Redigerer Alpene (avsnitt)

== Befolkning og kulturhistorie ==
Selv om Alpene ofte oppfattes som et ''naturlandskap'', er det mer korrekt å betegne dem som et ''kulturlandskap''. Samtlige høydenivåer har i større eller mindre grad blitt preget av [[menneske]]lige bosetninger og næringsaktiviteter, ofte siden steinalderen. Bare påvirkningen i den [[#Den nivale regionen|nivale]] høyderegionen (gjennom [[turisme]], [[luftforurensning]] og [[global oppvarming]]) er av nyere dato.

De følgende avsnittene tar opp Alpe[lande]nes [[#Historie|historie]], [[#Språk i Alpene|språk]], [[#Bosetning|befolkningsutvikling og bosetningsmønstre]], [[#Næringsliv i Alpene|næringsliv]] og [[#Kultur og tradisjoner|kultur]] samt [[#Trusler mot Alpene|truslene]] som Alpene i dag står overfor.

=== Historie ===
[[Fil:Codex Balduini Trevirensis - Alpenüberquerung Heinrich VII.JPG|thumb|Den tyske kongen [[Henrik VII av Det tysk-romerske rike|Henrik VII]] dro i 1310 over [[Mont Cenis-passet]] for å bli kronet til tysk-romersk keiser av [[paven]] i [[Roma]] ]] [[Fil:Twärrenbrücke.jpg|thumb|For å gjøre [[Schöllenen]]juvet på nordsiden av [[St. Gotthard-passet]] passerbar, ble det i 1220 bygget en sti av treplanker, som hang i jernkjeder over juvet (''Twärrenbrücke''). Dette la grunnlaget for oppblomstringen til [[urkanton|Det sveitsiske edsforbund]].]]
Rundt 100&nbsp;000&nbsp;år gamle funn av ildsteder og steinverktøy i opptil 2000&nbsp;meters høyde viser at allerede ''[[Homo neanderthalensis|neandertalmenneskene]]'' tok Alpene i bruk i varmeperioden mellom [[#Istidene|Riß]]- og [[#Istidene|Würm-istiden]]. Bosetningene var sannsynligvis sesonale, dvs. bare bebodd sommerstid. Fra etter den siste istiden (10&nbsp;000&nbså;år før nåtid; ''[[steinalderen]]'') har de fleste store alpedalene hatt permanent bosetning. Som steinverktøy på [[Sellapasset]] (2244&nbsp;moh.) og ikke minst [[Ötzi]]s 5300&nbsp;år gamle ismumie (3210&nbsp;moh.) viser, har også større høyder blitt tatt i bruk som [[fjellbeite]]r.

Alpenes første økonomiske oppgangstid skjedde i ''[[bronsealderen]]'', siden Alpene var ett av få områder i Europa med rike [[kobber|kopperforekomster]]. I denne tiden bestod handelsforbindelser mellom Alpene og alle tilgrensende områder. Alle viktige [[fjellpass]] (pluss mange flere, som i dag er fullstendig glemt) var i bruk i denne perioden. Kopperet bidro også direkte til oppgangstiden, ved at bronseverktøy gjorde det mulig å rydde større skogområder. Til tross for mye handel fantes det aldri noen felles alpin kultur. Kulturkretsene i Alpenes område omfattet
* [[Golasecca-kulturen]] i den nordvestlige [[Posletta]] og angrensende fjellpartier;
* [[Este-kulturen]] øst for denne (kulturen har blitt identifisert med det antikke folket [[veneterne]]);
* [[Laugen-Melaun-kulturen]] i [[Graubünden]]/[[Tirol]] (identifisert med [[reterne]]).

Med ''[[jernalderen]]'' sank Alpenes betydning igjen, bortsett fra de sydøstlige delene ([[Kärnten]], [[Steiermark]], [[Krain]]), som hadde betydelige [[jern]]lagre. I&nbsp;tillegg begynte oppgangen for områdene med [[salt]]forekomster, som ble en viktig eksportvare. Saltgruvestedet [[Hallstatt]] ([[Salzburg (delstat)|Salzburg]]) ble et så viktig kulturelt sentrum at det har gitt navn til både [[Hallstatt-kulturen]] og [[Hallstatt-tiden]] (1200–475&nbsp;f.Kr.). Hallstatt-kulturen omfattet store deler av Alpene og strakte seg fra [[Böhmen]] i nordøst og [[Slovenia]] i sydøst til Øst-[[Frankrike]] i vest. Den vestlige Hallstatt-kulturen (dvs. nord/vest for [[Donau]], [[Inn]] og [[Wipptal]]) med sine typiske [[langsverd]] har – som også den senere [[La Tène-kulturen]]&nbsp;– blitt identifisert med [[kelterne]]. Mellom 500 og 200&nbsp;f.Kr. bosatte kelterne seg også syd for Alpene (''[[Gallia Cisalpina]]'') og så langt øst som [[Niederösterreich]] (''[[Noricum]]''). Man vet lite om de andre folkeslagene i disse områdene, men antar at de var av ikke-[[indoeuropeisk]] opphav.

Mellom [[25 f.Kr.|25]] og [[13 f.Kr.]] ble samtlige alpefolkene innlemmet i ''[[Romerriket]]''. For romerne utgjorde Alpene fremfor alt et trafikkhinder, noe de modifiserte ved å bygge en rekke [[#Transport|passveier]]. Befolkningen i sidedalene forble derimot til dels nokså uberørt av den romerske kulturen. De [[romersk provins|romerske provinsene]] som ble opprettet i Alpene, var [[Alpes Maritimae]], [[Alpes Cottiae]], [[Alpes Graiae]], [[Vallis Poeninae]] (disse områdene heter den dag i dag [[De maritime Alpene]], [[De cottiske Alpene]], [[De grajiske Alpene]] og [[Wallis]]), [[Raetia]] (Øst-Sveits, Vest-Østerrike, Syd-Tyskland og Nord-Italia) og [[Noricum]] (Øst-Østerrike, Slovenia). Fra før hadde provinsene [[Gallia Narbonensis]], [[Gallia Belgica|Belgica]], [[Gallia Transpadana]] og [[Venetia et Histria]] hatt andeler i [[For-Alpene]].

I ''[[folkevandringstiden]]'' trengte flere nye folk inn i Alpene nord- og østfra:
* [[Burgunderne]] kom fra (dagens) Sydvest-Tyskland og dannet [[457]] et kongerike i Sydvest-Alpene med hovedstedene i [[Genève]] og [[Lyon]]. Selv om de var et [[germanerne|germansk]] folk, overtok de snart det [[latin]]ske språk, som i tidens løp ble til [[frankoprovençalsk]]. [[Burgund]], som riket het, ble senere innlemmet i frankerriket. Kjernen i Burgund levde videre i det senere hertugdømmet [[Savoie]].
* [[Alemannerne]] var et annet germansk folk, som innvandret til store deler av dagens Sveits. De beholdt sitt germanske språk ([[alemannisk]]).
* [[Langobardene]] var et germansk folk som kom fra [[Den pannonske slette]] og erobret i [[568]] Nord-Italia. De overtok også det latinske språk og ga navnet til landskapet [[Lombardia]].
* [[Slaverne]] innvandret østfra og bosatte seg i løpet av [[500-tallet]] i store deler av de østlige Øst-Alpene, lengst vest kom de i [[Pustertal]], der de rundt [[610]] ble stoppet av bajuvarene.
* [[Bajuvarerne]] i dagens [[Bayern]] nevnes for første gang i [[551]]. De utvidet hertugdømmet sitt østover langs [[Donau]] og sydover via [[Brennerpasset]], der de rundt [[680]] nådde [[Bolzano|Bozen]], som inntil da hadde vært langobardisk.
* [[Frankerne]] innlemmet etter hvert alle disse områdene i [[frankerriket|riket sitt]]. At Alpene i sin helhet var samlet i ett rike, skjedde etter romerrikets sammenbrudd likevel bare i to perioder: under [[Karl den store]] ([[806]]–[[814]]) og igjen under de første [[Det hellige romerske rike av den tyske nasjon|tysk-romerske]] keiserne ([[1033]]–[[1349]]).

