Redigerer Den romerske republikk (avsnitt)

===Militærrevolusjonen===

==== Marius====

På grunn av uro og lite prestisje i senatet klarte de fattige og ridderne å velge [[Gaius Marius|Marius]] til konsul, en dyktig offiser og ridder. Marius' mål var å oppnå ''dignitas'' og skaffe seg et stort klientell, men dette ble nektet ham av ''optimaten'' [[Metellus]], derfor allierte han seg med ''popularene''.

[[Fil:Marius_Carthage.jpg|thumb|left|Marius i ruinene av Kartago.]]
Senatet hadde besluttet å forlenge kommandoen for feltherren i Numidia, Metellus, med et år. Marius fikk forhindret dette ved å gå til folkeforsamlingen med en ny lov som fratok Metellus kommandoen og ga den til ham selv, en gjerning som senere ble gjentatt av Pompeius og Cæsar.

Etter ''[[Jugurthakrigen]]'' dukket en ny trussel opp. Fra nord kom de ''germanske'' folkene; [[Germanerne|teutonerne]] og [[kimbrerne]]. I den påfølgende [[kimbrerkrigen]] ble situasjonen i Roma ytterligere forverret. Romerne gikk på flere smeller, blant annet i [[slaget ved Arausio]], der romerne hadde et av sine største nederlag noensinne. Tapene fra dette slaget lå på mellom 60&ndash;80&nbsp;000. Folkets aggresjon vendte seg mot senatet, og flere senatorer ble stilt for folkeforsamlingen, anklaget for forræderi. Marius ble derfor gjenvalgt til konsul fem år på rad, ned til [[100 f.Kr.]]

=====Marius' reformer=====
Marius begynte å trene og organisere en ny type hær. Med denne klarte han å ta knekken på trusselen fra nord. Den gamle romerske armé fungerte slik at soldatene ble utskrevet hver gang en krig blusset opp. Soldatene skulle være økonomisk uavhengige, selveiende bønder, slik at staten ikke måtte forsørge dem etter endt krigstjeneste. Marius brøt med den tradisjonelle ordningen ved å skape en profesjonell hær. Virkningen av dette var at hæren ble bundet til generalen i mye større grad enn før, fordi generalen var den som ga andel og skaffet pensjoner etter militærtjenesten. Dette åpnet rekkene for proletarene, som ikke hadde noe å tape på å bli soldater.

Soldatene til Marius måtte gjennomgå mye hardere trening enn sine forgjengere. De måtte marsjere med tung last, svømme, hoppe høyde, og trene nærkamp med [[gladiator]]er. Reformen la grunnlaget for yrkeshæren, et verktøy som kom til å bli brukt av generalene under borgerkrigene.

====Sulla====
Etter militærkrisen viste senatet at de ikke var kapable til sin rolle, ved å mislykkes i sitt forsøk på å bedre forholdene mellom Roma og dets forbundsfeller i Italia. Etter at reformatoren [[Livius Drusus]] ble drept i [[91 f.Kr.]], startet størstedelen av de italienske forbundsfellene et opprør som ble til [[forbundsfellekrigen]]. Krigen endte i [[88 f.Kr.]], da alle italienere som bodde sør for elven [[Po]] fikk romersk borgerskap.

[[Fil:Sullahead.jpg|thumb|left|En denarius som avbilder Sulla, utgitt av hans barnebarn]] 
Ut fra denne krigen kom en ny sterk general til makten, [[Lucius Cornelius Sulla|Lucius Cornelius Sulla Felix]]. Sulla var stadig i konflikt med Marius, som han hadde tjenestegjort under tidligere. De to kjempet om å lede an i krigen mot [[Mithradates|Mithrandiene]] i [[Hellas]], som Sulla vant ved å invadere Roma med sin hær. Dette var aldri blitt gjort før, men var nå mulig på grunn av de militære reformene av Marius. I den påfølgende krigen viste Sulla at han var en fremragende general, og han klarte å jage mithrandiene ut av [[Hellas]] og tilbake til [[Asia]]. Samtidig benyttet Marius anledningen ved Sullas fravær til å samle en hær av slaver og veteraner, og tvinge til seg sitt syvende konsulembete. Denne konsulperioden ble kort, da Marius døde noen få dager senere av [[hjerneblødning]].

