Redigerer Holocaust (avsnitt)

===Invasjonen av Sovjetunionen===
{{se også|Den tyske invasjonen av Sovjetunionen}}
[[Fil:Bundesarchiv Bild 146-1982-077-11, Russland, Minsk, gefangene sowjetische Soldaten.jpg|miniatyr|Sovjetisk soldater i tysk fangenskap, Minsk 2. juli 1941. Innen våren 1942 var 2 millioner av 3,5 sovjetiske krigsfanger døde (ved henrettelse, mishandling eller tilsiktet vanskjøtsel).<ref name="Matthaus" />{{byline|Bundesarchiv, Bild 146-1982-077-11 / CC-BY-SA 3.0 }}]]
Få uker etter  [[den tyske invasjonen av Sovjetunionen]] 22. juni 1941 hadde tyske styrker erobrer store områder med en stor andel jøder i befolkningen. Dette inkluderte områder som tilhørte Sovjetunionen før krigen ([[Den hviterussiske sosialistiske sovjetrepublikk|Hviterussland]], [[Den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikk|Ukraina]] og vestlige deler av [[Den russiske sovjetiske føderative sosialistrepublikk|Russland]]) og nylig annekterte områder (Latvia, Estland, Litauen, [[Bessarabia]], det østlige Polen og det nordlige [[Bukovina]]). Til sammen var det 3,9 millioner jødiske innbyggere i disse områdene før 1941. Flere hundre tusen jøder klarte å flykte østover til de indre av Sovjetunionen, men de fleste ble fanget i erobrede områder bak fremrykkende tyske styrker.<ref>[[#Encyclopedia|Rozett & Spector (2013)]] s. 50</ref>

Innen utgangen av 1941 var omkring 1 million drept hovedsakelig av Einsatzgrupper støttet av [[Wehrmacht]], politi og lokale medhjelpere (blant annet fra ukrainsk og litauisk politi). Drapene foregikk nær ofrenes bosted i raviner, stridsvognsfeller, skoger eller forlatte bygninger. Fremgansmåten var stort sett den samme alle steder: En offiser fra SS eller Wehrmacht ga ordre om at jødene skulle møte på et oppsamlingssted til et best tidspunkt og bare ta med seg noen få personlige eiendeler. Noen ganger ble det fremstilt som evakuering eller overføring til arbeidsleir, men ofte fikk ofrene ingen forklaring. Fra oppsamlingsstedet ble de ført til massegraven hvor de på veien ble beordret til å kle av seg og puljevis drept ved skyting. Noen få overlevde skytingen og klatret ut av massegraven om natten og kunne slik gi øyenvitnebeskrivelser.<ref>[[#Encyclopedia|Rozett & Spector (2013)]] s. 50</ref>

Folketellingen fra januar 1939 oppga 3,28 millioner jøder i hele Sovjetunionen, hovedsakelig i Ukraina og Hviterussland. I Moskva bodde over {{formatnum:300000}} og i [[Kiev]], [[Leningrad]] og [[Odessa]] over {{formatnum:200000}} hver.<ref name="ReferenceD"/><ref name="Dumitru" /> Arad oppgir 4,1-4,2 millioner jøder til sammen i de baltiske landene, den annekterte delen av Polen, det vestlige Russland, vestlige Ukraina, [[Bessarabia]] og [[Bukovina]].<ref name="Arad">Arad, Y. (2009). ''The Holocaust in the Soviet Union''. University of Nebraska Press.</ref> Etter invasjonen evakuerte sovjetiske myndigheter store områder på sovjetisk side av fronten: fabrikker, utstyr og omkring 5 millioner innbygger hvorav 1 million jøder ble transport til det indre av Russland. I Hviterussland og Ukraina forble det enkelte åpninger i fronten der flyktninger kunne ta seg østover.<ref>[[#Encyclopedia|Rozett & Spector (2013)]] s. 62</ref>

[[Den tyske invasjonen av Sovjetunionen|Invasjonen av Sovjetunionen i 1941]], «Operasjon Barbarossa», var trolig en hovedgrunn til beslutningen om å tilintetgjøre jødene.<ref name="Snyder2012" /><ref name="Bruland 2008"/> Hitler og de andre topplederne så får seg en «jødisk krig» og «endelig løsning», men det er ikke påvist noen skriftlige ordrer om å drepe alle jødene i de erobrede områdene i øst før Barbarossa ble satt i gang.<ref name="Matthaus2007" /> De ordrene som eventuelt ble gitt var ofte muntlige, vage («ta seg av Tysklands fiender») og gitt etter at massedrapene var godt i gang dels i form av oppmuntring eller godkjenning.<ref name="Bennett" /> I juni 1941 så den tyske ledelsen fortsatt for seg at «jødespørsmålet» skulle løses ved tvangsflytting, selv om en slik tvangsflytting ville være brutalt ville det ikke innebære massemord på all jøder.<ref name="Matthaus" />{{rp|side=253}} Goebbels satte 5. juli, etter at store landområder var erobret og tusenvis henrettet, i gang en propagandakampanje mot det «kriminelle, jøde-bolsjevikiske» regimet. Overgrep begått av [[NKVD]] (Sovjetunionens hemmelige politi) i [[Lviv]] og andre steder før sovjetisk tilbaketrekning ble brukt som eksempel på den «blodig galskapen hos de jøde-sovjetiske herskerne».<ref name="Matthaus2007" /> 