Gjennom ''[[middelalderen]]'' var Alpene delt mellom noen få større makter og en hel rekke mindre stater.<ref>De mindre statene i Alpene i middelalderen omfattet bl.a. grevskapene [[Tenda]], [[Dauphiné]], [[Provence]], markgrevskapene [[Saluzzo]] og [[Susa (Piemonte)|Susa]], republikken [[Briançon]], [[Graubünden|De tre forbund]], men også kirkelige stater som [[fyrstbispedømme]]ne [[fyrstbispedømmet Chur|Chur]], [[fyrstbispedømmet Brixen|Brixen]] og [[fyrstbispedømmet Trento|Trento]] og [[rikskloster|riksklostrene]] [[Einsiedeln kloster|Einsiedeln]], [[Disentis kloster|Disentis]], [[fyrsteprostiet Berchtesgaden|Berchtesgaden]].</ref> De større områdene var:
* [[Savoie]] oppstod på 1000-tallet rundt tre viktige fjellpass ([[store St. Bernhards-passet|store]] og [[lille St. Bernhards-passet|lille St. Bernhard]] samt [[Mont Cenis]]) i tidligere burgundiske områder. Grevskapet ble 1416 opphøyet til hertugdømme og ekspanderte kraftig, etter hvert hovedsakelig mot syd. Etter at hovedstaden ble flyttet fra [[Chambéry]] til [[Torino]] i [[1560]], forskjøv statens fokus seg fra Alpene til Nord-Italia, hvor Savoie etter hvert skulle bli krystallisasjonskjernen i den [[Italia|italienske]] statsdannelsen.
* [[Sveits|Det sveitsiske edsforbund]] oppstod på 1200-tallet etter at [[Schwaben]]s herskerhus [[Zähringerne]] hadde dødd ut. Opprinnelig var det en allianse mellom [[Sveits’ kantoner|kanton]]ene [[Schwyz]], [[Uri]] og [[Unterwalden]] mot [[huset Habsburg|habsburgerne]]. Edsforbundet ekspanderte i alle retninger, og kontrollerte med [[Gotthardpasset]] et viktig fjellpass. Sveits' uavhengighet ble anerkjent i [[freden i Westfalen]] ([[1648]]).
* [[Tirol]] løsrev seg fra [[Bayern]]s herredømme i løpet av 1200-tallet. [[Fyrstegrevskap]]ets sterke posisjon var begrunnet i at det med [[Brennerpasset|Brenner]]- og [[Reschenpasset]] kontrollerte [[Det tysk-romerske rike]]ts to viktigste fjellpass, men også i de store (edel)metallforekomstene. På 1300-tallet sto derfor Europas ledende fyrstehus i kø for å gifte seg med Tirols arveprinsesse [[Margrete av Tirol|Margrete]], som til slutt overlot landet til habsburgerne.
* [[Huset Habsburg|Habsburgerne]] stammet fra [[Aargau]] i Sveits, men ble i [[1276]] hertuger av ([[Niederösterreich|Nedre]]) [[Østerrike]] og [[Steiermark]]. Mens de etter hvert mistet fotfestet i sine stamområder i vest, utvidet de maktområdene i Øst-Alpene ved å tilegne seg [[Kärnten]], [[Krain]] ([[1335]]), [[Tirol]] ([[1363]]), [[Vorarlberg]] ([[1363]]–[[1814]]) og [[Salzburg (delstat)|Salzburg]] ([[1805]]). Dermed var de blitt den dominerende makten i Øst-Alpene. Alpenes metallforekomster og handelen over fjellpassene bidro sterkt til å finansierte denne stormakten, men habsburgernes politiske fokus lå utenfor Alpene.

[[Fil:Vals02.JPG|thumb|left|I det gunstige klimaet på 1200-tallet kolonialiserte [[walsertysk|walserne]] høytliggende områder i Alpene (her en gård i typisk walserarkitektur)]]
[[Fil:Innsbruck-goldenroof-nordkette.jpg|thumb|[[gotisk arkitektur|Sengotisk]] praktarkitektur i [[Innsbruck]] vitner om tiden som residensby for [[fyrstegreve]]ne av [[Tirol]] (i bildet slottsbalkongen med det forgylte taket; [[Karwendel]]fjellene i bakgrunnen) {{Byline|Martin Biely}}]]
[[Fil:Mh rhb disentis-2008-17-07.jpeg|thumb|left|Mange innflytelsesrike [[kloster|klostre]] lå i Alpene – her [[barokken|barokkbygningen]] til [[riksabbedi]]et [[Disentis kloster|Disentis]], som bevoktet [[Lucmagnpasset|Lucmagn]]- og [[Oberalppasset]] ([[Graubünden]]) {{Byline|Martin Hawlisch}}]]
I ''[[middelalderens varmeperiode]]'' opplevde Alpene en ny ekspansjonsperiode. Befolkningen vokste, og [[kloster|klostrene]] og [[fyrste]]ne belønnet bønder som ville kolonialisere tidligere ubebodde, høytliggende områder. [[Walser]]vandringene, [[schwaige|schwaig-gårder]], de [[zimbrisk]]e bosetningene og [[Dolomittene#Natur, kultur og historie|Dolomittenes kolonialisering]] var eksempler på denne ekspansjonen i århundrene etter [[1000|årtusenskiftet]]. De store febesetningene på [[seter|setrene]] førte til utviklingen av fellesseterdrift og [[løpe]]-ysting, som spredte seg fra Sentral-Sveits til resten av Alpene og gjorde [[ost]] til en lønnsom og ettertraktet eksportartikkel. Denne perioden kan betegnes som Alpenes andre blomstringstid. Selv om den var beskjednere enn i bronsealderen, var Alpene nokså bra stilt i forhold til resten av Europa. Kulturlivet var også høyt utviklet, noe som blir tydeligst i den sentrale stillingen som enkelte av residensbyene ([[St. Gallen]], [[Chur]], [[Trento]], [[Meran]], [[Innsbruck]], [[Salzburg]]) hadde i datidens Europa. Med den [[lille istid]]en begynte fra slutten av 1300-tallet imidlertid også nedgangen av Alpenes høykulturelle periode. Mange av de høytliggende bosetningene måtte igjen bli gitt opp, [[epidemi]]er hjemsøkte befolkningen, og produktiviteten i landbruket og økonomien for øvrig sank.

Befolkningen hadde i mange alpestater større ''friheter'' enn i middelalderens Europa for øvrig. [[Sveits|Det sveitsiske edsforbund]] hadde tydelige protodemokratiske trekk, og også [[Tirol]]s by- og landbefolkning fikk innrømmet medbestemmelsesrett allerede på 1300-tallet. Flere områder var organisert som selvstyrte bondesamfunn eller som allianser av frie kommuner (Edsforbundet, [[Briançon-forbundet]]). Noen av disse områdene ble også anerkjent som [[riksumiddelbar]]e av den tysk-romerske keiseren ([[urkanton]]ene, [[Urseren]]). Den sterke stillingen av bondestanden forhindret flere steder ([[Graubünden]], [[Tirol]]) utviklingen av [[livegenskap]]en, som ellers var regelen i Europa. Likevel var ikke frihetene noe fellestrekk for Alpene, og også årsakene var veldig varierende: (i) Enkelte bondesamfunn forsvarte sin urgamle sedvanerett, slik at [[lavadel]]en aldri utviklet noen maktposisjon som grunneiere; (ii) privilegier ([[riksumiddelbarhet]]) gitt av keiseren for å trygge viktige passveier; (iii) privilegier gitt av grunneiere til kolonialister; (iv) [[fristad|fribyene]] i Nord-Italia ble forbilde for mange kommuner i Alpene. I&nbsp;løpet av [[absolutisme]]ns tidsalder ble imidlertid mange av de gamle frihetene gradvis innskrenket.