Sulla kom tilbake til Roma i [[83 f.Kr.]], der han nedkjempet Marius' arvtaker, ''Gnaeus Papirius Carbo'', som ikke var i nærheten av sin mentors kaliber. Sulla invaderte Roma med sin hær nok en gang og utnevnte seg deretter til [[romersk diktator|diktator]], med hovedhensikten å fjerne popularene. Sullas diktatorstyre var uinnskrenket, og var dermed en forsmak på keiserdømmet. Sulla styrket senatet ved å øke antall senatorer til 600.

Liste over Sullas bidrag til romersk politisk tradisjon:
*Bruk av hæren i indre konflikter
*Indirekte valg til senatet
*Sulla ønsket å restaurere Senatet, men klarte bare å utsette dets sammenbrudd
*Han viste hvordan én person kunne dominere statsstyret ved å bruke militærmakt mot staten (han drepte dem som var mest lojale mot republikken, og belønnet dem som ville styrte den)
*Hans ubegrensede diktatur var en forløper for Julius Cæsar og [[triumvirat|det første triumvirat]]

====Pompeius====
[[Fil:Hw-pompey.jpg|thumb|Pompeius den store]]
Sulla ønsket å gjenopprette den klassiske republikken, men hans måte å gjøre det på resulterte i det motsatte. For han som tok Sullas plass, skulle følge i hans fotspor. Senatet ble nesten tvunget til å velge ut [[Gnaeus Pompeius]], kalt Pompeius den store. Han hadde arvet farens armé, og gikk inn i kampen mot Marius' tilhengere. For den innsatsen fikk han navnet ''carnifex adulescentulus'', den meget unge bøddelen. Da Sulla døde, ble det klart at systemet han hadde dannet bar på trøbbel. ''Lepidus'', konsulen som ble støttet av Pompeius, brukte uroen blant de jordløse til å legge press på Roma. Pompeius brøt støtten til Lepidus da det viste seg at Sullas veteraner ikke sluttet seg til ham, og han nedkjempet Lepidus' hær med støtte fra senatet.

[[Fil:Mithridates VI Louvre.jpg|thumb|left|Mithradates VI, konge av [[Pontos (oldtidsrike)|Pontos]] i dagens [[Tyrkia]], var en av de mest fremgangsrike fiendene av den romerske republikk]]
Lepidus' opprør var et eksempel på at senatet ikke hadde kontroll og var avhengig av en privatmann med soldater. Pompeius fikk ordre om å løse opp sin private hær, men nektet. I stedet dro han til [[Hispania]] for å kjempe mot tilhengere av Marius. Der opparbeidet han en maktposisjon ved å gi borgerrett til hispaniere, som ble hans klienter. Dette gjorde ham til den sterkeste i Roma. Han begynte dessuten å true med å marsjere mot Roma hvis ikke senatet føyde seg. Det skulle dukke opp flere problemer i 70-årene f.Kr. som tvang senatet til å akseptere Pompeius som redningsmannen:
#[[Spartacus]]
#[[Pirat]]er
#[[Mithradates]]

Spartacus ble i hovedsak slått av [[Marcus Licinius Crassus]], med litt hjelp fra Pompeius. Størstedelen av slavehæren til Spartacus ble slått av Crassus, men noen klarte å rømme nordover, der de ble møtt av Pompeius. De ble nedkjempet og 6000 slaver ble [[korsfestelse|korsfestet]] langs ''den appiske vei'' fra Roma til ''Capua''. Pompeius brøt med ''Sullatradisjonen'' ved å ikke oppløse sin private hær, og gikk heller mot konsulembetet, noe han var for ung til. Pompeius klarte med et imperium å renske Middelhavet for sjørøvere som plyndret handelsrutene til Roma. Han slo også Mithradates, og gjorde deres rike om til den romerske provinsen [[Pontus (provins)|Pontus]]. [[Syria]] ble gjort til provins, og [[Judea]] ble lagt til Syria, med unntak av en del som ble styrt av den [[jødedom|jødiske]] ypperstepresten. Pompeius vendte Romas interesse mot øst.

