Redigerer Litteraturens historie (avsnitt)

=== Barokken ===
* ''Se hovedartikkel, [[Barokken]]''
[[Fil:Frans Pourbus the Younger - Portrait of Giovanni Battista Marino.jpg|thumb|right|''Portrett av Giambattista Marino'', ca. 1621.]]
[[Fil:Alessandro Tassoni.jpg|thumb|Bokvignett av [[Alessandro Tassoni]].]]
[[Fil:A Bust of John Donne (1572-1631) with Saint Paul's.tif|thumb|Byste av John Donne.]]
[[Fil:Milton diktiert seinen Töchtern das »Paradise Lost« (Eugène Ferdinand Victor Delacroix).jpg|thumb|Den blinde John Milton dikter for sine døtre, maleri av [[Eugène Delacroix]], ca. 1826.]]
[[Barokken]] er komplekst epokebegrep. Det var opprinnelig negativt ladet som uttrykk for nyklassisistenes forakt for en kunstperioden som fikk sine impulser fra [[Michelangelo]]. Den italienske [[høyrenessansen]] avbalanserte, klassiske harmoni ble avløst usymmetri og heftige bevegelser hvor kunstidealet ikke lenger søkte sinnets likevekt, men å skape sterke emosjonelle følelser. Like treffende er ikke begrepet på litteraturen som i motsetningen til renessansen ikke hadde en felles [[poetikk]], men avhengigheten til antikken var like sterk, særlig til [[retorikk]]en, og da til overmål: barokkdikteren forsøkte å vinne leserens beundring ved å gjøre dem fortumlet og slå dem med forbløffelse. Epokens livssyn er nedfelt i uttrykket «en verden i bevegelse og forandring». Det var en vedvarende kretsing om det relative i tilværelsen og en pessimistisk understrøm. I de store romaner var det urovekkende til stede, gjerne gitt oppmerksomhet til voldsomme fenomener som [[jordskjelv]] og [[vulkan]]utbrudd og andre katastrofer.<ref>Haarberg, Jon et al (2007): ''Verdenslitteratur: den vestlige tradisjonen'', s. 251</ref>

To framtredende italienske poeter var [[Giambattista Marino]] og [[Alessandro Tassoni]]. Marino, karakterisert som «barokkpoesiens ridder», startet karrieren ved å gå inn og ut av fengselet grunnet sansen for kvinner, og var en tid i Frankrike, invitert av [[Maria de' Medici]]. Han er betraktet som grunnleggeren av [[marinisme]]n, senere kalt for ''secentismo'', preget av sin ekstravagante og overdrevne virkemidler.<ref>Chisholm, Hugh, red. (1911): [https://en.wikisource.org/wiki/1911_Encyclopædia_Britannica/Marini,_Giambattista «Marini, Giambattista»]. ''Encyclopædia Britannica'' (11. utg.). Cambridge University Press.</ref> Hans poesikonsept, som overdrev [[manierismen]]s kunstferdigheter, var basert på omfattende bruk av [[antitese]], ordspill, overdådige beskrivelser og sanselig musikalitet. Han er mest kjent for sitt lange epos ''L'Adone'' (1623), utgitt først i [[Paris]]. Hans landsmann Tassoni bekjempet spanjolene i en rekke store dikt, ''La secchia rapita'' («Bøtterovet»), i utgangspunktet en parodi på heltediktene, men bak lå stoltheten til det italienske folks motstanden mot spanske makthavere i Italia. Verket, som utkom i Paris i 1766, er formet som et komisk heltedikt i tolv sanger om en krig mellom to byer grunnet en trebøtte.<ref>Chisholm, Hugh, red. (1911): [https://en.wikisource.org/wiki/1911_Encyclopædia_Britannica/Tassoni,_Alessandro «Tassoni, Alessandro»]. ''Encyclopædia Britannica'' (11. utg.). Cambridge University Press.</ref>

En gruppe engelske barokkdiktere i denne epoken kalte seg for «de metafysiske poeter», og var en reaksjon på idealismen og den kunstferdige stiliseringen til særlig [[Edmund Spenser]]. En av dem var [[John Donne]] som var nesten utelukkende interessert i to emner, [[erotikk]] og [[religion]]. Tidvis var de to også sammenfallende, som i diktet ''«The canonization»'' hvor han analyserte sanselig kjærlighet med religiøs terminologi. Dens første linje var «For God's sake hold your tongue, and let me love,...» hvilket kan leses på flere vis, også [[blasfemi]]sk, også [[sex|seksuelt]], eller som noe helt annet.<ref>Donne, John: [http://www.poetryfoundation.org/poem/173353 «The Canonization»], ''Poetry Foundation''</ref> Å overraske og sjokkere hadde verdi for Donne, og virkemidlene var å sette sammen to tilsynelatende uforenelige [[metafor]]er for om mulig å oppnå en meningsfull sammenheng. Flertydigheten var ikke å fylle på med tåkefylte ord hos Donne og de andre metafysikerne, men et bevisst grep.<ref>[http://www.gradesaver.com/donne-poems/study-guide/summary-the-canonization John Donne: Poems Summary and Analysis]</ref>

Den store engelske epikeren var [[John Milton]] som kom fra [[Puritanisme|puritansk]] familie, og som etter omfattende universitetsutdannelse bestemte seg for å skrive et udødelig epos, men puritanernes seier over rojalistene ved bevegelsens leder [[Oliver Cromwell]] førte til at han stilte sin penn til bevegelsens rådighet i tjue år. Da kongen til sist ble henrettet var det Milton som med stor kraft forsvarte handlingen som riktig og rettferdig. Først i sine siste år, avkreftet og nær blind, vendte han tilbake til sin store oppgave, å skrive det store kristne epos, [[Det tapte paradis|''Paradise Lost'']] (''Det tapte paradis'', [[1667]]), som fikk ti sanger i blankvers, siden tolv, som i [[Vergil]]s ''[[Æneiden]]''. Det handler om kampen mellom det gode og det onde, mellom Gud og Satan, i den klassiske epikkens former, og et menneskelig og litterært dokument knapt uten sidestykke.<ref>Beyer, Edvard et al (1971): ''Verdenslitteraturhistorie'', bind IV, ''Klassisismen'', Oslo, s. 364</ref>