[[Fil:Col du simplon.jpg|thumb|Ved viktige fjellpass ble det ofte grunnlagt [[hospits]]er, som her ved [[Simplonpasset]] (bygget på 1600-tallet) {{Byline|Roland Zumbühl}}]]
[[Fil:1917 ortler vorgipfelstellung 3850 m highest trench in history of first world war.jpg|thumb|left|Historiens høyest beliggende krigsfront: østerriksk skyttergrav i 3850&nbsp;meters høyde på [[Ortler]], [[1917]] ]]
Under [[Napoleonskrigene]] ble Alpenes politiske landskap grundig ommøblert. Blant annet ble Sveits gjort om til en fransk vasallstat ([[Den helvetiske republikk]]), mens Tirol forsvant helt fra kartet, fordi det ble delt opp mellom tre av Frankrikes forbundsfeller. [[Wienkongressen]] i [[1815]] reverserte nesten alle disse endringene igjen. Småstatene hadde imidlertid blitt innlemmet i stormaktene, og i hundreåret som fulgte, gjorde disse sitt for å gjøre Alpenes hovedkam til en statsgrense: Savoie byttet bort sine stamområder nord/vest for hovedkammen mot [[Lombardia]] og la grunnsteinen for den [[italia|italienske]] samlingen i [[1861]]. Etter ''[[første verdenskrig]]'' kom også Østerrikes områder som lå syd for Alpenes hovedkam, til Italia. Den først verdenskrig kan sannsynligvis betegnes som den verste krigen i Alpenes historie, i og med at [[den italienske fronten under første verdenskrig|sydfronten]] passerte midt gjennom høyfjellet, der det ble utkjempet en stillingskrig i høyder mellom 2000 og 3900&nbsp;moh.

Parallelt med de politiske endringene fra 1800 til i dag skjedde det gjennomgripende [[#Næringsliv i Alpene|økonomiske]] omveltninger: Nedgangen i det [[#Landbruk|alpine landbruket]] begynte med økende konkurranse fra lavlandet. Arbeidskraft ble gradvis dyrere og produktprisene sank, slik at de tradisjonelle, arbeidsintensive næringsgrenene i Alpene ble ulønnsomme. Gjennom utbyggingen av passveier ble [[#Transport|transporten gjennom Alpene]] mer og mer overtatt av utenomalpine aktører. Samtidig endret europeernes oppfatning av Alpene seg: Fra å være et avskrekkende villnis (''montes horribiles'' – «de fryktelige fjellene») ble Alpene i økende grad romantisiert. Perioden som er kjent som ''belle epoque'' («den skjønne epoke», ca. 1880–1914) var resultatet av denne første blomstringstiden for [[#Turisme|alpeturismen]]. Utover slutten av 1900-tallet flatet imidlertid også veksten i turistnæringa ut. I&nbsp;dag er Alpene delt i [[#Bosetning|avfolkningsområder]] i store deler av spesielt de sydlige Vest-Alpene, der næringslivet har stagnert og til dels brutt sammen, og områder med moderne infrastrukturer hovedsakelig i Øst-Alpene, der servicenæringer dominerer og [[#Bosetning|befolkningen fortsetter å vokse]].
<div style="clear:both"></div>

=== Språk i Alpene ===
[[Fil:Stift Innichen.JPG|thumb|Klosteret i [[Innichen]] ([[Pustertal]], [[Syd-Tirol]]) ble grunnlagt av [[Bayern|bayerske]] (dvs. [[tysk]]talende) munker på 700-tallet for å kristne [[slavere|slavene]] (dvs. den [[slovensk]]talende befolkningen). Klosteret markerer derfor de slaviske språkenes vestligste historiske utbredelse i Alpene. I&nbsp;dag er området overveiende [[tysk]]talende, men har siden [[italienisering]]en under [[fascisme]]n en [[italiensk]]talende minoritet.]]
I Alpene møtes utbredelsesområdene for de tre store europeiske [[språkgruppe]]ne.
* [[Romanske språk]] tales i syd og vest. Disse går tilbake på [[folkelatin]]en som ble talt i Alperommet.
** De [[retoromanske språk]]ene utgjorde på 900-tallet et sammenhengende språkområde i Øst-Alpene. Språket ble etter hvert fortrengt av tysk og assimilert av italiensk, og forekommer i dag som tre isolerte språkøyer:
*** [[retoromansk]] i [[Graubünden]],
*** [[ladinsk]] i [[Dolomittene]],
*** [[friulisk]] i [[Friuli]].
** [[Frankoprovençalsk]] ble en gang talt i et stort område på begge sider av Alpenes hovedkam. Vestgrensen fulgte omtrent linjen [[Fribourg]]–[[Ivrea]], mens sydgrensen var linjen [[Grenoble]]–[[Torino]]. I&nbsp;Sveits og Frankrike har språket stort sett blitt fortrengt gjennom fransk i løpet av 1800-tallet, i Italia først gjennom [[italienisering]]en på 1900-tallet. I&nbsp;[[Aostadalen]] og [[Valais]] taler fremdeldes et mindretall frankoprovençalsk.
** [[Fransk]] var opprinnelig representert ved ([[dialekt]]en/[[språk]]et) [[oksitansk]], som også ble talt på begge sider av Alpenes hovedkam. Oksitansk ble lenge undertrykt i Frankrike; i Italia har det i stor utstrekning veket for italiensk som førstespråk. Siden 1800-tallet gjennomgikk oksitansk en kulturell gjenoppliving, som startet i Frankrike, men spredte seg til Italia. Språket står dermed sterkere enn frankoprovençalsk. Standardfransk har imidlertid større utbredelse i dag, inkludert status som offisielt anerkjent minoritetsspråk i [[Piemonte]] og Aostadalen.
** [[Italiensk]] oppstod i Posletta og spredte seg i den tidlige middelalderen nord- og vestover i Alperommet. Her er språket representert ved de følgende dialektene:
*** [[Ligurisk (romansk)|ligurisk]] mellom De [[De maritime Alpene|maritime]]/[[De liguriske Alpene|liguriske]] Alpene og [[Middelhavet|middelhavskysten]];
*** [[piemontesisk]] rundt [[Torino]];
*** [[lombardisk]] mellom [[Maggioresjøen]] og [[Gardasjøen]], inkludert [[Ticino]] og enkelte daler i Graubünden;<ref>I to kommuner strekker lombardisk seg sågar nord for [[Alpenes hovedkam]]: [[Bivio]] i [[Graubünden]] og [[Livigno]] i [[Lombardia]].</ref>
*** [[venetiansk]] øst for Gardasjøen.
* Av de [[germanske språk]]ene tales:
** [[tysk]] i nord og øst. Tysken spredte seg nordfra fra 500-tallet og nådde sin nåværende sydgrense omtrent rundt det [[1000|første årtusenskiftet]]. Dialektmangfoldet er stort mellom de tyskspråklige alpedalene, og kan deles i to store dialektgrupper:
*** [[alemannisk]] i vest ([[Sveits]], [[Liechtenstein]], [[Vorarlberg]], [[Allgäu]]) med enkelte [[walsertysk]]e språkøyer i bl.a. Italia og Tirol;
*** [[bairisk]] i øst (mesteparten av [[Østerrike]], [[Bayern]] og [[Syd-Tirol]]) med enkelte [[zimbrisk]]e språkøyer i Italia.
* Av de [[slaviske språk]]ene tales:
** [[slovensk]] i sydøst. Slovensken spredte seg østfra fra 600-tallet og nådde sin maksimale utbredelse på 800-tallet.<ref>Den historiske vestgrensen for [[slaviske språk]] ([[moravisk]] og [[slovensk]]) i Alpene rund år 800 lå noe øst for linjen [[Innichen]]–[[Salzburg]]–[[Passau]].</ref> Etterpå ble den trengt tilbake av tysken, og tales i dag i [[Slovenia]], de østlige delene av [[Friuli-Venezia Giulia]] og de sydlige delene av [[Kärnten]] og [[Steiermark]].

Som man ser, er språkgrensene sjelden sammenfallende med [[Alpenes hovedkam]] – og nesten aldri med [[#Statsgrenser i Alpene|dagens statsgrenser]]. De historiske språkgrensene gikk ofte ved dalinnsnevringer, og mange historiske alpestater bestod av områder på begge sider av Alpenes hovedkam (såkalte [[passtat]]er).

