Redigerer Tysklands samling (avsnitt)

===Keiserrikets politiske struktur===
{{utdypende|Det tyske rikes forfatning av 1871}}
[[Det nordtyske forbunds grunnlov]] av 1866 ble (med noen språklige justeringer) [[Det tyske rikes forfatning av 1871]]. Med denne forfatningen fikk det nye Tyskland noen demokratiske egenskaper: særlig [[Riksdag (Det tyske keiserrike)|en riksdag]], som – i motsetning Preussens parlament – gav borgerne representasjon på grunnlag av valg med stemmerett for alle menn over 25 år. Videre var valgene generelt sett uten sjikanering, noe som avlet stolthet i det nasjonale parlament.<ref>Blackbourn, ''Long Century'', s. 267.</ref>

Lovvedtak krevde imidlertid samtykke fra Forbundsrådet, ''Bundesrat'', et føderalt råd med representanter fra de forskjellige statene. Preussen hadde stor innflytelse i dette rådet. Preussen hadde 17 av 58 delegater, mens 14 stemmer var tilstrekkelig for å nedlegge et veto.

Preussen hadde derved kontroll både over den lovgivende makten og den utøvende makten. Det var den prøyssiske kongen som var ''Kaiser'' og som utpekte en forbundskansler. Kansleren var utelukkende ansvarlig overfor keiseren. Offisielt var kansleren en «enkeltmannskabinett», og var alene ansvarlig for utførelsen av alle statsanliggende. I praksis fungerte [[statssekretær (Tyskland)|statssekretærene]] som uoffisielle porteføljeministre med ansvar for finans, krig, utenriksanliggende, osv.

Med unntak av årene 1872–1873 og 1892–1894 var kansleren samtidig statsminister i det keiserlige dynastiets hjemkongerike Preussen. Riksdagen hadde makten til å vedta, endre eller avvise lovforslag (men makten til å ta initiativet til et lovforslag tilhørte kansleren).

De andre statene beholdt sine egne regjeringer, men de mindre staters militærstyrker falt under prøyssisk kontroll. Militæret til de større statene (som [[Kongeriket Bayern|kongerikene Bayern]] og [[Kongeriket Sachsen|Sachsen]]) beholdt noe selvstyre, men de undergikk store reformer for å koordinere de med de prøyssiske militærprinsipper, og falt under forbundregjeringens kontroll i krigstid.<ref>Blackbourn, ''Long Century'', s. 225–301.</ref>