Redigerer Sulitjelma gruber (avsnitt)

==== Bakgrunnen til arbeiderne ====
De fleste arbeidere i Sulitjelma ved oppstarten var såkalte ''lauskarer''. Disse var enslige, eller hadde familie som bodde andre steder.<ref name="KLO" /> Av de få rydningsmennene som bodde i Langvansdalen var det få som fant seg tilrette i det nye samfunnet som vokste frem.<ref name="WR41" />

Geolog og kulturgeograf [[Amund Helland]] (1846-1918) skriver om arbeidsfolkenes bakgrunn: ''«Den faste stok af arbeidere er hovedsagelig fra Skjerstad, Saltdal, Folden, Bodin og Beieren; ikke faa af disse folk driver sine gaardsbrug ved siden af og forlader i dette øiemed værket i 2-3 maaneder af aaret; gruberabeidet spiller for dem den samme rolle som forhen Lofotfisket, men er forsaavidt heldigere, fordi fortjenesten er mere sikker».''<ref name="EAD" />.

I 1900 var arbeiderne i Sulitjelma fordelt fra følgende steder; cirka 20 % fra Skjerstad, 44 % fra andre steder i Nordland, 24 % fra Sør-Norge, 9 % fra Sverige. De resterende kom fra andre steder i Norge eller andre land. Over 65 % av personene er fra Nord-Norge. 26 % av befolkningen i Sulitjelma er menn mellom 20 og 29 år.<ref name="EAD" />

Historikeren [[Einar-Arne Drivenes]] (1946) gjør rede for at gruvearbeiderne generelt i Nord-Norge var [[Fiskerbonden|fiskerbønder]] av bakgrunn. Han sannsynliggjør at få arbeidere hadde tidligere erfaring fra gruve- eller anleggsarbeid. En egen omreisende nordnorsk ''anleggsslusk'' utvikler seg, men fenomenet er ikke vanlig rundt 1900.<ref name="EAD" />

Drivenes beskriver at en konflikt oppstår mellom industribedriftenes behov for stabil og fast arbeidskraft, mens lokalbefolkningen heller vil foretrekke fleksibilitet. I reglementet for arbeiderne i Sulitjelma er det sterke sanksjoner for ikke å møte opp til arbeidet. Industrien tilbød en helt annen måte å leve på enn det folk var vant med fra før, med sitt disiplinerende arbeidsliv og faste klokkeslett for gjøremålene. Men det tilbys også bakeri, bibliotek, dansesal, kontanthandel og mange andre goder. Dette var nytt og uttrykk for en helt ny måte å leve på.<ref name="EAD" />

Mange arbeidere i Sulitjelma eide og drev som gårdsbruk andre steder i distriktet. Det passet dårlig for Bolaget at ansatte var «gruve-bønder», som ville dra hjem når våren kom for å sette poteter og ikke kom tilbake som avtalt. Dette var ofte omtalt i Bolagets årsberetning. Muligheten for denne driftsformen var tilstede for de som hadde småbruk der kona kunne ta seg av drift og familie. For bonden var sommeren den viktigste arbeidsøkt. Samtidig var dette også en viktig tid for gruveselskapet da lasting og utskiping av vinterens produksjon skulle gå for seg. Allikevel tok de seg lange ferier, blant annet for å gjøre slåtten på sommeren. Senere ble det vanlig at familiene som etablerte seg i Sulitjelma hadde geiter, noen også ku.<ref>[[#BE|Bjørg Evjen: ''Kobbereventyr'' side 75-76.]]</ref><ref>[[#BFF|Svein Fygle m.fl.: ''Nordlands næringsliv'' side 29.]]</ref>