway junction, as it still is, with tracks leading directly to Poland and to Auschwitz. Gendarmerie commander László Ferenczy moved to Munkács to personally oversee the process, which was carried out by the Hungarian gendarmerie (rural police) and the regular, urban police force, under the watchful eyes of the German occupiers.|arkiv-dato=2019-04-06|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20190406103118/http://www.hungarianreview.com/article/war_crimes_holocaust_and_laszlo_csatary|url-status=yes}}</ref>

===Polen og Ukraina===
I den polske landsbyen Jedwabne ble minst 300 jødiske polakker drept da de ble låst inne i en låve som ble satt fyr på 10. juli 1941. Gjerningsmennene var deres polske naboer i landsbyen og jødene ble torturert før de ble drept. Antallet drepte kan ha vært så mange som 1600. [[Jan Tomasz Gross]] skrev om massakren i boken ''Neighbors: The Destruction of the Jewish Community in Jedwabne, Poland'' (2001; opprinnelig på polsk som ''Sąsiedzi'' i 2000) som innledet en opphetet diskusjon i Polen om polakkers medvirkning til holocaust.<ref>Cienciala, A. M. (2003). The Jedwabne Massacre: update and review. ''The Polish Review,'' 48(1), 49-72.</ref> Noen av gjerningsmennene skal ha vært så fanatiske at SS-menn reagerte.<ref>Hagtvet, Bernt: Polsk fortid som ikkje forsvinn. ''Dag og Tid'', 9. mars 2018, s10.</ref> Mishandlingen av jødene begynte straks tyske styrker inntok byen som hadde vært okkupert av Sovjetunionen siden delingen av Polen. Før krigen var omtrent halvparten av Jedwabnes innbyggere jøder. Etter krigen satte polske myndigheter opp et minnesmerke over massakren der tyskerne ble fremstilt som gjerningsmenn.<ref>Fox, F. (2001). A skeleton in Poland's closet: The jedwabne massacre. ''East European Jewish Affairs'', 31:1, 77-94, DOI: 10.1080/13501670108577938</ref> Lignende massakre skjedde i Radzilow og Wsosz. Kunnskap om etniske polakkers medvirkning ble etter krigen undertrykt.<ref>{{Kilde avis|tittel=Observer review: Neighbors by Jan T Gross|url=https://www.theguardian.com/books/2001/apr/08/historybooks.features|avis=The Observer|dato=2001-04-08|besøksdato=2019-02-27|issn=0029-7712|språk=en-GB|fornavn=George|etternavn=Steiner}}</ref> Noen av gjerningsmennene ble tiltalt og dømt i 1949 og senere.<ref>Persak, K. (2011). Jedwabne before the Court: Poland’s Justice and the Jedwabne Massacre—Investigations and Court Proceedings, 1947–1974. ''East European Politics and Societies'', 25(3), 410-432. https://doi.org/10.1177/0888325411398915</ref> Gross ble i Polen gjenstand for en svertekampanje etter at boken kom ut.<ref>{{Kilde avis|tittel=Polish move to strip Holocaust expert of award sparks protests|url=https://www.theguardian.com/world/2016/feb/14/academics-defend-historian-over-polish-jew-killings-claims|avis=The Observer|dato=2016-02-14|besøksdato=2019-02-27|issn=0029-7712|språk=en-GB|fornavn=Alex Duval|etternavn=Smith}}</ref>

Det østlige Galicja, for en stor del befolket av etniske [[ukrainere]] samt jøder og etnisk polske, ble etter første verdenskrig lagt under Polen og ble etter andre verdenskrig lagt under Sovjetunionen (senere under uavhengig Ukraina). Ukrainske nasjonalister fortsatte i mellomkrigstiden å arbeide for en egen ukrainsk stat blant annet gjennom den radikale og fascistiske organisasjonen [[Organisasjonen av ukrainske nasjonalister]] (OUN) stiftet i [[Wien]] i 1929. I 1939 ved innledningen til andre verdenskrig ble Volhynia og det østlige Galicja okkupert av Sovjetunionen mens de vestlige delen av Polen ble okkupert av Tyskland. Flere hundre OUN-medlemmer tok seg over til [[Generalguvernementet]] der de fikk opplæring av nazistene og forberedte etablering av en ukrainsk stat. I 1940 ble OUN delt i OUN-M ledet av [[Andrij Melnyk]] og den mer radikale OUN-B ledet av [[Stepan Bandera]]. I august 1941 ble Øst-Galicja del av Generalguvernementet mens Volhynia ble del av [[Reichskommissariat Ukraina]]. I Galicja var det omkring 570.000 jøder og i Volhynia 250.000.<ref name="Kolsto">{{ Kilde bok | forfatter = Kolstø, Pål  | utgivelsesår = 1999 | tittel = Nasjonsbygging: Russland og de nye statene i øst | isbn = 8200129187 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Universitetsforl. | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010051208035 | side = }}</ref><ref name="testimonies" />

