Redigerer Danmarks historie (1660–1814) (avsnitt)

=== Intermesso ===
Med endringene i nøytraliteten kunne Danmark fortsette sin handel, men Storbritannia og Frankrike gjenopptok krigen i mai 1803. Etter at Frankrike vant et avgjørende slag over Østerrike og Russland [[Slaget ved Austerlitz|ved Austerlitz]] 2. desember 1805, behersket Napoleon størstedelen av Sentral-Europa. Frankrike oppfordret Danmark til å innlemme Holstein i det nyopprettede [[Rhinforbundet]], som besto av en lang rekke tyske stater som tidligere hadde hørt til det nå oppløste [[Det tysk-romerske rike|tysk-romerske rike]]. Den danske regjeringen gjorde det, ikke på grunn av den franske oppfordringen, men mer for å unngå å bli dratt inn i det nordtyske forbund som Preussen var i ferd med å samle under seg til forsvarskampen mot Frankrike.

På grunn av de franske styrkene som nærmet seg landets grenser, besluttet Danmark å stille en hærkontingent i Holstein for å signalisere at Danmark ikke ville dras inn i noen av de nordtyske krigshandlingene. Fra oktober 1805 tok kronprinsen og utenriksministeren fast opphold i [[Kiel]] og statsrådsstyret var dermed reelt oppløst. I de kommende år ble alle beslutninger tatt av kronprinsen, enten alene eller i samråd især med utenriksministeren. Etter Frankrikes seier over Preussen høsten [[1806]] erklærte Napoleon [[21. november]] samme år [[kontinentalblokaden]] mot Storbritannia, som 7. januar året etter svarte med en erklæring som forbød nøytral skipsfart på Frankrike, franske allierte og havner, som britene ikke hadde adgang til.

Det var et hardt slag for den danske nøytralitetsutnyttelsen og antallet konflikter med Storbritannia over oppbrakte danske skip steg kraftig. Etter at Frankrike hadde slått de siste rester av den prøyssiske hær og deretter slått den russiske hær på flukt på høstparten 1807, inngikk Russland og Frankrike [[freden i Tilsit]] [[7. juli]] [[1807]]. Her gikk Russland med på å slutte seg til kontinentalblokaden og i en hemmelig bestemmelse ble det avtalt at de øvrige nøytrale europeiske landene skulle tvinges til det samme. Da det ble kjent, besluttet Storbritannia seg for å stille Danmark et ultimatum: Danmark skulle enten slutte seg til den britiske alliansen eller utlevere flåten som pant på landets fortsatte nøytralitet.

Bakgrunnen for dette ultimatum var dels mistro til at Danmark ville eller kunne forsvare seg mot den fransk-russiske alliansen, dels franske rykter om at Frankrike ville innlemme den danske flåten i sin egen. For Danmark var disse kravene uspiselige: hvis man allierte seg med Storbritannia ville landet bli angrepet av Frankrike og Sverige og britenes mulighet for å forsvare Danmark var urealistisk.<ref>{{Harvnb|Scocozza|Jensen|1999|s=204–205.}}</ref>