Redigerer Ole Paus (avsnitt)

=== Selvbiografien ''For en mann''===
''For en mann'' er Ole Paus' uferdige selvbiografi, og ble utgitt av [[Kagge Forlag]] i 2024. Da han døde i 2023 hadde han jobbet med den siden 2018, og han hadde i flere år snakket om boken i intervjuer.<ref name=DrivkraftNRK>{{Kilde www |url =https://radio.nrk.no/podkast/drivkraft/sesong/202005/l_c358f794-f089-4a38-98f7-94f0892a3834 |tittel =Drivkraft: Ole Paus|dato = 2020-05-12 |utgiver =NRK}}</ref> I boken skriver han om sin familie, barndom, ungdom og begynnelsen av karrieren i 1960- og i 1970-årene. Paus ønsket også å skrive om livene til familiemedlemmer som har vært viktige for ham. Boken beskrives som «like mye en fortelling om storfamilien Paus, som det er historien om en av Norges mest folkekjære visesangere og rabulister».<ref name=DagbladetVakker>{{ Kilde avis | dato = 2024-10-20 | tittel = – Hans død var vakker | verk =Dagbladet | url = https://www.dagbladet.no/bok/hans-dod-var-vakker/82076668 }}</ref> Biografien handler derfor også om den strenge og pliktoppfyllende, men ofte fraværende generalfaren [[Ole Paus (1910–2003)|Ole Paus]], farmoren Ella Paus som var jødisk flyktning fra nazismen, og den i stor grad fraværende farfaren som ofte sviktet sine nærmeste og som visesangeren kjenner seg igjen i, den muntre eventyreren [[Thorleif Paus]]. Boken har av forlaget fått undertittelen «Opptakt til en selvbiografi». Boken har et lengre etterord av [[Asbjørn Bakke]] om Paus' senere karriere, som er like langt som selvbiografien.<ref name=vgselv>{{Kilde www|url=https://www.vg.no/rampelys/bok/i/GyrObV/kagge-forlag-gir-ut-ole-paus-uferdige-selvbiografi-for-en-mann-etter-hans-doed|tittel=Gir ut Ole Paus’ uferdige selvbiografi: –⁠ Hans store ønske|dato=2024-08-14|verk=VG}}</ref> Bakke presiserte at han ikke anser sitt bidrag som en fullstendig biografi, og at han ville gått mer i dybden i en biografi.

Boken ble av anmeldere beskrevet som en interessant tekst, som likevel preges av at den er uferdig. Aftenpostens anmelder Eilif Guldvog Hartvedt skrev at «å lese en selvbiografi som blir avbrutt av hovedkarakterens død, er en helt spesiell opplevelse. Flere deler av Paus’ bok er glimrende skrevet. Her kommer vi nær den kvikke, medmenneskelige og ettertenksomme personen vi kjenner fra musikken hans. (...) Idet Paus’ stemme plutselig forsvinner, er det som om man opplever bortgangen til et menneske mediert gjennom boken. Det er sterkt.»