Redigerer Slaget om Frankrike (avsnitt)

=== Weygandlinjen, franske styrkers siste skanse ===

General Weygand var stilt overfor oppgaven å forsvare en lang front, fra den nordlige enden av Maginotlinjen i øst, til elven Sommes utløp i Den engelske kanal i vest, med en sterkt redusert fransk hær og med lite alliert støtte. Frontlinjen, den såkalte Weygandlinjen, var på om lag 360 kilometer, og støttet seg på elvene Aisne i øst og Somme i vest.<ref>Clark 2016, s. 318</ref><ref>Forczyk 2017, s. 322</ref><ref>Jackson 2004, s. 101</ref> I motsetning til de tyske angriperne hadde ikke general Weygand noen betydelige reserver for å møte fiendtlige gjennombrudd eller avlaste troppene ved frontlinjen. I tillegg til den anstrengte situasjonen ved fronten kom at deler av den franske ledelsen hadde mistet motet, fremst av de general Weygand, mens offiserer av lavere grad og soldatene syntes å ha hatt høy moral og motivasjon i begynnelsen av juni.<ref name="Clark2016_319-320"/> 

Den sentrale delen av den franske fronten ble forsvart av armégruppe 3 (GA3, fransk: groupe d’armées n° 3), under general Benoît Besson (1876–1969). GA3 hadde 27 infanteridivisjoner, som skulle dekke 275 kilometer front, hver divisjon måtte holde en større sektor enn hva fransk militær doktrine tilsa.<ref name="Forczyk2017_274–275">Forczyk 2017, s. 274–275</ref> Til høyre for GA3 var GA4 (fransk: groupe d'armées n° 4) under general Charles Huntziger (1880–1941). GA4 var i stilling langs elven [[Aisne (elv)|Aisne]].<ref>Clark 2016, s. 322</ref> GA4 besto av 2. og 4. armé, ble etablert som enhet så sent som 3. juni, og bidro til manglende kommandostruktur på fransk side, så nær det tyske angrepet.<ref>Forczyk 2017, s. 278</ref> GA2 (fransk: groupe d'armées n° 2), med 4 arméer under general [[André Gaston Prételat]] (1874–1969) var i øst, i det kommende tyske angrepet ble de nesten kun tilskuere. Med styrkene i Maginotlinjen var mer enn halvparten av den franske hæren satt på sidelinjen i den andre og siste kampen.<ref name="Forczyk2017_274–275"/>

{{sitat|Vi kan stå imot tyskerne og det vil føre til seier. Husk deres historie, husk deres kjære, og gjør deres plikt. Leve Frankrike!|note=<ref group="note">We can hold the Germans and it will lead to victory. Remember your history, remember you loved ones, do your duty. Vive la France!</ref><ref name="Clark2016_319-320"/>|Appell fra en offiser til franske soldater ved Weygandlinjen, før det tyske angrepet 5. juni 1940}}

General Weygand beordret den 24. mai at defensive posisjoner skulle på plass, og i de få dagene de hadde til rådighet, arbeidet de franske forsvarerne ved elvene Somme og Aisne frenetisk med å etablere en forsvarssone. Sivile ble evakuert fra et område på minst 8 kilometer fra frontlinjen, og ulike stillinger med kanoner, skyttergraver og skjulte maskingevær ble konstruert. Selv om andre forsvarslinjer videre sørover var mulig, var Weygandlinjen ment som mer enn fartsdump, det var her det tyske angrepet måtte stoppes.<ref>Clark 2016, s. 322–325</ref> Samtidig var det ikke forberedt noen posisjoner som den utsatte armégruppen GA3 kunne falle tilbake på. Ordre ble gitt om forsvar som soldater, ifølge historikeren Robert Forczyk, gjenkjenner som oppdrag hvor man må «dø på stedet».<ref name="Forczyk2017_274–275"/> Weygandlinjen var stedet hvor den tyske fremrykkingen måtte stoppes.<ref>Clark 2016, s. 325</ref>

{{Tekstboks
|overskrift=Sterk fransk motstand
|Moralen blant de franske forsvarerne av Weygandlinjen var sterk, gjennom appeller fra offiserene hadde soldatene fått klar beskjed om at de tyske angriperne måtte stoppes.<ref name="Clark2016_319-320"/> Tapstall fra hele felttoget viser også at mens under første fase (Fall Gelb) var den tyske tapsraten om lag 2500 soldater per dag, så økte den til omtrent det dobbelte i perioden 4. til 18. juni.<ref>Jackson 2004, s. 179–180</ref>|align=right}}

Den 5. juni fortsatte de tyske styrkene offensiven mot de franske forsvarslinjene langs elven [[Somme (elv)|Somme]]. Wehrmachts stabssjef [[Franz Halder]]s plan for felttoget var tre koordinerte fremstøt som skulle frarøve Frankrike sine siste styrker, isolere Paris, og føre til fransk kollaps.<ref>Clark 2016, s. 328, 330</ref> [[Armégruppe B]] i vest (høyre flanke) begynte angrepet, mens [[armégruppe A]] i øst (venstre flanke) skulle følge opp et par dager etter.<ref>Clark 2016, s. xix, 329</ref> Fransk motstand var særlig sterk ved Amiens. Den tyske 10. panserdivisjon under general Ferdinand Schaal mistet 100 stridsvogner første dag (ødelagt eller skadet), og hadde kun 90 stridsvogner igjen.<ref>Forczyk 2017, s. 287–289</ref> Grunnet den sterke franske motstanden ved Peronne ble panserkorpsene XIV og XVI (Gruppe Kleist) trukket ut, og omdisponert for et angrep lenger øst, over Aisne. Bortsett fra forsvaret av [[kringvern|kringvernet]] ved Dunkerque, var dette den eneste gangen under felttoget at franske styrker tok det operasjonelle initiativet fra tyske styrker.<ref>Clark 2016, s. 337–339</ref>

I et møte med regjeringen den 6. juni sa den franske statsministeren, [[Paul Reynaud]], at om Somme-Aisne linjen ble tapt måtte Frankrike om nødvendig fortsette kampen fra sine områder i Nord-Afrika. Dette ble avvist av general Weygand som meningsløst. Det eneste Weygand var åpen for var å prøve å holde Paris, og en forsvarslinje ble forsøkt etablert (kjent som Chauvineau-linjen, etter general Narcisse Chauvineau som ledet arbeidet med den).<ref>Forczyk 2017, s. 322–324</ref>

Den 7. juni fikk general Hoths XV korps et avgjørende gjennombrudd ved Amiens. Det førte til at en kile på over 20 kilometer åpnet seg mellom de franske styrkene sørøst for Amiens, og de franske og britiske styrkene i sørvest. De britiske styrkene trakk seg tilbake mot [[Le Havre]] og [[Saint-Valery-en-Caux]].<ref>Forczyk 2017, s. 300–302</ref> Le Havre ble overgitt den 13. mai, etter 11 tusen britiske soldater var evakuert i Operation Cycle. Med det var aktiv britisk deltakelse i Frankrike i hovedsak over. Den franske 9. armé (underlagt GA3) var nå også utslettet, bare 8 dager etter «Fall Rot» begynte.<ref>Forczyk 2017, s. 320</ref>