Nazistene var besatt av ideen om å ødelegge den sovjetiske kommunismen, en ide som mange østeuropeere hadde til felles med nazistene. Nasjonalister i Latvia, Litauen, Hviterussland og Ukraina utnyttet den første tiden etter «frigjøringen» til å massakrere jøder som ble ansett som forbundet med bolsjevismen.<ref name="Breitman" />

I ettertid, blant annet ved rettsoppgjøret, ble det vist til en ''[[Führerbefehl]]'' om utryddelse av jødene etter invasjonen av Sovjetunionen. Dersom en slik ordre faktisk ble gitt, var den trolig abstrakt og generell.<ref name="Buchler" /> Det har også blitt henvist til en politiinstruks om å henrette jøder i partiet og statsapparatet, sabotører, propagandamakere, snikskyttere etc. Det er uklart om denne ordren fra Berlin utløste drapene på alle jøder. Det er i ettertid ikke sikkert dokumentert at det fantes en slik ordre.<ref name="Matthaus2007" /> Drapene ble i tyske meldinger og notater ofte omtalt med eufemismer som «likvidert», «evakuert» eller «avhendet», andre ganger direkte som «henrettet» eller «skutt og drept».<ref name="Smith2004" /> Den enkelte massehenrettelse ble ofte kalt ''Aktion''.<ref name="Matthaus2007" />

De første ukene etter invasjonen var det systematiske drap på voksne jødiske menn. En gang mot slutten av juli 1941 ble dette utvidet til å omfatte alle jøder ved at også kvinner og barn ble drept systematisk, noe som signaliserte at et fullstendig folkemord var i gang. Omfanget og opptrappingen har historikerne rekonstruerte fra dokumenter gjerningsmennene etterlot seg. Det er stadig uklart hvem som ga den opprinnelige ordren om også å drepe kvinner og barn, eksakt når ordren ble gitt og hvordan ordren kom frem til drapskommandoene.<ref name="Kay" /> De første rapportene om massedrap beskriv ofrene som lokale jødiske menn i militær tjenestedyktig alder og særlig intelligensia i ledende stillinger i lokalsamfunnet. Helt fra begynnelsen var det uklart hvem som skulle henrettes: Den første massakren i Bialystok 27. juni viser at gjerningsmennene hadde små motforestillinger mot å henrette helt harmløse personer. [[5. SS-Panzer-Division «Wiking»|Waffen-SS divisjonen Wiking]] henrettet i slutten av juni og tidlig juli et stort antall tilfeldige soldater og sivilister som ble ansett som mistenkelige, inkludert 600 jøder i [[Zboriv]] i Ukraina. I Brest tidlig i juli henrettet politibataljon 307 og 162. infanteridivisjon 5000 jøder i en "opprydningsaksjon". Til forskjell fra Polen ble massedrapene umiddelbart og direkte knyttet til andre antijødiske tiltak som beslag av eiendom og utskilling av den jødiske befolkningen med spesielle merker på klærne. Flere steder ble de første massedrapene utført av Wehrmacht og senere mer systematiske massedrap utført av Einsatzgruppene.<ref>Matthäus, J. (2004). Operation Barbarossa and the onset of the Holocaust, June–December 1941. Christopher Browning (red.): ''The origins of the final solution: the evolution of Nazi Jewish policy,'' s. 244-308. University of Nebraska Press</ref> 

Massedrapene de første ukene etter invasjonen av Sovjetunionen var preget av tilfeldigheter og lokal initiativ; og det var kjennetegnet av at tyske tjenestemenn aksept for stadig tiltagende vold som det normale i øst. I krigssituasjoner forekommer det ofte at soldater begår overgrep mot lokalbefolkningen. Krigen mot Sovjetunionen var særegen ved at den tyske ledelsen med vilje satte nye rammer og regler for styrkenes fremferd: Kriminelle ordrer ovenfra kombinert med voldelige impulser nedenfra skapte et klima for ubegrenset voldsbruk. Massedrap på jøder ble ofte fremstilt som praktiske tiltak for å «passifisere» de nylig erobrede områdene.<ref name="Matthaus" />