=== Bosetning ===
[[Fil:Schnals - Finailhöfe.jpg|thumb|Grenden ''Finailhöfe'', som ligger på 1953&nbsp;moh. i [[Ötztal-Alpene]], er en av Øst-Alpenes høyeste permanente bosetninger]]
Mens ''befolkningstallet'' i de sju landene med andel i Alpene har økt med 105 % fra 1870 til 1990, har Alpenes befolkning bare vokst fra ca. 7 til om lag 11&nbsp;millioner mennesker (57 %).<ref>Anslagene av befolkningstallet er sterkt avhengig av den valgte [[#Avgrensning og geografi|avgrensningen av Alpene]]: Fordi de lavereliggende områdene har tettest bosetning, kan tallet variere mellom 7 og 14&nbsp;millioner mennesker (100 %) ved arealdifferenser på bare 10 %.</ref> Denne befolkningen fordeler seg på følgende måte over de ulike høyderegionene:<ref>{{Kilde artikkel
| forfatter=Bätzing, W.
| utgivelsesår=1993
| tittel=Der sozio-ökonomische Strukturwandel des Alpenraumes im 20. Jahrhundert. Eine Analyse von "Entwicklungstypen" auf Gemeinde-Ebene im Kontext der europäischen Tertiarisierung
| publikasjon=Geographica Bernensia, Reihe P, Geographie für die Praxis
| bind=26
| side=1-156
| kommentar=Befolkningen er gruppert etter høyden over havet av kommunenes forvaltningssete.
}}</ref>
{| class="wikitable"
! Høyde (moh.)
! Befolkning per 1990
! Befolkning per 1870
! Areal
! Antall kommuner
|-
! under 500
| 53 %
| 44 %
| 23 %
| 1912
|-
! 500–999
| 41 %
| 47 %
| 51 %
| 2995
|-
! 1000–1499
| 6 %
| 9 %
| 22 %
| 838
|-
! 1500 eller høyere
| < 1 %
| < 1 %
| 4 %
| 109
|}

I seks områder har bosetningen nådd 2000&nbsp;moh.:
* [[Queyras]] ([[De cottiske Alpene]], [[Hautes-Alpes]], Frankrike)
* [[Oisans]] ([[De grajiske Alpene]], [[Hautes-Alpes]]/[[Isère]], Frankrike)
* [[Val d'Anniviers]] ([[Wallis-Alpene|Valais-Alpene]], [[Valais]], Sveits)
* [[Avers]] ([[Platta-Alpene]], [[Graubünden]], Sveits)
* [[Trepalle]] ([[Livigno-Alpene]], [[Lombardia]], Italia)
* [[Ötztal]]/[[Schnalstal]] ([[Ötztal-Alpene]], [[Tirol (Østerrike)|Nord-Tirol]]/[[Syd-Tirol]], Østerrike/Italia)

[[Fil:Frutighaeuser.jpg|thumb|Dette landskapet fra [[Adelboden]] i [[Bern-Alpene]] viser den spredte bosetningen som er typisk for germanske områder]]
De høye områdene og isolerte dalene har opplevd en ''befolkningsnedgang'', mens bosetningene i hoveddalene har blitt tettere. I tillegg har de ulike regionene opplevd svært forskjellige trender: Store deler av de sydvestlige Alpene har nesten blitt avfolket (spesielt i de franske Alpene, Piemonte, Liguria). Derimot har de vestlige Øst-Alpene opplevd til dels sterk vekst (Liechtenstein, de bayerske Alpene, Vest-Østerrike, Syd-Tirol). Grovt sett kan man si at bare de områdene som klarte å omstille seg fra rene landbruksdistrikter til turisme, servicenæringer og til dels industri, har unngått avfolkning.

De tradisjonelle ''bosetningsformene'' har vært veldig forskjellige i de germanske og de romanske delene av Alpene. I&nbsp;de førstnevnte var bosetningen stort sett spredd, og bestod av enkeltstående gårder eller små gårdsklynger og grender. Egentlige landsbyer var nokså sjeldne, og vokste ofte rundt kommunens kirke, men kom i så fall i tillegg til enkeltgårdene. Byer oppstod bare ved spesielt viktige steder (kryss mellom handelsveier, fyrstelige residenser, [[passtat|passfotsteder]]). I&nbsp;den romanske kulturkretsen var bosetningene vanligvis tettere og mer konsentrert, gjerne som småbyer med steinhus og trange smyg. Det er mange unntak fra denne grove regelen, og mellom- og overgangsformer mellom de to ytterpunktene forekommer. Forskjellene mellom regionene har også blitt betydelig mindre i dagens tettsteder. Rundt regnet en fjerdedel av alpebefolkningen lever i byer.<ref>Alpelandene har ulike definisjoner på ''[[by]]''. Bruker man, for å gjøre forholdene sammenlignbar, 10&nbsp;000 innbyggere som en felles definisjon, fantes det i 1990 143 byer med 27 % av Alpenes befolkning. De fleste av byene er små (mindre enn 25&nbsp;000 innbyggere; jf. [[#Byer i Alpene|listen over det største alpebyene]]). Andelen i 1870, før sammenbruddet av det alpine landbruket, var også 26 %. Dette fremhever byenes store kulturelle betydning i Alpenes historie.</ref>

[[Fil:Peillon village perche sur la montagne.jpg|thumb|[[Peillon]] i [[De maritime Alpene]] er et fint eksempel på en ''[[village perché]]'' {{Byline|Francois Polito}}]]
''Bosetningsstedene'' kan også grupperes etter noen foretrukne landskapsformer:
* De ''kjegleformede sedimentene'' ved munningen av bekker i større daler og
* naturlige ''terrasser'' utgjorde ofte førstevalget;
* ''skråninger'' var noe sjeldnere;
* ''dalbunnene'' ble generelt unngått på grunn av flomfare;
* ''høyder'' (bakketopper, passer, åsrygger) er typiske plasseringer for nesten [[festning|borgaktige]] tettsteder (såkalte ''[[village perché|villages perchés]]'') i De [[De liguriske Alpene|liguriske]] og [[De maritime Alpene|maritime Alpene]], men blir gradvis sjeldnere mot nord.
Felles for de valgte beliggenhetene er at befolkningen i Alpene unngikk farlige steder og foretrakk tørre beliggenheter. Derfor ble også sydeksponerte (og i mindre grad vesteksponerte) beliggenheter foretrukket fremfor steder som vendte mot nord eller øst. Rasfarlige plasser ble unngått, og skoger ovenfor bosetningene ble vernet som beskyttelse mot snøras. Disse bosetningsmønstrene ble først gitt opp i andre halvdel av 1900-tallet. Myndighetene stoler nå ofte i stor grad (kanskje ''for'' stor grad) på bygningstekniske tiltak og tillater bygging i dalbunnene og tidligere rasområder.
<!--alpebefolkningens fordeling på land i %:
d	4
f	16
i	35
fl	0
a	26
ch	16
slo	3-->

=== Næringsliv i Alpene ===
Den tradisjonelt viktigste næringsgrenen i Alpene var landbruk ([[#Landbruk|se eget avsnitt under]]). I&nbsp;løpet av 1900-tallet har mange steder turismen tatt over som den dominerende næringen ([[#Turisme|se eget avsnitt under]]). Andre næringer har fått noe mindre oppmerksomhet, men har vært og er av delvis stor betydning, i det minste lokalt:

[[Fil:Figln Stempeljochspitze.JPG|thumb|Alpene er kjent for fantastiske skimuligheter (her i [[Karwendel]]). Turisme er derfor en viktig næring.]]
* [[Tertiærnæringer]] har i dag størst betydning i Alpene.
** ''[[Handel]]'' hører til næringene som har langt tradisjon i Alpene, men som fremdeles er av stor betydning. Som møteplass og forbindelse mellom kulturer har Alpene frembragt mange historisk viktige handelsbyer ([[Bolzano]], [[Chur]], [[Bellinzona]], [[Aosta]], [[Grenoble]], [[Susa (Piemonte)|Susa]]).
** ''[[Transport]]'' er i Alpenes sammenheng en viktig næringsgren ([[#Transport|se under]]). Dagens transportsituasjon er imidlertid kjennetegnet ved at mesteparten av transitten ''gjennom'' Alpene skjer gjennom aktører som ikke har tilhold ''i'' Alpene. Inntil utbyggingen av passveiene (som skjøt fart etter [[Wienkongressen]] i [[1815]]) var transporten av varer derimot en viktig inntektskilde for den lokale befolkningen, som lesset varer fra vogner over på hester eller muldyr, førte disse over fjellpassene og sørget for ny omlessing på passets andre side.
** ''[[forskning og utvikling]]''.
** ''[[Bank]]er og [[forsikring]]er''.
** ''[[Turisme]]'' ([[#Turisme|se under]]).