I [[Volhynia]] og det østlige [[Galicja]] medvirket ukrainske nasjonalister til holocaust. Andre etniske ukrainere inkludert vanlige borgere, politimenn og sivile tjenestemenn (blant annet borgermestere) medvirket også. Holocaust i disse to områdene begynte sommeren 1941 med pogromer med opp mot 35.000 drepte jøder. Pogromene ble utført av tyske politimenn og soldater, nasjonalister fra OUN, og lokalbefolkningen (hovedsakelig etniske ukrainere). Utover høsten 1941 drepte [[Einsatzgruppe]] C 50.000 til 100.000 jøder. Innen utgangen av 1942 hadde tyske enheter støttet av ukrainske politimenn skutt 200.000 jøder i Volhynia og dumpet i massegraver. I det østlige Galicja ble 200.000 jøder deportert til [[Bełżec (utryddelsesleir)|utryddelsesleiren Bełżec]], 150.000 ble henrettet og dumpet i massegraver og 80.000 døde i ghettoene. Omkring 10 % av jødene i Galicja og Volhynia unnslapp i første omgang deportasjon eller masseskyting, og de gikk i dekning i skogen eller i byene. Omkring 60.000 jøder som på den måten forsøkte å unnslippe ble funnet og massakrert av tyske enheter, ukrainsk politi, lokalbefolkningen eller [[UPA (geriljahær)|UPA]]-enheter dannet av OUN-B. Rundt 2 % av jødene i Volhynia og det østlige Galicja overlevde krigen. UPA kjempet mot sovjetiske partisaner og massakrerte tusenvis av den etnisk polsk befolkningen. I 1943 opprettet den tyske okkupasjonsmakten Waffen SS Galizien Division med over 8000 ukrainere, blant dem mange nasjonalister.<ref name="testimonies" />

Da [[Den røde armé]] nærmet seg sommeren 1944 flyktet flere tusen ukrainere vestover sammen med de tyske styrkene. Blant disse var en del ukrainske nasjonalister fra OUN og UPA, og de ble værende i leire for fordrevne personer før de slo seg ned i forskjellige vestlige land. Sovjetiske styrker og [[NKVD]] drepte trolig flere tusen motstandere av sovjetisk styre inkludert gjenværende UPA-medlemmer. Jøder som overlevde massakrene berettet både rett etter krigen og i 1990-årene om de ukrainske nasjonalistenes medvirkning. Etter andre verdenskrig fremstilte etnisk ukrainere i vesten nasjonalistene som anti-tyske og anti-sovjetiske motstandshelter som ikke skadet jødene under den tyske okkupasjonen. Den tyske okkupasjonsmakten dokumenterte ikke ukrainske nasjonalisters medvirkning og var ikke klar over at OUN hadde infiltrert det ukrainske politiet, overlevendes vitneprov og interne dokumenter OUN er dermed eneste historiske dokumentasjon. Etniske ukrainere oppfattet trolig ikke volden mot jødene som spesielt viktig, mens overlevende jøder beskrev hendelsene i detalj.<ref name="testimonies">{{Kilde artikkel|tittel=Survivor Testimonies and the Coming to Terms with the Holocaust in Volhynia and Eastern Galicia: The Case of the Ukrainian Nationalists:|publikasjon=East European Politics and Societies|doi=10.1177/0888325419831351|url=https://journals.sagepub.com/doi/10.1177/0888325419831351|dato=2019-09-16|fornavn=Grzegorz|etternavn=Rossoliński-Liebe|språk=en|besøksdato=2020-11-06}}</ref>