Litauens jøder var holocausts første ofre.<ref>Kwiet, K. (1998). Rehearsing for murder: The beginning of the Final Solution in Lithuania in June 1941. ''Holocaust and Genocide Studies,'' 12(1), 3-26. «When the Nazis launched their assault on the Soviet Union in June 1941, they targeted Jews and communists in the Lithuanian border villages for immediate liquidation. The Germans carried out the mass executions, disguised as cleansing operations (Sduberungsaktionen) and retaliatory actions (Strafaktionen), smoothly and without any interference, thus signaling the beginning of the "Final Solution."»</ref> Ifølge Karl-Heinz Schoeps begynte holocaust i Litauen da tyske styrker invaderte Sovjetunionen.<ref>Schoeps, K. H. (2008). Holocaust and Resistance in Vilnius: Rescuers in" Wehrmacht" Uniforms. ''German Studies Review,'' 31(3):489-512.</ref> Umiddelbart etter [[Den tyske invasjonen av Sovjetunionen|invasjonen av Sovjetunionen]] begynte massakrer på den jødiske befolkningen i Litauen, Latvia, Hviterussland og Ukraina.<ref name="Kwiet" /> De første ukene ble ikke kvinner og barn drept, da også disse ble henrettet fra midten av august og Himmler ikke så mulighet til en «territoriell løsning» på jødespørsmålet var systematisk massemord på jødene i erobret området i gang.<ref name="ReferenceC">[[#Encyclopedia|Rozett & Spector (2013)]] s. 49</ref>  [[Raul Hilberg]] kalte sommeren og høsten for «the first sweep» av holocaust. Christopher Browning kalte sommer og tidlig høst 1941 for «fateful months». I begynnelsen ble bare voksne menn drept, senere på sommeren 1941 ble også kvinnene henrettet og til slutt ble alle jøder mål for massehenrettelsene. Matthäus skriver at grensen til folkemord entydig ble krysset da også barna ble henrettet.<ref name="Matthaus2007" />

Få dager etter at tyske styrker invaderte Litauen (som hadde vært okkupert av Sovjetunionen siden året før) begynte massakrene på landets over {{formatnum:210000}} jøder. De første systematiske massakrene ble gjennomført etter initiativ av en lokal politisjef i Øst-Preussen uten konkret ordre fra Berlin.<ref name="Kwiet" /><ref name="Donskis"/> I [[Iași]] (tysk: ''Jassy''), Romania, var det også massedrap på sivile jøder de første dagene etter at Operasjon Barbarossa var i gang. Massakrene i Iaşi hadde i mer preg av lite koordinert og mer tilfeldige aksjoner der jøder ofte ble drept på stedet når soldater fant dem, mens massakrene i Litauen i hovedsak var mer metodiske og i skjul for offentligheten ved at jødene ble dumpet i massegraver.<ref name="MacQueen" />

[[Fil:Einsatzgruppe shooting.jpg|mini|Etter [[Den tyske invasjonen av Sovjetunionen|invasjonen av Sovjetunionen]] begynte den tyske paramilitære organisasjonen [[Schutzstaffel|SS]], forsterket med ordinært politi, Wehrmacht-soldater og lokale frivillige, systematiske massakre av jøder. Bildet viser avliving av nakne kvinner og barn fra Mizotjs-gettoen i Zdołbunów, Polen (nå [[Zdolbuniv]] i Ukraina), 14. oktober 1942.]]

{{sitat|I søk etter svar på spørsmålet om hvordan, når og hvorfor nazistenes forfølgelse av jødene utviklet seg til den endelige løsningen, kan betydningen av krigen mot Sovjetunionen knapt overvurderes. Helt siden [[operasjon Barbarossa]] ble et tema for forskning, har det blitt understreket at drapene på jødene i Sovjetunionen markerte et vannskille i historien, et kvantesprang mot holocaust.|note=<ref group="note">In looking for answers to the questions how, when, and why the Nazi persecution of the Jews evolved into the Final Solution, the importance of the war against the Soviet Union can hardly be overestimated. Ever since Operation Barbarossa became an object of research, it has been stressed that the murder of the Jews in the Soviet Union marks a watershed in history, a quantum leap toward the Holocaust.</ref><ref name="Matthaus" />|Jürgen Matthaus (2004)}}