[[Fil:Grimsel Oberaarsee.jpg|thumb|[[Oberaarsee]] i [[Bern-Alpene]] er et av mange vann i Alpene som har blitt [[demning|demmet]] opp for [[strømproduksjon]] ]]
* [[Sekundærnæringer]] har i en kort overgangsperiode (ca. 1965–1980) vært den viktigste næringssektoren i Alpene.
** ''[[Industri]]'' spilte en økende rolle i nesten alle de større alpedalene fra midten av 1800-tallet, men kom igjen i krise rundt 1980. Grunnen til krisen er infrastrukturproblemene som følger med en beliggenhet i Europas periferi. De vanligste industrigrenene i Alpene er:
*** [[tekstilindustri]], som gikk frem av den protoindustrielle hjemmeproduksjonen på 1800-tallet;
*** [[tungindustri]] ved [[malm]]forekomster;
*** [[energikrevende industri]] (bl.a. [[aluminium]]produksjon, [[elektrokjemi]]) ved vannkraftverk (siden 1890-tallet).
** ''[[Energiforsyning]]'' er en viktig næringsgren. Grunnet Alpenes store nedbørs- og avløpsmengder ([[#Elver, innsjøer og vannskiller|se over]]) dekker alpelandene store deler av sitt energibehov ved hjelp av [[vannkraft]]. Den totale installerte [[effekt]]en av [[vannkraftverk]]ene i Alpene er rundt 40&nbsp;[[gigawatt|GW]], derav 10&nbsp;GW i Sveits, 9,5&nbsp;GW i Italia, 9&nbsp;GW i Østerrike, 7,5&nbsp;GW i Frankrike og 4&nbsp;GW i Slovenia.
** ''[[Vannforsyning]]'' av alpebefolkningen, men også av flere stor- og millionbyer i Alpenes periferi er likeledes avhengig av Alpenes vannrikdom.
** ''[[Byggenæringen]]'' har ikke minst profittert på turismens gode kår.
** ''[[Håndverk]]'' er i dag ofte bregrenset til produksjon for turister, men hadde tidligere en viktig rolle i det tradisjonelle næringslivet. Det fantes både desentral hjemmearbeid, som bønder bedrev i vinterhalvåret, og protoindustriell produksjon for det europeiske markedet, der ofte en hel dal spesialiserte seg på det samme produktet. Eksempler på det sistnevnte er:
*** steinprodukter (kar, tavler);
*** stråhatter, kurver;
*** treprodukter (treskjæring, fioliner, møbler);
*** tøy (toving, veving, strikking, brodering);
*** metallprodukter (bruksgjenstander og verktøy av kopper og jern).
* [[Primærnæringer|Primærnæringene]] har mistet mesteparten av betydningen de i årtusener har hatt.
** ''[[Landbruk]]'' er fremdeles viktig i noen områder, men har til dels store omstillingsproblemer ([[#Landbruk|se under]]).
** ''[[Jakt]] og [[sanking]]'' har vært viktige tilleggsnæringer, mest for å sikre selvforsyning (matauk). Jakt hadde størst betydning frem til senmiddelalderen, sanking av bær, sopp m.m. helt frem til 1900-tallet.
** ''[[Gruvedrift]]en'' har sett flere blomstringstider i Alpene fra bronsealderen til 1800-tallet ([[#Historie|se over]]), men de fleste gruvene er nå nedlagt.

=== Landbruk ===
[[Fil:St-magdalena st-justina-rosengarten.jpg|thumb|[[Vinberg]] var tidligere en naturlig del av landbruksarealet til de fleste bosetninger i de sydlige Alpene (her St. Magdalena ved [[Bolzano]]; [[Ciadenac]]-kjeden i bakgrunnen) {{Byline|Christian Rottensteiner}}]]
[[Fil:Grauvieh auf der Alm.jpg|thumb|''[[Tiroler Grauvieh]]'' på fjellbeite, her i [[Sarntal-Alpene]] {{Byline|Madeleine Schäfer}}]]
[[Fil:Haflinger1.jpg|thumb|Hesterasen ''[[Haflinger]]'' stammer fra pakkhestene som ble brukt for transport over bl.a. [[Brennerpasset]] ]]
Siden den tidligere [[middelalder]]en har [[landbruk]] preget Alpene helt opp til [[#Den alpine regionen|den alpine vegetasjonssonen]], dvs. frem til snøgrensa. Alpenes landskapsbilde er derfor et resultat ikke minst av landbruket inkludert [[seter]]bruket. Landbruksformene har variert sterkt regionalt, avhengig av de naturlige forholdene, men også av [[#Språk i Alpene|kulturkretsene]]. Det tradisjonelle landbruket i Alpene var veldig arbeidsintensiv. Dette utgjorde opprinnelig ingen ulempe, siden arbeidskraft var billig i forhold til produkter og transport. Da de generelle økonomiske rammevilkårene endret seg utover 1800- og 1900-tallet, ved at prisen på arbeidskraft steg og produkt- og transportkostnader sank, kom Alpenes landbruk i en alvorlig krise. Mange av de tradisjonelle driftsformene er ikke bedriftsøkonomisk lønnsomme under dagens konkurransesituasjon. Noen driftsformer har derfor så godt som forsvunnet, mens andre har blitt forsøkt modernisert. De ulike driftsformene i Alpenes landbruk kan grovt klassifiseres slik:
* ''Eng/seter-drift'' er kjennetegnet ved at fehold dominerer, mens [[åker|åkre]] bare utgjør et nokså ubetydelig supplement. Åkre forekommer utelukkende i dalene rundt de permanenente bosetningene, men selv her overveier [[eng]]er. Terrasselandbruk forekommer ikke. I&nbsp;større høyder ([[seter|vårsetre]] og [[seter|setre]]) fins bare [[beite]]r og [[fjellslått|slåtter]]. Eng/seter-drift forekommer fremfor alt i de nordlige Vest-Alpene og de sentrale Øst-Alpene, overveiende i områdene med germansk bosetning. Denne driftsformen står fremdeles nokstå sterkt i enkelte områder, selv om den nå ofte foregår i mer spesialisert form enn tidligere, dvs. ren [[storfekjøtt|kjøttproduksjon]] eller ren [[melk]]eproduksjon.
* ''Åker/seter-drift'' har et mer balansert forhold mellom dyrehold og planteavl. Rundt bosetningene dominerer åkre (tradisjonelt mest [[rug]]), som er anlagt som terrasser, og selv i vårsetrenes høyde forekommer fremdeles åkerterrasser. Bare seterregionen er fri for åkre. Ofte finner man [[transhumans]] i stedet for egentlig seterdrift, siden det ikke er nok enger i dalene. Også [[vinberg]] i tilknytning til de permanente bosetningene er veldig vanlige. Åker/seter-drift forekommer mest i de tørre sentralalpine og de mediterrane områdene, overveiende i områdene med romansk befolkning. Denne driftsformen var den første som kom i krise (rundt 1880), og har i dag bare overlevd i reliktform. Den har forsvunnet helt i Frankrike og [[Ticino]], mens noe er igjen i Italia, [[Valais]] og [[Graubünden]].
* ''Åker/kastanje-drift'' er en variant av åker/seter-drift som suppleres av [[Edelkastanje|kastanjer]]. Denne driftsformen var en gang utbredt langs hele sydranden av Alpene i høyder på opptil 900&nbsp;moh. Etter at [[kastanjekreft]]en ødela de fleste kastanjeplantasjene på 1940/50-tallet, har driftsformen nesten forsvunnet.
* ''Eng/skog-drift'' kombinerer storfehold med [[skogbruk|skogdrift]]. Denne driftsformen var utbredt i Øst-Alpene, mest i de kontinentale østlige områdene og de ufruktbare delene av [[De nordlige kalkalper|De nordlige]] og [[De sydlige kalkalper|sydlige Kalk-Alpene]]. Eng/skog-drift er nå ofte erstattet av monokulturell skogbruk.
* «''Flatmarksjordbruk''», dvs. driftsformer som tilsvarer det utenomalpine landbruket, har vært og er vanlige i noen av de brede dalene som strekker seg inn i Alpene. De fleste av disse dalene er veldig tørre, men kan på grunn av sterk vannføring i elvene (dvs. smeltevann fra isbreene med avløpstopp på sommeren, [[#Elver, innsjøer og vannskiller|se over]]) ty til utstrakt [[vanning]]. Dette resulterer i høyt produktiv drift. Tidligere var driftsformen her en såkalt ''coltura mista'', dvs. blandede avlinger med flere høydetrinn: [[grønnsak]]er i dalbunnen, så et belte med vin, over vinbergene [[frukt]]trær. I&nbsp;dag er jordbruket ofte begrenset til dalbunnen og er svært spesialisert og dermed konkurransedyktig. Eksempler er [[eple]]plantasjene i [[Vinschgau]], vinbergene i [[Valtellina]] eller grønnsaksåkerne i [[Unterinntal]].
* ''Ekstensiv sauehold'' er den eneste driftsformen som er igjen i store deler av de sydlige Sydvest-Alpene. Sauene beiter i store flokker over store områder med minimal tilsyn, men flyttes i takt med årstidene ([[transhumans]]). I&nbsp;dalene finner man som sagt til dels et intensivt, modernisert landbruk, men i et bredt landskapsbelte mellom dalbunnene og fjellbeitene ligger landbruket nå fullstendig brakk.

