Redigerer Ritestriden i Kina (avsnitt)

==To hundre år etter: Pius XIIs modifikasjon==
[[Fil:Pius xi 1.jpg|thumb|Pave [[Pius XI]] (1922–39)]]

===Forhistorie===
En rekke faktorer gjorde at det på [[1900-tallet]] lå til rette for en revisjon av riteforbudet. Situasjonen i Japan gav støtet til at Vatikanets så på forbudet på nytt. I Japan, der riteforbudet også gjaldt og representerte en potensielt delikat situasjon dersom [[Meijiperioden]]s militarister, som klart styrte mot å gjøre [[shintoisme]]n til statsreligion, skulle presse katolikker til å ta del i æresbevisningene for avdøde nasjonalhelter i ''[[jinja]]''-helligdommene, og at deres nekt kunne utsette kirken for problemer på grunn av manglende patriotisme. Den katolske kaptein og senere [[kontreadmiral]] [[Shinjiro Yamamoto]], som i [[1918]] var kommet til Europa for å delta på [[Versaillestraktaten|Versailleskonferansen]], benyttet sitt europaopphold til å orientere msgr. Tiberghien, en saksbehandler i [[Kongregasjonen for Troens Utbredelse]], om saken.

Msgr. Tiberghien var kjent med noen ferske forskningsarbeider (av abbed [[Emile Beurlier]] og en ''Boisier'') om kristendommens adaptasjoner for å redusere konfliktflaten mot gammel romersk religion. Tiberghien henvendte seg til den [[frankrike|franske]] historiker [[Pierre Batiffol]] med det japanske dilemma og bad om en vurdering ut fra historiske paralleller, og denne trakk inn en autoritet på bysantinske studier, [[Louis Bréhier]]. Resultatet ble en studie ved navn ''Les Survivances du Culte Impérial Romain, à propos des rites shintoïstes'' (1920).

Disse to arbeider og øvrige studier foretatt av msgr. Tiberghien viste hvordan kirken i [[Østromerriket]] etter grundig gjennomtenkning hadde kunnet fastslå at gamle opprinnelig religiøse hylningsriter overfor keiseren forlengst var blitt sekularisert til rent borgerlige seremonier, og derfor ikke hadde noen særlige problemer med å la de troende ta del i dem.

Denne historiske forskning synliggjorde at dilemmaet kirken hadde kommet opp i var løsbart, lignende dilemmaer hadde den løst allerede da den skulle slå rot i den greske og romerske antikke kultur.<ref>George Minamiki, S.J.: ''The Chinese rites controversy from its beginning to modern times'', Chicago: Loyola University Press 1985, s. 131–134</ref> Resultatet ble at man i Vatikanet skaffet seg teologisk og teologihistorisk faglig ryggdekning for en mer åpen holdning til [[Den hellige ånd]]s latente virke i ikke-kristne kulturer. Man forstod nå også bedre Østens filosofi og kultur.

===Mandsjukuo 1935 og Japan 1936===
[[Fil:溥仪.jpg|thumb|Tidligere kinesisk Qing-keiser [[Puyi]], her som Kangde-keiseren i [[Manchukuo]].]]
Men ritespørsmålet meldte seg ikke konkret igjen før i [[1935]]. I den [[japan]]skdominerte marionettstaten [[Manchukuo]] (dannet i [[Mandsjuria]] i [[1932]]) gjorde regjeringen Konfuciuskulten (under navnet ''Wangdao'' – «den kongelige vei») obligatorisk for alle innbyggere. Dette representerte en samvittighetskonflikt for katolikkene der. [[Vatikanet]], ved [[Kongregasjonen for Troslæren]], bad da biskopene om å vurdere ritene. Den apostoliske vikar for Nord-Mandsjuria, biskop [[Auguste Gaspais]] M.E.P., som var bosatt i hovedstaden [[Changchun|Xinjing]], svarte i februar 1935 at seremoniene hadde en religiøs utforming, men var likevel «en rent borgerlig æresbevisning til en fremragende mann og filosof», og sammen med de øvrige biskoper bad han måneden etter om en avklaring fra Romas side. Pave [[Pius XI]] gav sin tilslutning til ritene i mai, men stilte tre betingelser, som var lette å oppfylle.<ref>George Minamiki, S.J.: ''The Chinese rites controversy from its beginning to modern times'', Chicago: Loyola University Press 1985, s. 150–181</ref>