Hilter, Himmler, Heydrich og [[Kurt Daluege]] kom selv til Øst-Preussen noen dager etter at Operasjon Barbarossa var i gang. Etter å blitt briefet av Heydrich og Daluege reiste SS og politifolk til Tilsit for å koordinere drapskommandoene som allerede var i gang i Litauen. Ordrene gikk via [[Hans-Adolf Prützmann]], som da var sjef for SS og politi i Nord-Russland, og han koordinerte større «jødeaksjoner». I slutten av juni intensiverte kontoret i Tilsit drapsvirksomheten. Himmler og Heydrich reiste 30. juni til den polske byen Augustowo der 316 jøder var drept, og uttalte at det var svært fornøyd med tiltakene satt i verk. De to var 1. juli i [[Hrodna]] (Grodno) og var misfornøyde med at drapsarbeidet ikke var påbegynt der. Slik inspeksjonsturer ble utført av de øverste lederne for utryddelsen av jødene over hele det erobrede området fra Østersjøen til Svartehavet. De ble da utstedt nye ordrer om massakrer og ingen av disse nevner «Führerbefehl».<ref name="Kwiet" />

På sovjetisk område inkludert Baltikum ble jødene hovedsakelig skutt og dumpet i massegraver.<ref>Kwiet, K. (1998). Rehearsing for murder: The beginning of the Final Solution in Lithuania in June 1941. ''Holocaust and Genocide Studies'', 12(1), 3-26. «..., mass executions, referred to by Raul Hilberg as the "practice of open-air shooting," remained the dominant pattern of organized murder in the conquered territories of the Soviet Union, even after the deployment of gassing installations in occupied Poland.»</ref> Etter invasjonen ble Himmlers SS-brigader satt inn for å «passivisere» de erobrede områdene noe som hovedsakelig innebar å drepe jødene. SS-brigade nummer 1 var motorisert og en av de mest effektive, den besto av 7000 mann inkludert støtteenheter.<ref name="Buchler" /> SS-dødsskvadroner (såkalte ''[[Einsatzgruppen]]'') beveget seg bak Wehrmacht og hadde en sentral rolle i utryddelsen av jøder og andre «uønskede elementer». Norske frontkjempere i [[5. SS-Panzer-Division «Wiking»|SS «Wiking»]] deltok trolig i massakrer blant annet i Ukraina og Russland.<ref>Sørlie, Sigurd: ''Solkors og hakekors. Nordmenn i Waffen-SS 1941-1945.'' Dreyers forlag, 2015.</ref><ref>«Regjeringen vil vite sannheten om jødeutryddelsen», ''Aftenposten'', 10. november 2004, s. 2.</ref> Massakrene foregikk til dels med bistand fra lokale kollaboratører, og det forekom også massakrer i gatene der jødene ble slått i hjel i med stokker. De ble oftest drept nær hjemstedet. I Litauen ble de fleste av landets jøder drept i løpet av sommeren og høsten 1941. Himmler var selv til stede ved en massehenrettelse ved skyting utført av Einsatzgruppen sommeren 1941.<ref name=Hohne/> Tyske ledere ønsket å involvere lokale i masseskytingene dels for å lette arbeidsbyrden for tysk mannskap og dels for å gjør lokalbefolkningen medansvarlige. Walter Stahlecker i Einsatzgruppe A ønsket «å etablere som et utvilsomt faktum at den frigjorte befolkningen hadde tatt i bruk de mest alvorlige tiltak mot den bolsjevikiske og jødiske fienden på eget initiativ og uten instrukser fra tyske myndigheter». De fleste baltere og ukrainere var ikke involvert i massakrene, men var likegyldige eller passive til drapene på sine landsmenn. [[Vincentas Brizgys]], katolsk [[hjelpebiskop]] i Kaunas, forbød prestene å hjelpene jøder.<ref name="Fischel" />{{rp|side=41-43}}

[[Fil:Karte - Einsatzgruppe D.png|miniatyr|Skisse over Einsatzgruppe Ds bevegelser i Romania og det sørlige Ukraina. Underavdelingene Sonderkommando og Einsatzkommando merket med henholdsvis SK og EK. Kišinev = [[Chișinău]], Jassy = Iași]]
Einsatzgruppene ble i det sørlige området forsterket med rumenske soldater og de skal til dels ha vært så brutale at tyske vitner ble sjokkert. Ved Svartehavskysten ble Einsatzgruppe D forsterket med lokale etniske tyskere som var svært ivrige etter å skyte jøder. En kommandant bemerket at de nesten ble skremt av blodtørsten hos disse folkene.<ref name="Fischel" />{{rp|side=41-43}}

