Redigerer Statsbudsjettet (avsnitt)

===Gjenoppbyggingen etter krigen===
[[Fil:Marshall Plan poster.JPG|thumb|Marshallhjelpen.]]
Under krigen hadde tyskerne økt seddelmengden betydelig i Norge, samtidig som London-regjeringen uten skatteinntekter hadde måttet ta opp store statslån. Samtidig stod oppgavene i kø i de første fredsårene og nødvendig offentlig konsum økte sterkt (se tabellen ovenfor). Gjenreisningen stilte derfor store krav til prioritering og målrettet styring gjennom statsbudsjettet og ikke minst det samlede [[nasjonalbudsjettet]].

Under finansminister [[Gunnar Jahn]]s ledelse ble også regjeringens budsjettbehandling strammet opp ved behandlingen av budsjettet for [[1946]], da ''Finansavdelingen'' i Finansdepartementet for første gang ble brukt til tosidige forhandlinger med hvert fagdepartement på forhånd, slik det har vært siden.<ref>Einar Lie: ''Ambisjon og tradisjon, Finansdepartementets historie 1945-1965''. Universitetsforlaget, 1995. Side 133.</ref> Likevel var budsjettunderskuddet rekordstort for å finansiere gjenoppbyggingen. 

I Statsbudsjettet for 1946 ble ''Vedlegg 11 - Nasjonalregnskapet og Nasjonalbudsjettet'' framlagt for Stortinget som Norges første nasjonalbudsjett. En enkel ''økosirk''sammenheng lå til grunn for nasjonalbudsjettet.<ref>Sosialøkonomene kalte det også ''keynesmodell''. Nasjonalprodukt=Offentlig forbruk+Privat investering+Privat konsum. Einar Lie: ''Ambisjon og tradisjon, Finansdepartementets historie 1945-1965''. Universitetsforlaget, 1995. Side 84. Først med [[Leif Johansen]] ble ''den utvidede keynesmodellen'' definert - med nettoeksporten som egen komponent.</ref> For å begrense Stortingets utgiftsønsker ble det blant annet beregnet hva en enda større underskuddsbudsjettering ville ha å si for den samlede økonomien flere år fram i tid.<ref>[[Petter Jakob Bjerve]], ''Økonomisk planlegging og politikk'', Oslo 1989.</ref> 

Nasjonalbudsjettet skulle først og fremst skape forståelse for et øvre tak for utgiftene i Statsbudsjettet. Dessuten trodde man på en snarlig, sterk internasjonal nedgangskonjunktur som ble forberedt i et ''reservebudsjett'' som skulle tre i kraft dersom den inntrådte.<ref>Trond Bergh og Tore Jørgen Hanisch, ''Vitenskap og politikk'', Aschehoug 1984. Side 197 og 220. Petter Jakob Bjerve, ''Økonomisk planlegging og politikk'', Oslo 1989.</ref>

Nasjonalbudsjettet ble utarbeidet i ''Det pengepolitiske kontor'', under ledelse av sosialøkonomen [[Petter Jakob Bjerve]]. Fra [[1948]] ble ''nasjonalbudsjettkontoret'', dagens Økonomiavdeling, opprettet under ledelse av [[Eivind Erichsen]]. Et forhold som kompliserte budsjetteringen var ''[[rasjonering]]en'' av råvarer og materialer under gjenreisningen etter krigen. Staten satte opp et ''materiellbudsjett'' ved siden av statsbudsjettet og nasjonalbudsjettet, for å skape samsvar mellom satsingsområder og tilgang på fysiske materialer. 

Det ble også framlagt et ''langtidsprogram'' i [[1945]], og for å planlegge bruken av [[Marshallhjelpen]] ble det for perioden [[1948]]&ndash;[[1952]] utarbeidet et 4&ndash;årsprogram for de årene hjelpen gjaldt. Langtidsprogrammene ble beholdt, men de ble av konstitusjonelle årsaker ikke formelt overordnet den årlige budsjettering.<ref>[[Trond Nordby]] (red), ''Arbeiderpartiet og planstyret 1945-1965'', Universitetsforlaget 1993. Side 20-21.</ref>

Finansdepartementet fikk i oppgave å koordinere alt dette, og for [[1947]] ble det endelig satt opp et detaljert nasjonalbudsjett som ramme for fastsettelsen av utgifter og inntekter i statsbudsjettet. For første gang ble nå fagdepartementenes særbudsjetter samordnet og beskåret under ledelse av Finansdepartementet. Før det endelige budsjettet ble sendt til Stortinget ble det behandlet av Regjeringen og [[Landsorganisasjonen i Norge|LO]] i ''[[Det økonomiske samordningsrådet|Samordningsrådet]]''. Sentraliseringen av makt og planlegging ble dempet ved at det etter Grunnloven ikke kunne vedtas bindende budsjetter for den private delen av økonomien eller for med enn ett år av gangen.<ref>Trond Bergh, ''Arbeiderpartiet og statens styrende hånd'', i Trond Nordby (red), ''Arbeiderpartiet og planstyret 1945-1965'', Universitetsforlaget 1993. Side 36-37, og side 44.</ref> Likevel møtte utviklingen sterk motstand fra den borgerlige opposisjonen i Stortinget.<ref>Einar Lie: ''Ambisjon og tradisjon, Finansdepartementets historie 1945-1965''. Universitetsforlaget, 1995. Side 95-102.</ref>