Redigerer Det romerske keiserriket (avsnitt)

=== Dominatet ===
{{utdypende|Dominatet}}
I [[284]] kom [[Diokletian]] til makten i keiserriket, han viste seg å være både en dyktig general og politiker. Han igangsatte en rekke reformer for å stabilisere riket etter den lange borgerkrigen. De siste restene av den gamle republikken ble nå ryddet bort. Principatsystemet, hvor keiserne så seg selv som «førsteborger», ble erstattet med et åpent monarki, Diokletian etablerte seg selv som ''dominus et deus'' (herre og gud). Diokletians reformer anleder den perioden av Romerrikets historie som blir kalt dominatet, etter keiserens tittel ''dominus''.

==== Tetrarkiet ====
{{utdypende|Tetrarkiet}}
Ved å erobre så store og uregjerlige områder hadde Romerriket skaffet seg en svært lang nordgrense som var kostbar å forsvare mot stadige angrep. Grensen gikk fra [[Nordsjøen]] til  [[Svartehavet]], hovedsakelig langs de store elvene. Når folkevandringer østfra i tillegg skapte press mot østgrensen fra år [[250]], måtte romerne trekke seg tilbake fra Mesopotamia. Korrupsjon, politisk strid og Romas enorme forbruk av ressurser gjorde at riket begynte å forfalle.

Diokletians erfaringer gjennom sine første ni års reiser i riket for å møte de mange problemene det sto overfor brakte ham til den konklusjonen at keiserriket var for stort for én enkelt keiser. Det var for eksempel ikke mulig å svare på både germanernes landganger over Rhinen og opprøret i Egypt samtidig. Diokletians radikale løsning på problemet var å innføre et tetrarkisk system, hvor riket ble delt mellom fire keisere. Dette muliggjorde å styre riket på en fornuftig måte, i tillegg til at det inkluderte et system for arvefølgen, konstruert for å unngå at keiserriket skulle falle tilbake til borgerkrig etter Diokletians avgang. Samtidig som det økte keisernes mulighet til effektivt å styre riket, marginaliserte tetrarkiet senatet som forble i Roma, siden ingen av keiserne slo seg ned i den gamle hovedstaden.

I [[305]] [[abdikasjon|abdiserte]] Diokletian og hans medkeiser [[Maximian]], og systemet for arvefølgen ble testet. Det viste seg raskt at det ikke virket slik Diokletian hadde tenkt, raskt etter abdikasjonen gjenoppsto kaoset rundt hvem som skulle overta etter de sittende keiserne. Resultatet var en rekke nye borgerkriger som varte frem til [[325]] da [[Konstantin den store]] klarte å samle riket under seg.

==== Konstantinske dynasti ====
{{utdypende|Konstantinske dynasti}}
På 300-tallet ble presset fra folkevandringer så sterkt mot nordgrensen at hovedstaden ble flyttet til [[Bysants]] i år [[330]].

Forfallet akselererte på 300-tallet, særlig i vest og markedsøkonomien måtte vike til fordel for naturalhusholdning. Byene ble fraflyttet, og det ble vanskelig å forsyne hæren.

===== Konstantin den store =====
Konstantin var hedensk fra fødselen av. Han mente at guden [[Apollon]] beskyttet ham, noe man kan se på myntene utstedt i Konstantins regjeringstid. Moren [[Sankta Helena (helgen)|Helena]] var imidlertid kristen, sannsynligvis fra fødselen av.

I [[313]] ble kristendommen legalisert i Romerriket, noe som banet vei for at den senere skulle bli [[statsreligion]]. Mange av kirkens senere funksjoner og institusjoner ble utviklet i løpet av Konstantins regjeringstid, bl.a. ble [[Konsilet i Nikea]] sammenkalt i [[325]]. Konstantin selv ble ikke [[dåp|døpt]] før på sitt dødsleie i [[337]].

Etter at Konstantin hadde sikret sin makt, begynte han å bygge en ny hovedstad der den gamle greske byen Bysants lå. Han døpte byen ''Nova Roma'', og utstyrte den med et [[senat]] og administrasjon slik som [[Roma]]. Den nye byen fikk både kristne [[kirke]]r og tradisjonelle romerske templer tilegnet de [[Romersk mytologi|romerske guder]].

Etter Konstantins død fikk byen navnet ''Konstantinopolis'' ([[Konstantinopel]]), Konstantins by. Byen ble etter hvert stadig viktigere, og ble etterhvert rikets [[hovedstad]].

==== Splittelsen mellom øst og vest ====
:''Hovedartikler: [[Vestromerriket]] og [[Østromerriket]]''

Gjennom sin historie kontrollerte Romerriket alle de greske statene som lå ved [[Middelhavet]] og de [[keltere|keltiske]] områdene av Vest-[[Europa]]. Administrasjonen av Romerriket utviklet seg mot separate østlige og vestlige halvdeler, mye på grunn av kulturforskjellen mellom det hellenistiske øst og romerske vest. I år [[395]] ble Romerriket delt i det [[Vestromerriket|vestromerske rike]] med Roma som hovedstad, og det [[Østromerriket|østromerske]] eller bysantinske rike med [[Konstantinopel]] som hovedstad. 

Vestromerriket falt raskt fra hverandre og omfattet i år [[400]] bare [[Italia]]. Utviklingen i vest gikk i retning av et stadig mer geistlig styre, og kirken fikk stadig mer makt. I år [[476]] ble Roma erobret av [[visigotere|visigoterne]], og Det vestromerske rike opphørte å eksistere. Østromerriket besto frem til år [[1453]] da Konstantinopel ble erobret av [[Det osmanske riket|tyrkere]].