Tyske styrker tok kontroll over [[Lviv]] 30. juni og sovjetiske styrker inkludert NKVD forlot byen i all hast. Omtrent en tredjedel (nær {{formatnum:100000}}) av byens innbyggere var jøder. Samme ettermiddag lot innbyggerne sitt sinne over [[NKVD]]s brutalitet gå utover byens jødiske borgere. Jødene ble blant annet ydmyket ved at de måtte gå på kne og vaske gatene, noen kvinner ble avkledd, jaget gjennom gatene, banket opp eller voldtatt. Tyske styrker og ukrainsk milits drepte omkring 4000 jøder i Lviv 1. og 2. juli.<ref name="Himka">Himka, J. P. (2011). The Lviv Pogrom of 1941: The Germans, Ukrainian Nationalists, and the Carnival Crowd. ''Canadian Slavonic Papers'', 53(2-4), 209-243.</ref><ref>https://www.ushmm.org/wlc/en/media_fi.php?ModuleId=10005183&MediaId=207</ref>

Himmler snakket 21. juli med lederne i SS-kavaleriet om den tunge oppgaven som lå foran dem ved opprydning i [[Pripjatmyrene]]. [[Gustav Lombard]] viderebragte dette som en ordre om at ikke en eneste mannlig jøde skulle være i live og ingen jødiske familie skulle være igjen i landsbyene. De følgende dagene meldte Lombard at de drev «avjødifisering» (''Entjudung'') og innen 11. august hadde SS-kavaleriet drept {{formatnum:11000}} jøder i alle aldre, i gjennomsnitt 1000 mennesker daglig. Lombard utvidet på eget initiativ drepingen til kvinner og barn, uten en konkret ordre. Aksjonen innebar ikke kamp og ingen SS-menn ble drept. Lombard ble forfremmet etter aksjonen i myrene.<ref name="Matthaus2007" /> 

I løpet av siste halvår 1941 tok Tyskland kontroll over store landområder fra Østersjøen til Svartehavet øst til [[Leningrad]], Moskva, [[Kursk]] og [[Rostov-na-Donu|Rostov]]. Den brede stripen øst for [[Minsk]] og [[Kiev]] var okkupert av hæren, mens det vestlige beltet ble administrert som ''[[Reichskommissariat Ostland]]'' (Baltikum og Hviterussland) og ''[[Reichskommissariat Ukraine]]''. Innen utgangen av 1941 var mellom {{formatnum:500000}} og {{formatnum:800000}} jøder drept og hele regioner ble erklært som «jødefrie».<ref name="Matthaus" /> Walter Stahlecker, sjef for Einsatzgruppe A, rapporterte 31. januar 1942 at hans enhet hadde drept {{formatnum:229052}} jøder i de baltiske landene.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Piekalkiewicz, Janusz | utgivelsesår = 1987 | tittel = Den annen verdenskrig | isbn = 8240105432 | utgivelsessted = Oslo | forlag = P. Asschenfeldts bokklubb | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016060348082 | side = }}</ref> Høsten 1941 døde sovjetiske soldater i tysk krigsfangenskap i en takt på omkring 6000 daglig, og innen våren 1942 var 2 millioner av 3,5 millioner krigsfanger døde. Innen den tyske tilbaketrekkingen i 1943-1944 var store områder ødelagt og avfolket.<ref name="Matthaus" />

Ved [[slaget om Moskva]] ble SS-enheter som drev massakrer bak fronten midlertidig overført til Wehrmacht for delta ved fronten.<ref name="Buchler" />

Den tyske fremrykkingen over sovjetisk territorium etterlot et maktvakum langs forsyningslinjer og infrastruktur i erobret område. I dette området var tyske interesser sårbare for irregulær sovjetisk motstand. Wehrmachts ledere anså Einsatzgruppene for å «verd sin vekt i gull» fordi de sikret dette bakrommet. I et møte 16. juli konstaterte Hitler at dette svære området måtte «pasifiseres» så raskt som mulig og at det best kunne oppnås ved å skyte alle som så mistenkelige ut. I slutten av juli ble okkupasjonen radikalisert samtidig som SS- og politistyrkene ble utvidet. Innen utgangen av juli hadde Einsatzgruppene blitt forsterket med 6000 politifolk og 11000 SS-menn, sammen med det eksisterende mannskapet hadde da Einsatzgruppene 20.000 mann til disposisjon.<ref name="Kay" />{{rp|419-420}}