<ref>{{Kilde www |url =https://www.aftenposten.no/kultur/i/25qb7q/det-er-sterkt-aa-lese-ole-paus-selvbiografi-som-blir-avbrutt-av-hovedpersonens-doed |tittel =Døden gjør livet flatere |besøksdato = 2024-12-02 |verk =Aftenposten |dato = }}</ref> VGs anmelder skrev at «i boken ser Paus på livet sitt gjennom sin fargerike familiehistories prisme – utvilsomt et godt valg i den sterke og rørende skildringen av barndommen og ungdomsårene (...) men når tiden har kommet for å rulle ut begynnelsen av 70-tallet, vennskapet med Alf Cranner og starten på Paus’ enestående posisjon i norsk musikkliv og offentlighet, blir det raskt hylende åpenbart: Boken er ikke ferdig. (...) De kanskje mest interessante kapitlene i sangerens liv – ung konservativisme, tilknytningen til Anders Langes «hundegutter», vennskapet med André Bjerke og Jens Bjørneboe, samlivet med Henny Moan – glimrer alle med sitt fravær i fortellingen.»<ref>{{Kilde www |url =https://www.vg.no/rampelys/i/Eyz285/anmeldelse-bok-ole-paus-for-en-mann-opptakt-til-en-selvbiografi-hadde-fortjent-bedre |tittel =Hadde fortjent mer enn dette. Anmeldelse: Ole Paus: «For en mann»
 |besøksdato = 2024-10-16 |verk =VG |dato = }}</ref> [[Cathrine Krøger]] skrev at boken «er både sår, poetisk, interessant og anekdotisk underholdende».<ref>{{Kilde www |forfatter=[[Cathrine Krøger]]|url =https://www.dagbladet.no/bok/nadelos-mot-seg-selv/82080836 |tittel =Nådeløs mot seg selv|besøksdato = 2024-10-16 |verk =Dagbladet |dato = }}</ref> [[Arvid Skancke-Knutsen]] skriver at «beretningen om Paus' egen slekt står sentralt. Denne delen er et anslag til noe nærmest monumentalt».<ref name=Skancke>Arvid Skancke-Knutsen (25. oktober 2024). «Rastløse Paus». ''Klassekampen''.</ref>

Et slående trekk ved selvbiografien er hvor lite Paus egentlig vet om bestemoren han vokste opp hos, hennes familie og flukt fra Østerrike i 1938,{{efn|name=Ella}} samt om farens barndom i landet. Han skriver at familien aldri snakket om Ellas familie i Østerrike, og at det eneste han visste om hennes familie var navnet på hennes bror Otto: «Han hadde bare én svakhet i livet, han led av en ustoppelig begeistring for kasinoer og veddeløpsbaner (...) bortsett fra grandonkel Otto ble ingen i Mullerls familie noen gang nevnt eller omtalt». Selv opplysningene han gir om grandonkelen Otto er svært unøyaktige, og Otto døde slett ikke i Verdun i 1917, slik han skriver.{{efn|name=OttoStein}} Denne mangelen på kunnskap kan forstås som et uttrykk for et bredere, historisk betinget traume. Etter Holocaust var det mange med jødisk bakgrunn, særlig i assimilerte jødiske familier og blandingsekteskap, som valgte å tie om sin identitet. Det var ikke uvanlig at barn eller barnebarn vokste opp uten å kjenne til sin jødiske arv, eller med en sterkt forenklet eller fordreid fortelling om familiens bakgrunn. Faren Ole Otto skrev 11 bind med slektshistorie om den norske farsslekten, men var taus om sin jødiske morsslekt. Ella Paus flykter som såkalt «halvjøde» og finner beskyttelse i Norge. Men den indre flukten fortsetter. Hun snakker ikke om bakgrunnen sin, og skaper et lite Wien i Oslo.