Året etter, i [[1936]], gav samme pave gjennom Kongregasjonen for Troens Utbredelse en rekke tillatelser til kirken i Japan. Problemet var blitt akutt ved det at de japanske styresmakter hadde krevet at også de katolske skoler skulle innføre besøk ved slike nasjonale shintohelligdommer for å ære døde og falne, med pliktig oppmøte for alle elever. Under et besøk ved [[Yasukuni-helligdommen]] i 1932 hadde noen katolske studenter nektet å presentere gevær, og dermed begynte det å komme mer og mer truende lyder fra [[kempeitai]] og annet militaristhold. Dette ble løst med de nye vatikaninstruksjoner.<ref>George Minamiki, S.J.: ''The Chinese rites controversy from its beginning to modern times'', Chicaho: Loyola University Press 1985 s. 152–158</ref>

===Republikken Kina===        
Den [[8. desember]] [[1939]] kom så den definitive avklaring, under pave [[Pius XII]]s pontifikat (1939–58). I en ''Instructio cirka quasdam caeremonias super ritibus sinensibus'' modifiserte og i praksis opphevet [[Vatikanet]]s øverste organ for misjonene, [[Kongregasjonen for troens utbredelse]], da ledet kardinal [[Pietro Fumasoni Biondi]] og erkebiskop [[Celso Costantini]], som begge hadde mangeårig erfaring som apostoliske delegater i henholdsvis Japan og Kina<ref>George Minamiki, S.J.: ''The Chinese rites controversy from its beginning to modern times'', Chicago: Loyola University Press 1985, s. 197</ref>, visse aspekter ved Klemens XIs and Benedikt XIVs dekreter:
{{sitat|Det tillates katolikker å overvære seremonier til ære for Konfucius i konfucianske templer eller på skoler.<br />Det tillates at man anbringer bilder av Konfucius eller tavler med hans navn på katolske skoler.<br />Det tillates katolske magistrater og studenter å passivt overvære offentlige seremonier som kan synes å være overtroiske.<br />Det er tillatt ... med hodebøying eller andre manifestasjoner av borgerlig observans foran de avdøde eller deres avbilder. <br />Den ed om der kinesiske riter som ble foreskrevet av Benedikt XIV er ikke fullt ut i samsvar med nyere ordninger og bortfaller som overflødig.''<ref>S.C.Prop. Fid., 8 Dec., 1939, AAS 32-24</ref>}}

Ifølge biskop [[Jan Olav Smit]], som etter en kort tid som biskop i Norge kom til [[Vatikanet]] og skrev en tidlig biografi om pave Pius XII i 1949, innebar dette at de aktuelle kinesiske skikker ikke lenger var å vurdere som overtro, men som ærlige uttrykk for å hedre sine slektninger, og derfor akseptable for katolske kristne.<ref>[[Jan Olav Smit]]: ''Pope Pius XII'', Burns Oates & Washburne, London & Dublin, 1951 (oversettelse; opprinnelig Jan Olav Smit: ''Pastor Angelicus. Paus Pius XII'', J.J. Romen & Zonen, 1949</ref> Konfucianisme var slik også anerkjent som en filosofi og en integrert del av kinesisk kultur snarere enn som en hedensk religion i konflikt med katolisismen. Kort tid etter, i 1943, etablerte den kinesiske regjering diplomatiske forbindelser med [[Den hellige stol]]. Det pavelige dekret endret den kirkelige situasjon i Kina på en nesten revolusjonerende måte.<ref name="Jan Olav Smit 1951">Jan Olav Smit: ''Pope Pius XII'', Burns Oates & Washburne, London & Dublin, 1951, s. 188</ref> Som kirken fikk en ny blomstring etablerte Pius XII et lokalt kirkelig hierarki, og i 1946 utnevnte han [[Thomas Tien Ken-sin]] (田耕莘) SVD, da [[apostolisk vikar]] av [[Qingdao]], som den første kineser i [[kardinalskollegiet]]<ref name="Jan Olav Smit 1951"/>, og promoverte ham senere samme år til erkebispedømmet Beijing.