====Białystok====
Den polske byen [[Białystok]] med omland ble inntatt av tyske styrker 15. september 1939, men ble etter en uke overtatt av Sovjetunionen i 1939 i henhold til et hemmelig vedlegg til [[Molotov-Ribbentrop-pakten]]. De tyske styrkene inntok byen uten motstand fra den polske hæren. Omkring 100 jøder ble drept og en rekke jødiske eiendommer rasert av tyske styrker i løpet av den korte uken før tyskerne trakk seg tilbake til grenselinjen fastsatt i den hemmelige avtalen. Innbyggerne var lettet og ønsket de sovjetiske styrkene velkommen. Białystok ble hovedstad i «Vest-Hviterussland» i Sovjetunionen og fra oktober 1939 ble området integrert unionen. [[Vilnius]] (Vilna) ble overført til det da uavhengige Litauen. Mange flyktet østover fra det tysk okkuperte Polen blant annet til Białystok til grensen ble stengt i desember 1939. En stor del av de ikke-jødiske flyktningene reiste etter dette tilbake til tyskokkupert Polen, mens de fleste jødiske ble værende på sovjetisk side. Flyktningene i Białystok kom særlig fra Warszawa og [[Łódź]], og utgjorde i slutten av 1939 omkring {{formatnum:33000}}. Noen jødiske flyktninger reiste videre til Vilnius eller Lwów ([[Lviv]]) i håp om at situasjonen var bedre der. Ettervinteren 1940 ble både innbyggere og flyktninger tildelt sovjetisk statsborgerskap samtidig som polske dokumenter ble inndratt. Samme vår ga de nye myndighetene anledning for flyktningene til å vende tilbake til tyskokkupert område. En del jøder reiste tilbake av frykt for å miste kontakt med familien eller av skuffelse over sovjetiske myndigheter.<ref name="Bender" />{{rp|49-55}} Den sovjetiske okkupanten forfulgte tidligere sionister og andre jødiske aktivister samt tidligere kommunister. Det jødiske utdanningssystemet ble tvangsnedlagt. Sovjetiske myndigheter var fiendtlig til religion og jødenes religiøse organisasjoner ble stengt. NKVD gjennomførte flere omfattende deportasjoner, den siste var 20. juni 1941 og omfattet hovedsakelig jødiske som ble sett med kuvogner til det indre av sovjetisk territorium (blant annet [[Kasakhstan]], [[Komi]] og [[Vologda]]).<ref name="Bender" />{{rp|63, 83, 87}} 

Ved invasjonen av Sovjetunionen inntok tyske styrker på nytt byen 26-27. juni 1941. Byen og distriktet ble administrert av den tyske okkupanten som [[Bezirk Bialystok]]. Planen var å integrere området i det tyske riket, dette ble ikke noe av og det var grensekontroll mellom Bezirk Bialystok og resten av det okkuperte Polen. [[Erich Koch]]ble utnevnt til sivil administrator og han styrte fra sitt kontor i [[Østpreussen]].<ref>Finkel, E. (2017). ''Ordinary Jews: Choice and Survival during the Holocaust.'' Princeton University Press.</ref> Ved grensejustering etter andre verdenskrig ble deler av Bezirk Bialystok innlemmet i Sovjetunionen.

[[Polizei-Bataillon 309]] fulgte like bak Wehrmacht og sammen med Wehrmacht-soldater drepte de raskt minst 2000 jøder. Massakrene i Białystok var en del av det første «sveip» av drap i de erobrede områdene under Holocaust. Minst 500 av ble stuet sammen i en synagoge som tyskerne satte fyr på - disse som forsøkte å unnslippe brannen ble skutt. Massakren 27. juni var satt i gang av noen få målrettede offiserer og uten spesifikke ordrer ovenfra. Massakrene ble gjort under påskudd av gjengjeldelse og pasifisering av befolkningen. Rettsoppgjøret i Vest-Tyskland pekte ut en troppsleder og kompanikommandant in bataljon 309 som fanatiske nazister. Personer som passet til stereotype oppfatninger av jødisk utseende ble drept først. Flere jøder ble hånet og nedverdiget før de ble drept. Ortodokse jøder ble skutt og drept på åpen gaten og fikk skjegget brent. Politimenn som uttrykte ubehag ved framferden ble avfeid. Kommandanten for 309 og Wehrmachts general på stedet brydde seg ikke og forsøkte senere å dekke over massakren og beskrev det som gjengjeldelse. Himmler kom til byen 8. juli, dagen etter kom politisjef Daluege og holdt en tale om kampen mot den store fienden, bolsjevismen. Bach-Zelewski ga 11. juli ordre om å henrette mannlige jøder «dømt» for plyndring, henrettelsene skulle skje i skjul utenfor byen. I landsbyen [[Jedwabne]] massakrerte sivile polakker 340 jøder 10. juli 1941.<ref name="Matthaus2007" /><ref>Matthäus, J. (2004). Operation Barbarossa and the onset of the Holocaust, June-December 1941. I Christopher R. Browning: ''The Origins of the Final Solution: The Evolution of Nazi Jewish Policy'', University of Nebraska Press, Lincolcn 244-308.</ref>