====Julius Cæsar og det første triumvirat====
[[Fil:Gaius_Julius_Caesar_(100-44_BC).JPG|thumb|210px|[[Julius Cæsar]] la grunnlaget for principiatet og [[Romerriket|keiserriket]]]]
Da Pompeius returnerte fra Østen fryktet mange senatorer, spesielt optimatene, at han skulle følge i fotsporene til Sulla og utrope seg til diktator. Pompeius oppløste i stedet hæren, men krevde i gjengjeld tre ting: triumf, jord til veteranene og anerkjennelse for sine bedrifter i øst. Optimatene, som ble ledet av [[Cato den yngre|Cato]], stolte fortsatt ikke på Pompeius, og fikk senatet til å nekte ham jord. Siden Pompeius hadde oppløst sin hær, sto han uten pressmidler, noe som førte til at han ble med i dannelsen av det første [[triumvirat]].

Nummer to i den hemmelige alliansen var [[Crassus]], som også hadde blitt svartelistet av senatet. Cato hadde også klart å gjøre Crassus og store deler av ridderstanden til fiender av senatet. Cato hadde dermed klart å få Crassus, som var Romas rikeste mann og fungerte som patron til mange riddere, til å bli fiende av staten.

Det siste medlemmet i triumviratet var [[Julius Cæsar]], som også fikk smake Catos vrede. Han ønsket å feire triumf etter ''Hispaniakrigen'' og være kandidat til konsulvalget. Til tross for at Cato jobbet aktivt for at Cæsar ikke skulle få embetet, ble han valgt som konsul. Det Cato så gjorde var å få senatet til å bestemme at neste års konsuler skulle få Italias gårdsområder som sine provinser, i stedet for en provins med mulighet for krig. Med dette gikk Cæsar i allianse med Crassus og Pompeius, i et forbund som de selv kalte vennskap, men som av motstanderne ble kalt sammensvergelse og tyranni.

Disse tre mennene, med militær styrke, hjulpet av riddere og proletarer, klarte å holde senatet i sjakk og tvang sin vilje på staten. Senatet fungerte ikke lenger som et kollektivt statsstyre, og alle tre fikk sine krav gjennom. Cæsar fikk tildelt [[Gallia Cisalpina]] og [[Illyria]] for fem år. Krigene han førte i disse områdene gav ham store rikdommer som styrket hans makt ytterligere. Crassus fikk Syria som provins, mens Pompeius fikk Hispania.

Triumviratet skulle ikke vare lenge. I [[54 f.Kr.]] døde Pompeius kone, ''Julia'', som var datteren til Cæsar, og hans viktigste bånd til Pompeius. Crassus falt i slag i [[53 f.Kr.]] Krigene han førte i disse områdene gav ham store rikdommer som styrket hans makt, senatet støttet Pompeius og så Cæsar som en trussel. Pompeius, som fungerte som leder av triumviratet, så en stadig større trussel i sin partner, og sammen med senatet erklærte han Julius Cæsar som fiende av den romerske staten. Pompeius ble kommandør for den republikanske hær. De to kampherrene skulle møtes i to slag, ved [[slaget ved Dyrrhachium|Dyrrhachium]], der Pompeius vant, men som han ikke klarte å følge opp, og i [[slaget ved Pharsalus|Pharsalus]], der Julius Cæsar vant. Pompeius måtte flykte til [[Egypt]] for å reorganisere seg, men ble knivstukket og halshugget av senatorene Achillas, Septimius og Salvius da han ankom Egypt.<ref>{{kilde www|tittel=The Life of Pompey, kap. 79-80|forfatter=Plutarch|url=http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Plutarch/Lives/Pompey*.html}}</ref>

Cæsar ble etter dette fungerende enehersker i Roma og satte i gang en rekke reformer. Tallet på mottakere av korn ble redusert fra 320&nbsp;000 til 150&nbsp;000 ettersom mange som tidligere hadde vært fattige nok til å motta korn etter flere år hadde kommet seg ut av fattighet og derfor tok subsidier som egentlig var ment for fattige. Han oppløste også klubbene for småkårsfolk.{{tr}} Cæsar skapte et nytt system for lokalt styre, hele Italia ble inndelt i byer, omgitt av et territorium. Hver by ble styrt av valgte magistrater, et system som kom til å bli viktig i administrasjonen under keiserdømmet.