Sosiologiprofessor [[Willy Pedersen]] skriver at det er en sorgtung tone i fortellingen om barndommen, i skyggen av krigens angst og i en privilegert men på noen måter dysfunksjonell familie. I et av de siste fragmentene fra hans egen hånd i selvbiografien forteller Paus at Cranner viste ham landskaper som skulle prege ham: «Det var avsindige stup og vidunderlige avgrunner, en verden der poeter og tyver, artister og gjøglere smeltet sammen til en ny og hemmelig skapelsesberetning. Borgerlig skyldfølelse ble brensel til bålet som bare nakne sjeler finner varme ved». Willy Pedersen skriver at «dette er den aldrende Paus sine egne erindringer om det magiske som skjedde da han var tyve år. Det er også en nøkkel til lesingen av Asbjørn Bakkes solidariske essay om en begavet rømling som aldri tålte at livet ble for lett og ukomplisert.»<ref name=Pedersen>{{Kilde www|forfatter=[[Willy Pedersen]] |url =https://www.morgenbladet.no/boker/anmeldelser/2024/10/15/selvbiografien-ole-paus-ikke-fikk-fullfort-talte-aldri-at-livet-ble-for-lett/ |tittel = For mange oppbrudd gjorde ham sånn|dato = 2024-10-18 |verk =[[Morgenbladet]] }}</ref>

Pedersen er inne på Paus-slektens utvikling fra nøysom presteslekt i [[Øvre Telemark]], kjennetegnet mer av [[moral]]sk lederskap enn økonomisk kapital, til stålmagnater fra slutten av 1800-tallet, før slektshistorien munner ut i visesangeren og bohemen Ole Paus.<ref name=Pedersen/> Dermed tar han delvis opp temaer som [[Jon Nygaard]] har behandlet mer inngående i ''[[«… af stort est du kommen»: Henrik Ibsen og Skien]]''. Selv om slekten Paus før 1800-tallet ikke hadde særlig velstand, har den blitt beskrevet som en elitefamilie med en [[symbolsk kapital]] som er nærmest enestående i Norge. Nygaard mener slekten fremfor alt er kjennetegnet av sin [[Habitus (sosiologi)|habitus]], evnen til å reprodusere sin elitestatus under skiftende statsregimer over 500 år gjennom sin vekt på utdanning og tilpasning til hva som til enhver tid er meningsproduserende institusjoner. Slik viser Nygaard hvordan familien var ledende i det han kaller et «[[Øvre Telemark#«Embetsaristokratiet» i Øvre Telemark|sammenfiltret embetsaristokrati]]» i Øvre Telemark på 16- og 1700-tallet, før slektsmedlemmer konverterte sin sosiale kapital og gjorde byborgere av seg. Nygaard peker, i sin diskusjon av etterkommeren Henrik Ibsen, på at kunstnerisk virksomhet midt på 1800-tallet ble en ny, mulig karrierevei for barn av den gamle eliten, etter at det gamle handelspatrisiatet gradvis kollapset.<ref name=Nygaard2013 />

Ole Paus har det til felles med slektningen Henrik Ibsen at de begge etterlot seg uferdige selvbiografier. Også farfaren [[Thorleif Paus|Thorleif]] begynte på en selvbiografi ifølge et intervju med den svenske avisen Expressen fra 1964.<ref name="expressen">{{Kilde bok|dato=1964-06-28|kapittel=Han var med i Sarajevo|tittel=Expressen|url=https://tidningar.kb.se/4112703/1964-06-28/edition/11225/part/1/page/16/|side=16}}</ref> Biografien inneholder også enkelte faktafeil om den eldre familiehistorien og forholdet til Ibsen.{{efn|I ''For en mann'' er Paus upresis i omtalen av deler av den eldre familiehistorien og familiens forhold til Ibsen, der han ikke virker å være kjent med den omfattende historiske litteraturen om disse emnene – både slekts- og lokalhistorisk litteratur og Ibsenforskning. Hans forfedre i familien [[Paus]] var prester på 15- og 1600-tallet, ikke til inn på 1800-tallet som han gir inntrykk av, og ingen var biskoper eller bønder – selv om noen ble regnet som «borgerlige gårdbrukere» eller «[[proprietær]]er» ved siden av embetsførsel eller handelsvirksomhet. Senere generasjoner i familien Paus var jurister og andre