Białystok-gettoen ble helt avstengt i november 1942 og hundrevis av jøder fra omlandet ble presset inn i gettoen. Tilreisende kunne fortelle om deportasjoner til Auschwitz og Treblinka, og i januar ble det kjent at gettoen skulle tømmes i februar, men bare noen tusen ble deportert til Treblinka i februar.<ref name="Bender">Bender, Sara: ''The Jews of Bialystok during World War II and the Holocaust.'' Brandeis University Press/University Press of New England, 2008.</ref> Deportasjoner til Treblinka gikk blant annet i august 1943.<ref name="Gilbert" />

====Lviv og det østlige Galicja====
[[Fil:Lviv pogrom (June - July 1941).jpg|miniatyr|En jødisk kvinne jages gjennom den daværende Pompierska-gaten, [[Lviv]]/Lwów, 1. juli 1941.<ref name="Himka" />]]
Den daværende polske byen Lwów (ukrainsk: [[Lviv]]) var før andre verdenskrig en multietnisk by. Etnisk polske var så vidt i flertall med {{formatnum:157000}} av i alt {{formatnum:312000}} innbyggere. En tredjedel var jødisk {{formatnum:100000}} og {{formatnum:50000}} var etniske ukrainere.<ref name="Himka" /> Høsten 1939 hadde 100&nbsp;000 flyktninger ankommet fra den tyskokkuperte delen av Polen.<ref name=":5">{{Kilde avis|tittel=Lvov|avis=Holocaust Encyclopedia|utgiver=United States Holocaust Memorial Museum|url=https://encyclopedia.ushmm.org/content/en/article/lvov|besøksdato=2018-10-10|etternavn=|fornavn=|dato=|side=|språk=en|sitat=}}</ref> Byen ble omringet av tyske styrker 14. september 1939 etter invasjonen av Polen to uker før. Sovjetisk styrker angrep 17. september og polske styrker ga opp byen 22. september. Polske offiserer og menige ble internert av sovjetiske styrker, mange av offiserene ble henrettet i [[Massakren i Katyn|Katyn]]. Byen med omland var deretter besatt av sovjetiske styrker i henhold til avtale med Tyskland og ble forsøkt integrert i Sovjetunionen.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Piekalkiewicz, Janusz | utgivelsesår = 1987 | tittel = annen verdenskrig | isbn = 8240105114 | utgivelsessted = Oslo | forlag = P. Asschenfeldts bokklubb | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016060348086 | side = }}</ref>

I 1939 ved innledningen til andre verdenskrig ble det østlige Galicja okkupert av Sovjetunionen mens den vestlige delen av Polen ble okkupert av Tyskland. Det østlige Galicja, for en stor del befolket av etniske [[ukrainere]] samt jøder og etnisk polske, ble etter første verdenskrig lagt under Polen og ble etter andre verdenskrig lagt under Sovjetunionen (senere under uavhengig Ukraina).<ref name="Kolsto">{{ Kilde bok | forfatter = Kolstø, Pål  | utgivelsesår = 1999 | tittel = Nasjonsbygging: Russland og de nye statene i øst | isbn = 8200129187 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Universitetsforl. | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010051208035 | side = }}</ref>

Tyske styrker inntok byen 30. juni 1941 etter angrepet på Sovjetunionen. Samme dag begynte lokalbefolkningen å hevne seg på jødiske innbyggere for overgrep og massakrer utført av [[NKVD]]. Jødene ble beskyldt for å ha samarbeidet med bolsjevikene. Tirsdag 1. juli utartet dette til et omfattende pogrom. Omkring 4000 jøder ble drept de to første dagene i juli. Byens jødiske innbyggere ble banket opp og ydmyket blant ved at de måtte krype på kne og vaske gatene med tannbørste. Noen av overgrepene ble filmet av tyske fotografer med sikte på publisering i ''[[Der Stürmer]]'' (det ble ikke noe av). Ukrainske nasjonalister tvang jøder til å grave opp likene av NKVDs ofre i Lviv og det østlige [[Galicia (Sentral-Europa)|Galicia]] ellers. I tillegg til milits av etniske ukrainere deltok sivile innbyggere i overgrepene mot jødene. Tyske styrker hadde kontroll i byen og kunne stanset overgrepene om de ønsket. Tyske styrker, trolig fra Einsatzgruppe C, deltok også i drap på jøder, særlig fra 2. juli. Einsatzkommando 4b ankom Lviv ettermiddagen 30. juni. På dette tidspunktet var ikke utryddelsen av jødene trappet trappet opp til full skala og Einsatzgruppen fokuserte på å henrette stridsdyktige menn og menn fra intelligentsiaen.<ref name="Himka" /> I løpet av tre dager i slutten av juli henrettet ukrainsk milits rundt 2000 jøder på den jødiske gravlunden og i Lunecki-fengselet.<ref name=":5" /> I gettoen i Stanisławów (senere kjent som [[Ivano-Frankivsk]]) det østlige Galicja ble omkring 10&nbsp;000 jøder (halvparten av beboerne) drept i oktober 1941 fordi gettoen var for trang.<ref>[[#Encyclopedia|Rozett & Spector (2013)]] s. 50</ref>