Det fantes flere fellestrekket for det tradisjonelle alpine landbruket (uansett driftsform):
* Alle høydesoner – fra dalene til snøgrensen – ble tatt i bruk.
* Dette innebar sesonale vandringer av befolkningen eller deler av befolkningen mellom de ulike høyderegionene (oppover om våren, nedover om høsten).
* Bruksformene og bruksintensiteten var nøye tilpasset de naturlige betingelsene. Det fantes klare reguleringer for naturbruken, både i form av muntlige tradisjoner og nedtegnede regler. Slike reguleringer forhindret over- og underbruk<ref name="underbruk">Både over- og underbruk øker erosjonsfaren: overbruk (rovdrift) bl.a. fordi det ødelegger vegetasjonsdekket; underbruk fordi det fører til spredningen av høytvoksende «ugress», som om vinteren fremmer snøras og snøkryping. Erosjonsfaren gjennom underbruk vil reduseres etter noen tiår (i&nbsp;store høyder: ''mange'' tiår), når kulturlandskapet har forsvunnet og blitt til skog igjen.</ref> og klarte dermed å unngå at Alpene ble utsatt for [[allmenningens tragedie]].
* ''Reproduksjon'' var like viktig som ''produksjon'', dvs. det ble brukt minst like mye tid og arbeidskraft til reparatur- og vedlikeholdsarbeid som til selve utnyttelsen av kulturlandskapet. Viktige gjøremål, som ofte ble utført som [[dugnad]]sarbeid, var fjerningen av stein etter steinras; fjerning av høytvoksende ugress; såing av gress på erosjonsarealer; vedlikehold av stier og murer; årlig transport av jord fra åkernes nedside til øversiden, osv.
Alle fire særtrekkene har enten blitt svekket eller gått tapt i løpet av de siste hundre år.

=== Turisme ===
[[Fil:Weisskugel2 HQ.jpg|thumb|[[Alpeforening]]ene har bygget opp et nett av fjellhytter i Alpene – midt i bildet ''Brandenburger Haus'' (åpnet 1909), som ligger på 3277&nbsp;moh. ovenfor isbreen [[Gepatschferner]] i [[Ötztal-Alpene]]]]
[[Fil:Paragliding schynigePlatte.jpg|thumb|[[Paragliding]] i [[Bern-Alpene]] {{Byline|Audrius Meskauskas}}]]
Alpene er ett av jordens mest besøkte områder: Med over 100&nbsp;millioner overnattingsreiser – og nærmere en halv milliard gjestedøgn per år – går på verdensbasis om lag hver femte til tiende feriereise til Alpene. Dette forklarer også at [[turisme]]n i dag er Alpenes viktigste næringsgren. Spesielt Øst-Alpene og Sveits har et velutbygd nett med stier og fjellhytter for [[sommerturisme|sommerturister]]. [[Vinterturisme]]n er det lagt til rette for med minst 20&nbsp;000 kilometer alpine skiløyper, som til sammen utgjør rundt én prosent av Alpenes areal. Ved siden av «vanlig» sommer- og vinterturisme finner man også [[byturisme]], [[kursted|kuropphold]], gårds- (eller seter-)ferie m.m. Turismen er imidlertid veldig ujevnt fordelt. Mesteparten av overnattingene skjer i bare 20 % av kommunene, mens 40 % praktisk talt ikke har turisme i det hele tatt.

[[Fil:Palace Hotel StMoritz.jpg|thumb|left|«Badrutts Palace» i [[St. Moritz]], bygget i 1896, er et eksempel på palasthotellene som ble bygget i alpeturismens første blomstringstid (''belle epoque'') {{Byline|Frédéric de Goldschmidt}}]]
Alpene ble oppdaget som reisemål av Europas overklasse mot slutten av 1700-tallet. Den første blomstringstiden av [[fjellsport|alpinismen]] var på slutten av 1800-tallet. Turismen bestod den gang i at rike utlendinger (fremfor alt fra Storbritannia og Tyskland) besteg fjelltopper med lokale guider og bærere. Mot 1880 var alle de større fjelltoppene i Alpene besteget. [[Alpeforening]]er hadde begynt å bygge opp en turistisk infrastruktur med stier og betjente og ubetjente fjellhytter. De følgende tiårene (''Belle Epoque''-perioden) frem til [[første verdenskrig]] var kjennetegnet ved at antallet alpeturister økte kraftig og ved bygningen av overdådige palasthoteller, tannhjul- og smalsportog. I mellomkrigstiden var turismens omfang vesentlig beskjednere, selv om også vinterturismen begynte å gjøre seg gjeldende. De første skiheisene ble bygget rundt 1927/28.

Masseturismen begynte for alvor etter andre verdenskrig, som siden 1960-tallet også omfatter vinterturismen. Turismusstedene opplevde en enorm byggeboom, som med sin ensformede storbyarkitektur ikke sjelden ødela landsbyenes opprinnelige sjarm. Også masseturismens negative miljøkonsekvenser ble etter hvert åpenbare (luft-, vann- og støyforurensning, erosjon langs stier og løyper, nedbygging av kultur- og naturlandskapet). Siden 1980-tallet har alpeforeningene derfor gått bort fra en ytterligere utbygging av infrastrukturen og konsentrerer seg nå om vedlikehold av hytter og veinettet. Også utbyggingen i dalene har blitt forsøkt begrenset i mange områder.

[[Fil:Rafting Mezzana.jpg|thumb|left|[[Rafting]] har blitt en populær sport i de senere årene (her i [[Val di Sole]])]]
Veksten i alpeturismen stoppet opp i midten av 1980-tallet. Samtidig begynte de tradisjonelle ferieaktivitenene (turgåing på sommeren, alpinski på preparerte løyper på vinteren) å miste oppslutning til fordel for trendsportarter ([[trekking]], [[fjellklatring|konkurranse- og ekstremklatring]], [[terrengsykkel|terrengsykling]], [[snøbrett]], [[rafting]], [[paragliding]], [[BASE-hopping|basehopping]], [[brettseiling]], [[tennis]], [[golf]], [[bungee-jumping]] osv.). Dette har skapt problemer for en del turismesentre – for det første fordi stedenes infrastruktur ofte var tilrettelagt for å tilfredsstille andre behov. For det andre minker noen trendsportarter turistenes forståelse for de lokale alpine [[#Trusler mot Alpene|problemene]], ved at Alpene reduseres til en ren kulisse for aktivitene. Samtidig berører flere trendsportarter de siste uberørte områdene, noe som også skaper problemer for dyrelivet.

