Redigerer Vannkraftverk (avsnitt)

==== Bekkeinntak og takrennetunnel ====
For å få størst mulig nedbørfelt og stort vanntilsig til kraftverket eller et system av flere kraftverk, blir såkalte «''takrenne-tunneler''» bygget. Dette er lange tunneler som henter vann fra bekker, elver, isbreer eller innsjøer i eget eller tilhørende nabovassdrag. Enten fører takrenne-tunnelene vannet direkte til inntaksdammen eller til reguleringsdammer som har tilknytning til denne. Andre ganger kan det være snakk om å overføre vann fra andre siden av et fjell og la det renne i en naturlig elv ned til inntaksdammen.

[[Fil:Svartisen tcm3-1808.gif|mini|left|Oversiktskart over [[Svartisen kraftverk]]s nedbørsfelt. Innsjøene som er markert med dyp blå farge er reguleringsdammene, og de rød-blå strekene markerer overføringstunneler fra andre vassdrag. [[Storglomvatnet]] er Norges største reguleringsmagasin målt etter reguleringsvolum. [[Glomfjord kraftverk]] er den opprinnelige kraftstasjonen i området fra 1920.{{Byline|[[Statkraft]]}}]]

Kartet til venstre viser takrenne-tunneler i forbindelse med Svartisen kraftverk. Som en ser er det flere lange tunneler og samlet lengde er flere mil. Det vestlige tunnelsystemet henter vann fra hele 40 bekker og det spesielle her er at vannet ikke føres til inntaksdammen, men direkte inn i tilløpstunnelen. Det østlige tunnelsystemet ble drevet av fire fullprofil tunnelboremaskiner.<ref name="VH53" />

[[File:Bekkeinntak sett ovenfra.JPG|mini|Bekkeinntak for elva Sealggajohka i Narvikfjellene i Nordland fylke.]]

''Bekkeinntak'' er som navnet sier et inntak for bekker og elver ned til en takrenne-tunnel. Noen ganger kan det være så enkelt som et hull rett ned i fjellet i bunnen av en bekk. Mer vanlig er det at det bygges en demning og vannet ledes over en nesten horisontal rist av stålstaver. Dette for at kvister og andre større gjenstander skal fanges opp og rulle nedover risten, mens vannet renner rett ned og inn i tunnelen.

Ofte er det en avleiringsgrop innebygget i bekkeinntaket der sand og grus legger seg på bunnen. Denne kan så spyles ut med jevne mellomrom, slik at en unngår at tunnelen fylles med sand. Utformingen må også tilpasses for å unngå luftbobler i vannet. Dette gir nemlig problemer med utblåsning andre steder i systemet.<ref>[[#VN|Vidkunn Hveding: ''Vannkraft i Norge'' side 55.]]</ref>