I det østlige [[Galicja]] var det omkring 570&nbsp;000 jøder ved innledningen til krigen og Holocaust begynte sommeren 1941 med pogromer med opp mot 35&nbsp;000 drepte jøder. Pogromene ble utført av tyske politimenn og soldater, nasjonalister fra [[Organisasjonen av ukrainske nasjonalister|OUN]], og andre etniske ukrainere. Utover høsten 1941 drepte [[Einsatzgruppe]] C titusenvis av jøder. I det østlige Galicja ble 200&nbsp;000 jøder deportert til [[Bełżec (utryddelsesleir)|utryddelsesleiren Bełżec]], 150&nbsp;000 ble henrettet og dumpet i massegraver og 80&nbsp;000 døde i ghettoene. Omkring 10 % av jødene i Galicja unnslapp i første omgang deportasjon eller masseskyting, og de gikk i dekning i skogen eller i byene. De fleste som på denne måten forsøkte å unnslippe ble funnet og massakrert av tyske enheter, ukrainsk politi, lokalbefolkningen eller [[UPA (geriljahær)|UPA]]-enheter dannet av OUN-B. Rundt 2 % av jødene i det østlige Galicja overlevde krigen.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Survivor Testimonies and the Coming to Terms with the Holocaust in Volhynia and Eastern Galicia: The Case of the Ukrainian Nationalists:|publikasjon=East European Politics and Societies|doi=10.1177/0888325419831351|url=https://journals.sagepub.com/doi/10.1177/0888325419831351|dato=2019-09-16|fornavn=Grzegorz|etternavn=Rossoliński-Liebe|språk=en|besøksdato=2020-11-06 | issn=0888-3254 }}</ref>

====Brest====
Tyske styrker angrep Brest og festningen der på første dag av operasjon Barbarossa og hadde kontroll over byen etter seks dagers kamp. Nær halvparten av byens 50000 innbyggere var jødiske, og 5000 av disse ble henrettet i løpet av de første dagene under tysk okkupasjon. Resten ble stuet sammen i en ghetto og de fleste fra ghettoen ble massakrert utenfor byen sent på høsten 1942.<ref>{{Kilde avis|tittel=Forgotten victims: Uncovering a Nazi massacre|url=https://www.bbc.com/news/world-europe-47732043|dato=2019-04-01|besøksdato=2019-04-04|språk=en-GB|fornavn=Sarah|etternavn=Rainsford|avis=BBC News|side=|sitat=Before World War Two, almost half the 50,000-strong population of Brest were Jews. Up to 5,000 men were executed shortly after the German invasion in June 1941. Those left were later crammed into a ghetto: several blocks of the city centre surrounded by barbed wire. In October 1942, the order came to wipe them out.}}</ref>

I [[Brest (Hviterussland)|Brest]] i Hviterussland ble det i 2019 avdekket en massegrav i sentrum av byen. Levninger av over 1000 mennesker med tydelige spor etter å ha blitt henrettet ved skyting i hodet kom for dagen i forbindelse med anlegg av tomt for en boligblokk. De fleste av Brests omkring 25&nbsp;000 jødiske innbyggere ble skutt og dumpet i massegraver utenfor byen. Massegraven i sentrum skriver seg trolig fra jøder som unnslapp de store massakrene og i stedet ble henrettet og dumpet på stedet.<ref>{{Kilde www|url=https://www.dagbladet.no/a/70938694|tittel=Her gjør de grusomt funn under luksusbygget|besøksdato=2019-04-04|forfattere=|dato=2019-04-03|fornavn=Matias|etternavn=Ytterstad|språk=no|verk=Dagbladet.no|forlag=|sitat=Den 17. oktober registrerte den tyske okkupasjonsmakten 17 893 jøder i Brest. Dagen etter var dette tallet strøket ut. De ble fraktet 100 kilometer ut på den hviterussiske landsbygda, stilt opp foran store grøfter og skutt. Teorien er at de rundt 1000 likene man nå har oppdaget i byen, er jøder som på et eller annet vis kom seg unna den store deportasjonen og massehenrettelsen. De ble funnet, samlet og skutt i de kommende dagene.}}</ref>