=== Transport ===
[[Fil:ViadottoBrennero2.JPG|thumb|Motorveien over [[Brennerpasset]] ([[Europavei 45|E45]]) er den mest trafikkerte i Alpene {{Byline|Luca Lorenzi}}]]
[[Fil:Innsbruck Hbf 001.jpg|thumb|[[Innsbruck]] sentralstasjon er et viktig trafikknutepunkt i jernbanetrafikken gjennom Alpene – både nord–syd ([[München]]–[[Verona]]) og øst–vest ([[Wien]]–[[Chur]]) {{Byline|Roland Siegele}}]]
Alpene er et av Europas viktigste transittområder. I&nbsp;[[Romerriket|romertiden]] var Alpene ikke mye mer enn akkurat det: et område som man bygget veier gjennom, men som man ellers ikke oppholdt seg i lenger enn nødvendig. Flere rester etter romerveier over viktige fjellpass vitner fremdeles om denne perioden ([[Tendapasset|Tenda]]-, [[Montgenèvrepasset|Montgenèvre]]-, [[lille St. Bernhards-pass|lille St. Bernhards]]-, [[Settimopasset|Settimo]]-, [[Julierpasset|Julier]]-, [[Reschenpasset|Reschen]]-, [[Brennerpasset|Brenner]]- og [[Radstädter Tauern-passet]]). I&nbsp;den tidlige [[middelalderen]] lå Alpene mellom de tyske og de italienske delene av [[Det tysk-romerske rike]]. Den vanligste ruten som [[keiser]]ne valgte, f.eks. på vei til og fra kroningen i [[Roma]], gikk via [[Brennerpasset]]. Brennerpasset var også det alpepasset som hadde størst betydning for handelen: Rundt 1500 ble det årlig transportert 4500&nbsp;tonn varer over Brennerpasset, 25 ganger mer enn f.eks. over [[Gotthardpasset]].

I dag er ikke betydningen av alpetransitten blitt mindre. Ikke minst gjennom [[EU]]s indre marked har transporten gjennom Alpene opplevd en jevn økning. Noen av de viktigste passveiene har blitt erstattet av jernbane- og/eller veitunneler (først ute var [[Mont Cenis-tunnelen]] i 1871, [[St. Gotthard-tunnelen|Gotthard]]- og [[Tendapasset|Tendatunnelen]] i 1882). Nesten halvparten av trafikkmengden over Alpenes hovedkam er transitt, dvs. ikke transport til eller fra Alpene, men transport ''gjennom'' Alpene. Tabellen gir en oversikt over de viktigste fjellovergangene, sortert fra sydvest til nordøst etter plasseringen på Alpenes hovedkam:

{| class="wikitable sortable"
! Overgang
! type overgang (passhøyder i moh.)
! godstrafikk<ref>Tall er millioner [[tonn]] ([[netto]]) per år i 1994. Kilde: {{Kilde bok
| forfatter=Sigmaplan
| utgivelsesår=1995
| tittel=Alpenquerender Güterverkehr auf Strasse und Schiene 1994. Alpenbogen Ventimiglia bis Wien
| utgivelsessted=Bern
| forlag=Eidgenössisches Verkehrs- und Energiewirtschaftsdepartement
}}</ref> (mill. tonn)
! derav transitt (%)
|-
| {{Sorter|VE|[[Ventimiglia]]}} || {{Sorter|L|fjell''omkjøring'' for vei og jernbane}} || align="right" | {{Sorter|F|10,4}} || align="right" | {{Sorter|F|50}}
|-
| {{Sorter|MC|[[Frejustunnelen|Mont Cenis]]}} || {{Sorter|C|jernbane- og veitunnel; veipass (2083)}} || align="right" | {{Sorter|B|19,9}} || align="right" | {{Sorter|I|28}}
|-
| {{Sorter|MB|[[Mont Blanc-tunnelen|Mont Blanc]]}} || {{Sorter|K|veitunnel}} || align="right" | {{Sorter|D|14,3}} || align="right" | {{Sorter|E|60}}
|-
| {{Sorter|SI|[[Simplonpasset|Simplon]]}} || {{Sorter|E|jernbarnetunnel og veipass (2005)}} || align="right" | {{Sorter|J|4,7}} || align="right" | {{Sorter|B|85}}
|-
| {{Sorter|GO|[[St. Gotthard-tunnelen|St. Gotthard]]}} || {{Sorter|B|jernbane- og veitunnel; veipass (2091)}} || align="right" | {{Sorter|C|18,2}} || align="right" | {{Sorter|C|70}}
|-
| {{Sorter|BE|[[San Bernardino-passet|San Bernardino]]}} || {{Sorter|D|veitunnel og -pass (2065)}} || align="right" | {{Sorter|L|0,6}} || align="right" | {{Sorter|H|29}}
|-
| {{Sorter|RE|[[Reschenpasset|Reschen]]}} || {{Sorter|F|veipass (1504)}} || align="right" | {{Sorter|K|0,8}} || align="right" | {{Sorter|D|63}}
|-
| {{Sorter|BR|[[Brennerpasset|Brenner]]}} || {{Sorter|G|jernbane- og veipass (1374)}} || align="right" | {{Sorter|A|25,9}} || align="right" | {{Sorter|A|90}}
|-
| {{Sorter|TA|[[Tauerntunnelen|Tauern]]}} || {{Sorter|A|jernbane- og veitunnel; veipass (2576/1738)}} || align="right" | {{Sorter|G|10,0}} || align="right" | {{Sorter|G|33}}
|-
| {{Sorter|SC|[[Schoberpasset|Schober]]}} || {{Sorter|J|jernbane- og veipass (849)}} || align="right" | {{Sorter|E|10,9}} || align="right" | {{Sorter|K|6}}
|-
| {{Sorter|SE|[[Semmeringpasset|Semmering]]}} || {{Sorter|H|jernbane- og veipass (984)}} || align="right" | {{Sorter|H|9,8}} || align="right" | {{Sorter|J|19}}
|-
| {{Sorter|WE|[[Wechselpasset|Wechsel]]}} || {{Sorter|I|jernbane- og veipass (980)}} || align="right" | {{Sorter|I|6,4}} || align="right" | {{Sorter|L|5}}
|}

Målt i forhold til Alpenes totale trafikkmengde, utgjør transitten rundt 10 %, eller 20 % for tungtransportens vedkommende, resten er lokaltrafikk eller transport til og fra Alpene. Til gjengjeld er transittrafikken konsentrert på et fåtall strekninger (Brenner, Gotthard, Simplon), som derfor er ekstremt belastet gjennom luftforurensning (jf. [[#Trusler mot Alpene|trusler mot Alpene]]).

=== Kultur og tradisjoner ===
[[Fil:Kufstein Almabtrieb 2005.jpg|thumb|[[Seter#Tradisjoner|Bufardagen]] er fremdeles en viktig høytid i mange alpine samfunn (her fra [[Kufstein]])]]
Det har aldri vært en felles kultur i Alpene. Alpene har alltid hørt til ulike kulturkretser (eller [[#Språk i Alpene|språkregioner]]), og kulturen var gjerne likere i de alpine og utenomalpine områdene av samme kulturkrets enn mellom ulike alpine områder. Den «alpine kulturen» som har blitt markedsført av turismeindustrien, har sitt opphav i virkelige lokale tradisjoner, men har blitt generalisert og ofte grovt karikert eller forenklet for markedsføringens skyld. Mange av tradisjonene som oppfattes som arketypisk alpine (f.eks. lærbukser, [[alpehorn]], tirolerhatt, marsjmusikk), har egentlig hatt svært begrensede geografiske utbredelser ([[urkanton|Sveits' urkantoner]], [[Tirol]], [[Bayern]]) og/eller liten faktisk betydning.