embetsmenn i [[Øvre Telemark]] fra slutten av 1600-tallet til den første [[Ole Paus (1766–1855)|Ole Paus]] (1766–1855) dro fra fødebygda [[Lårdal]] til [[Skien]] i 1770-årene, ble tatt inn i huset hos slektningen [[Christopher Blom (1739–1803)|Christopher Blom]] som tolvåring og opplært i skipperyrket, tok borgerskap i Skien som 22-åring og i 1798 giftet seg med enken [[Johanne Plesner|Johanne Ibsen]], [[Knud Ibsen]]s mor, året etter [[Henrich Ibsen]]s forlis med skipet «Caritas» ved [[Hesnes]]. Yngstesønnen [[Christopher Blom Paus]] (1810–1898) gikk en annen vei enn sine to juristbrødre, startet karrieren som handelsbetjent hos storebroren Knud Ibsen og bodde hos ham i [[Stockmanngården]] da nevøen [[Henrik Ibsen]] ble født der, og ble siden en av Skiens ledende skipsredere. Hans sønn var stålmagnaten [[Ole Paus (1846–1931)|Ole Paus]] (1846–1931) – visesangerens oldefar – som eide flere industribedrifter ved Akerselva i Christiania, men ikke [[Hjula Væverier]], slik Paus skriver; han var gift med en kusine av [[Halvor Schou]] som grunnla denne bedriften som lå rett ved siden av hans egen fabrikk [[Den Norske Hesteskosømfabrik]]; hans svoger og forretningspartner Karl Eugene Schou var dessuten bestyrer for Hjula. [[Paus#Cornelius Povelsson Paus (1662–1723) og hans etterkommere – slektens yngre gren|Hans familiegren fra Skien]] er den yngre av to hovedgrener av familien Paus, ikke den eldre. Den yngre grenen er etterkommere av sorenskriver [[Cornelius Povelsson Paus]] (1662–1723); [[Paus#Hans Povelsson Paus (1656–1715) og hans etterkommere – slektens eldre gren|den eldre grenen]] stammer fra sorenskriverens storebror, presten og dikteren [[Hans Povelsson Paus]] (1656–1715), og også denne grenen bestod fra 1800-tallet av skipsredere og industrieiere, ved siden av advokater og leger. Beskrivelsen han gir av slekten som Norges «nest eldste» gir ikke mening fra et historisk perspektiv, både på grunn av definisjonsproblemene en slik beskrivelse reiser og fordi flere andre slekter har like lang dokumentert historie. Påstanden om at Ibsen kom på kant med familien fordi han [[Paus#Familien Paus i Ibsens drama og i Ibsenforskningen|lot seg inspirere]] av familiemedlemmer og -tradisjoner er ikke dekkende. Ibsen levde allerede i eksil da han skrev disse verkene, og hans norske familie – spesielt familien Paus – var svært stolte av slektskapet og glade for å ha kontakt med Ibsen når anledningen bød seg. Til dels ble disse parallellene først belyst av senere litteraturhistorikere. Flere av de litterære portrettene – som av Ibsens tante og gudmor [[Mariane Paus]] i ''[[Hedda Gabler]]'' (tanten hadde da vært død i 31 år) – var også positive. Da Ibsen besøkte Norge i 1870-årene møtte han en rekke medlemmer av Pausfamilien, men hverken faren eller søskenene; da faren døde skrev Ibsen bare til onkelen [[Christian Cornelius Paus]]; Ibsen hadde i 1884 et langt besøk i Roma fra slektningen – den senere greven og pavelige kammerherren – [[Christopher Tostrup Paus]]; Ibsen deltok også i sin onkel – visesangerens tippoldefar – [[Christopher Blom Paus]]' gullbryllup i 1895, som ble feiret hos visesangerens oldefar, stålmagnaten [[Ole Paus (1846–1931)|Ole Paus]], og der også visesangerens farfar, da 14 år gamle [[Thorleif Paus]], var til stede. I det hele tatt prioriterte Ibsen kontakt med sine onkler og tanter i familien Paus – og deres etterkommere – fremfor sine søsken og foreldre. Årsakene til dette var nok sammensatte, og både personlige, sosiale og verdimessige. Ibsenforsker [[Jørgen Haave]] skriver at besøket fra Christopher Tostrup Paus – en fargerik og kosmopolitisk skikkelse – ble en sjelden anledning for Ibsen til å komme tettere på familien i Norge.}}