===Vest-Europa===
I Belgia, Nederland og Frankrike var det okkupasjonsmakten som gjennomførte tiltakene, mens det i Norge var norsk politi og byråkrati som sto for gjennomføringen av de antijødiske tiltakene og deporteringen.<ref>[[#refBruland2008|Bruland (2008)]] s.12.</ref> Det tyske politiet var for få til å kunne gjennomføre aksjonen uten det norske politiet.<ref name="ReferenceA">{{Kilde artikkel|forfatter=Johansen, Per Ole|tittel=Fortrengning av et nasjonalt traume|publikasjon=Årsskrift - Norsk politihistoriske selskap|url=|dato=|år=2012|sider=140-178|sitat=}}</ref> Det okkuperte Nederland ble var underlagt sivilt tysk styre bestående av en gruppe SS-folk fra Østerrike. Den sivile nederlandske statsadministrasjonen som var igjen i landet adlød det sivile tyske styret. Belgia hadde en eksilregjering i London og belgiske tjenestemenn støttet ikke det tyske styret i landet.<ref>[[#Encyclopedia|Rozett & Spector (2013)]] s. 66</ref>

I Nederland utførte landets ordinære sivile tjenestemenn oppdrag for okkupasjonsmakten slik at identifisering og deportasjon av landets jødiske innbyggere var mulig.<ref name="Spiegel"/> Ifølge [[Per Ole Johansen]] var det nederlandske byråkratiets og politiets servilitet overfor okkupasjonsmakten medvirkende til omfanget av holocaust i Nederland.<ref name="ReferenceA"/>

===Motiver===
Grådighet eller fattigdom kan ha vært medvirkende motiver for medhjelpere. Deporterte eller drepte jøder etterlot seg eiendeler som til dels falt i hendene på lokalbefolkning. I Ungarn ble verdien av konfiskerte eiendeler brukt til å styrke statsbudsjettet.<ref name="Spiegel" /><ref name="Deak">{{Kilde artikkel|tittel=The Holocaust in Hungary: Sixty Years Later, Randolph L. Braham and Brewster S Chamberlin, eds.|publikasjon=Holocaust and Genocide Studies|doi=10.1093/hgs/dcn006|url=https://academic.oup.com/hgs/article/22/1/115/567893|dato=2008-03-01|forfattere=|fornavn=István|etternavn=Deák|via=|serie=1|språk=en|bind=22|hefte=|sider=115–117|issn=8756-6583|besøksdato=2019-09-15|sitat=In the wartime section, Tim Cole demonstrates with precise statistics that the treatment and fate of Jewish men and women differed greatly during the Hungarian Holocaust: quite amazingly but for well-explained reasons, far more men survived than women. Gabor Kádár and Zoltán Vági explain how naïve the pro-Nazi Hungarian government was to believe in 1944 that by confiscating all Jewish property it would be able to balance the national budget; in reality, much of the stolen Jewish property was wasted.}}</ref> I Ungarn uttalte regjeringen at den var klar for den endelige løsningen på jødespørsmålet i landet. De ungarske avisene i [[Transilvania]] sluttet seg til ved å fremstille jødene som den evige fienden og at eiendom konfiskert fra jødene skulle komme landet til gode.<ref name="Horvath" /> I Norge ble jødenes eiendommer, eiendeler og formuer solgt for lav pris blant annet til [[frontkjemper]]e.<ref>[[#refMichelet2014|Michelet (2014)]] s. 201.</ref> Det foregikk også regelrett plyndring og underslag av arresterte jøders verdier.<ref>[[#refMichelet2014|Michelet (2014)]] s. 196.</ref> Massakrene i Litauen ble til dels motivert av ideologisk antisemittisme, dels var det personlig der noen gjerningsmenn hevnet seg på kjente – de første massakrene omfattet en del ikke-jødiske personer. Drapene var dels også motivert av grådighet av folk som var ute etter jødenes eiendom. Volden etniske litauere i mellom ble etter hvert så omfattende at det gikk ut instruks om at ingen skulle skytes uten skikkelig etterforskning.<ref name="MacQueen" />