Likevel vil man finne en del fellestrekk i de alpine kulturene på grunn av det harde naturmiljøet, som krevde en del kulturelle tilpasninger som delvis viser forbausende paralleltrekk. Eksempler er verktøytyper, måter å tørke [[fjellslått]]enes høy på, avtalene som regulerer bruk av [[fjellbeite]]r, dugnadsarbeid for å hindre erosjonsskader og lignende. Interessant nok finner man også en del felles sagnmotiver: Eksempler er [[sagn]] om frodige fjellbeiter som på grunn av befolkningens hovmod ble forvandlet til isørken (muligens bearbeidelser av den [[lille istid]]en!), og sagn om [[dverg (mytologi)|dverger]] eller [[underjordiske]] som røpet [[ysting]]ens hemmelighet. Et ytterlige fellestrekk er en tendens til konservatisme, dvs. at alpebefolkningen ofte er mer skeptisk til kulturelle endringer. Dette har på den andre siden også medført at mange tradisjoner som har gått tapt ellers, har overlevd i Alpene. Eksempler på dette er de mangfoldige og ofte særpregede [[karneval]]stradisjonene som finnes i mange alpelandsbyer (spesielt i Sveits og Tirol), men også religiøse, yrkes- og årstidsrelaterte tradisjoner ([[Seter#Tradisjoner|bufardagen]] m.m.).

Generelt overveier derimot forskjellene mellom kulturkretsene. Den germanske og den romanske språkregionen har nokså ulike tradisjoner når det gjelder [[#Bosetning|bosetningsmønstre]] (grender vs. småbyer), [[#Landbruk|landbruksformer]] (eng/seter-drift vs. åker/seter-drift), [[arverett]] (odelsrett vs. deling) osv. Grensen mellom de ulike tradisjonene er imidlertid ikke alltid skarpe, og trenger heller ikke å være helt sammenfallende med språkgrensene.

=== Trusler mot Alpene ===
Gjennom de politiske og økonomiske omveltningene som Alpene har opplevd gjennom de siste 100–200 år (jf. [[#Historie|historie]]), har Alpene på flere måter blitt til et problemområde. Problemene oppstår på minst tre områder: økonomisk, økologisk og kulturelt. De ulike regionstypene i Alpene strever imidlertid med veldig forskjellige problemer:
* ''Sentrumsregioner'' ('''S''') er byer og bynære områder i de større dalene ([[Isère]], [[Rhône]], [[Inn]], [[Mur (elv)|Mur]], [[Adige]]) med høy befolknings-, nærings- og infrastrukturtetthet.
* I ''pendlerregioner'' ('''P''') dagpendler store deler av befolkningen til arbeidsplasser utenfor Alpene (München, Salzburg, Wien, Genève, Torino, Milano m.fl.) eller til Alpenes sentrumsregioner.
* ''Landlige regioner'' ('''L''') driver landbruk og profitterer på turisme, men har få eller ingen andre næringsgrener.
* I ''avfolkningsregioner'' ('''A''') har så godt som all næringsaktivitet, inkludert landbruket, brutt sammen, og den unge generasjoner flytter ut (hovedsakelig i de fransk-italienske Sydvest-Alpene og de italiensk-slovenske Øst-Alpene).

Problemene kan sammenfattes slik (regionstypene forkortes med forbokstavene, '''U''' står for ''ubebodd''):
{| class="wikitable"
! rowspan=2 |Regions-<br />type
! colspan=3 |Problemer
|-
! Økonomiske
! Sosiale/kulturelle
! Økologiske
|-
! S
| høye leiepriser (pga. lite tilgjengelig areal)
| minkende identifikasjon med og kunnskap om Alpene; <br />tap av kulturell identitet og tradisjoner
| høy grad av luftforurensning gjennom kombinasjonen av transport, pendling, transitt og hyppig [[#Spesielle værforhold i Alpene|værinversjon]]; <br />fortetting, tap av matjord
|-
! P
| ikke nok lokale arbeidsplasser
| minkende identifikasjon av pendlere med «soveregionen» sin, <br />interessekonflikter mellom pendlere og «hjemmeværende»; <br />på sikt tap av kulturell identitet
| trafikkrelaterte forurensningsproblemer; <br />lokalt mulighet for underbruk<ref name="underbruk" />
|-
! L
| lite konkurransedyktig pga. dårlig infrastruktur; <br />monostrukturell spesialisering (på turisme eller landbruk); <br />stor sårbarhet for endringer eller svingninger i etterspørselen
| til dels interessekonflikter mellom turisme og landbruk
| [[#Turisme|turismerelaterte miljøproblemer]]; <br />overbruk i dalene;<br />underbruk<ref name="underbruk" /> i høyden; <br />tap av biologisk mangfold (inkludert tradisjonelle husdyrraser)
|-
! A
| arbeidsledighet
| perspektivløshet; <br />fraflytting (og medfølgende tradisjonstap); <br />forgubbing
| forbigående og stedvis problemer gjennom underbruk<ref name="underbruk" /> 
|-
! U
| align="center" | —
| align="center" | —
| turismerelaterte miljøproblemer; <br />storprosjekter for energiproduksjon og vannforsyning; <br />[[#Isbreer|isbresmelting]]
|}

At Alpene altså utgjør en såkalt struktursvak region, er imidlertid ingen nødvendighet, og er i et [[#Historie|historisk perspektiv]] til og med et nokså nytt fenomen: Fra [[bronsealderen]] og frem til det [[19. århundre]] utgjorde Alpene en viktig næringsregion i Europas økonomi. Grunnene til at dette har endret seg, ligger på flere plan: De utbredte lokale selvstyrte organisasjonsformene ble stort sett opphevet under [[absolutisme]]n; [[#Statsgrenser i Alpene|dagens statsgrenser]] er kunstige og degraderer alperegionene til periferien i hver sin stat; mange lokale næringer (gruvedrift, passtransport, håndverk osv.) brøt sammen på 1800- og 1900-tallet eller ble overtatt av aktører utenfor Alpene; endringene i de globale næringsstrukturene gjorde arbeidskraft dyrere og produkter billigere; den [[lille istid]]en rammet Alpenes landbruk ytterlig.

Alpene kunne være et foregangsområde for [[bærekraft]]ige bruksformer. Overbruk eller feil bruk av naturressurser fører også andre steder til utarming (f.eks. gjennom forsterket erosjon), men i Alpene blir konsekvensene av slike misgrep synlige i løpet av én eller få generasjoner på grunn av fjellkjedens høye og sprangvise dynamikk ([[#Naturkatastrofer|se over]]). Dette har ført til Alpenes mangfold av bærekraftige og lokalt tilpassede bruksformer, og til at [[allmenningens tragedie]] ble unngått i de fleste alpine samfunn. Behovet for ''økologisk reproduksjon'' ([[#Landbruk|se over]]), som har spilt en sentral rolle i Alpenes landbruk, er også til stede i andre områder, om enn ikke like tydelige som i Alpene. På grunn av arbeidsintensiviteten har reproduksjonstiltak blitt nedprioritert i Alpene i de siste tiårene. Utfordringen ligger i å skape rammebetingelser som igjen gjør det lønnsomt å utføre disse nødvendige arbeidene.

=== Alpepolitikk ===
Alpene har i [[Alpekonvensjonen]] fått sitt eget politiske, overnasjonale samarbeidsorgan. Annethvert år møtes medlemslandenes miljøministere på Alpekonferansen, der de kan vedta bindende protokoller for å styrke en bærekraftig utvikling i Alpene. Alpekonvensjonens målsetting er ikke ren naturvern (å gjøre om Alpene til et stort naturhistorisk museum), men en integrert økonomisk-sosialpolitisk-regionalpolitisk-økologisk tilnærming med styrking av bærekraftige næringsgrener og infrastrukturer.

Alpekonvensjonen ble vedtatt i 1989, undertegnet i 1991 og etterpå ratifisert av alpelandene og EU. Forløperne for Alpekonvensjonen var Alpevernkommisjonen CIPRA (grunnlagt 1952) og de tre regionale samarbeidsorganene ''Arge Alp'' (rundt [[Brennerpasset|Brenneraksen]]), ''Arge Alp-Adria'' (østlige Øst-Alpene og tilgrensende områder) og COTRAO (i&nbsp;Vest-Alpene; alle grunnlagt på 1970-tallet). Før dette var «alpepolitikk» et rent nasjonalt anliggende, noe som gjorde det umulig å ta tak i grenseoverskridende problemer (trafikk, forurensning, turisme m.m.). Samtidig utgjorde Alpene periferien i alle de større alpelandene (spesielt Frankrike, Italia og Tyskland), slik at alpepolitikk ikke var noe prioritert politisk område på de nasjonale planene heller. Alpekonvensjonen er et forsøk på å endre denne situasjonen.