Redigerer Trygve Gulbranssen (avsnitt)

=== ...og ikke minst i Nederland ===
I Nederland ble bøkene utgitt i tre bind, ''En eeuwig zingen de bosschen'', ''Winden waaien om de rotsen'' og ''De weg tot elkander'', i henholdsvis 1935 og sommeren og høsten 1936. Også i Nederland ble bøkene en opplagssuksess og Gulbranssen ble i sin tid Nederlands mest solgte forfatter med god margin.<ref>[[#refHoelGulbranssen1997|''Hoel, 1997'']], s. 138</ref> Hos bokhandlere fikk bøkene de beste vindusplassene og ble reklamert for som «bøkene om Norge».<ref name="Hoel137" /> Da en intervjuer fra ''[[Bergens Aftenblad]]'' dro til Nederland for å dekke denne suksessen fikk han blant annet høre beskrivelser som «[[Grieg]]s tonebilleder av Norge omsatt i ord».<ref name="Hoel137" />

Gulbranssens bøker ble blant annet planlagt omgjort til både skuespill og hørespill og en egen «Gulbranssen-bil» ble satt i stand i samband med en bokuke.<ref>[[#refHoelGulbranssen1997|''Hoel, 1997'']], s. 140</ref> En luksusutgave ble i 1939 laget i forbindelse med åpningen av en ny flyrute mellom [[Amsterdam]] og Oslo og den nederlandske forleggeren, [[Adrian M. C. Stok]],  fløy over for å overrekke prakteksemplaret til Gulbranssen og hans norske forleggere på [[Oslo lufthavn, Fornebu|Fornebu]]. 

Også de nederlandskspråklige anmelderne var imponert over Gulbranssens evner som forfatter og det ble gitt flere gode anmeldelser av bøkene. Her et utdrag fra en [[flamsk (språk)|flamsk]] anmeldelse:

{{Sitat|Nordmenn har alltid vært store mestere i å beskrive naturen, og med denne boken til unge Gulbranssen ser det ut til at de fortsetter med det. Befolkningen i Norge, som hovedsakelig livnærer seg ved landbruk og skogsdrift, jakt og fiske, vet at naturen er en makt som er med på å bestemme menneskenes skjebne. Som den i det gamle Hellas er den nordiske kunsten gjennomsyret av skjebnetro, av en determinisme som i seg selv riktignok er falsk, men som for de hardt arbeidende bøndene og fiskerne i det landet ser ut til å  være en lov som blindt bestemmer godt og vondt. Les [[Hamsun]], [[Duun]] og [[Sigrid Undset|Undset]] før hun ble omvendt, og overalt vil De møte denne fatalistiske troen. Denne i seg selv er ikke nødvendigvis så anbefalelsesverdig, men den har gitt den norske litteraturen en heftghet, en storslagenhet i tanke og stil, en mulighet for å la mennesket fremstå med sine dypeste og vakreste egenskaper. Og alt dette har gjort denne litteraturens personlige karakter stadig tydeligere: på sitt beste er den norske litteratur vill, heltemodig, dypt menneskelig, storslagen, men jordnær. Det som mangler er som regel forholdet til den ikkejordiske verden. [...]
Midt i den mektige, utemmede naturen utspiller disse livene seg. Disse norske bøndene, deres ord og gjerninger, er nesten bibelske i sin enkelhet og betydning. De er en slags helteskikkelser, og historien om slekten deres er et epos fra en forlengst svunnen tid; mektig, overveldende, magisk som tittelen, med naturen som en evig medspiller.
Gulbranssen er en på langt nær så stor forfatter som Hamsun, han mangler dennes usedvanlige kunstneriske dyktighet, men han har noe som Hamsun må ha mistet tidlig: en tro på mennesker, en tro på idealer. En slik tro skaper riktignok i seg selv ingen skjønnhet, men den gjør skjønnheten større. Gulbranssens mest fremtredende egenskap er hans enkelhet, en enkelhet som i begynnelsen kan virke fattigslig og nesten klønete, men som etter hvert fordypes og utvides til en sterk og nøktern skildringskraft som ellers bare finnes i enkelte gamle sagn.|[[André Demedts]], ''Nieuw Vlaanderen'', 15. februar 1936.<ref>[[#refHoelGulbranssen1997|''Hoel, 1997'']], s. 138&ndash;139</ref>}}