Cæsars maktgrunnlag var hærens lojalitet, og med et slikt grunnlag kunne han erklære seg som diktator på livstid i [[44 f.Kr.]] Han fungerte dermed som patron for alle i den romerske republikken, inkludert senatorene. Dette diktaturet vakte stor oppstand hos senatorene, og førte til slutt til at en gjeng senatorer allierte seg i en sammensvergelse, og myrdet Cæsar den [[15. mars]] [[44 f.Kr.]]

====Octavianus og det andre triumvirat====
[[Fil:Statue-Augustus.jpg|thumb|[[Augustus]] er regnet som den første keiser av [[Romerriket]]]]
Etter Julius Cæsars død trodde senatorene at de skulle klare å gjenopprette republikken, men slik ble det ikke. Cæsars ånd hadde festet seg i folket, og de som hadde støttet Cæsar kom fort til makten igjen. Lederen av disse følgesvennene var [[Marcus Antonius]], som hadde vært Cæsars nærmeste støttespiller.

En annen skikkelse som dukket opp var [[Augustus|Octavianus]], Julius Cæsars adoptivsønn og testamentsarving. Octavianus nektet å la seg underkaste Antonius, og startet sin egen kampanje. Han klarte fort å samle seg støtte hos mange av Cæsars tidligere støtter, samt i noen av hans legioner. Det var nå duket for en maktkamp mellom Octavianus og Marcus Antonius.

Antonius var upopulær hos senatorene, så Octavianus fikk tidlig støtte der og ble i tillegg valgt til senator selv, i en alder av 19 år. [[Cicero]], den daværende lederen av senatet, så en taktisk alliert i Octavianus, og grep sjansen til å erklære krig mot Antonius da han var på felttog i Nord-Italia. Marcus Antonius ble slått ved [[Slaget ved Mutina|Mutina]] i 43 f.Kr. og tvunget til å trekke seg tilbake til Gallia. Cicero ble felt av sin egen taktikk da han fullstendig mistet kontrollen på Octavianus. For i august 43 f.Kr. marsjerte Oktavian inn i Roma og forlangte at han skulle bli valgt til konsul. Octavianus, som nå hadde støtte både i senatet og blant folket, ble derfor valgt til konsul, før han var fylt 20.

Etter at Octavianus ble valgt til senator, inngikk han en avtale med Lepidus og Marcus Antonius i [[Bologna|Bononia]] (Bologna), kalt ''det andre triumvirat''. De tre mektigste mennene i Roma var nå allierte. I kjølvannet av dette ble Cicero drept. Brutus og Cassius (Cassius begikk «selvmord» ved å beordre sin [[trell]] å drepe ham), som begge var hovedmennene bak drapet på Cæsar, ble også drept i [[Slaget ved Filippi|Filippi]] i Nord-Hellas. Etter seieren inngikk seierherrene Antonius og Octavianus en ny avtale i år 40 f.Kr. Riket ble nå delt mellom dem.

Octavianus var ikke lenger fornøyd med å kun bli kalt Octavianus. Med påvirkning av sin mentor, Cæsar, ville han også guddommeliggjøres. Octavianus skulle nå bli kalt Cæsar, og i tillegg omtalte han seg selv som «divi filius», sønn av den guddommelige.

Etter delingen av riket med Marcus Antonius fikk Octavianus ansvaret for den vestlige delen. I motsetning til sin medhersker førte Octavianus en streng og systematisk politikk som førte med seg en sterk oppblomstring av riket, som senere ble kjent som ''[[Pax Romana]]'', eller ''Pax Augusta''. Med dette vant Octavianus god støtte i befolkningen og i senatet. Misnøyen til Antonius sank omvendt proporsjonalt på grunn av hans støtte til Egypt og [[Kleopatra VII av Egypt|Kleopatra]]. Det hele toppet seg da han skilte seg fra Kleopatra, og testamentet hans kom i Oktavians hender. I testamentet kom det frem at Antonius ville overføre all sin makt til barna han hadde fått med Kleopatra, noe romerne mente var forræderi. Senatet erklærte krig mot Marcus Antonius. Krigen ble avgjort i [[slaget ved Actium]], ved den greske vestkysten i 31 f.Kr.

Etter slaget ved Actium var Octavianus i realiteten enehersker i den romerske republikken. Slutten på republikken er gjerne satt i sammenheng med Octavianus reformer i [[27 f.Kr.]] og da han fikk utdelt tittelen ''[[Augustus (tittel)|Augustus]]''.