Redigerer Sulitjelma gruber (avsnitt)

=== Arbeids- og boforhold de første årene ===
Arbeids- og boforholdene var svært enkle i de første årene, og forbedringene skjedde sent. Spesielt var arbeidet i smeltehytten røykfylt og helseskadelig. I tillegg var disiplin og arbeidsbetingelser strenge. Disse forholdene i pionertiden er omtalt i blant annet skjønnlitterære bøker, spesielt har forfatteren [[Dag Skogheim]] skildret dette i flere romaner.

==== Bakgrunnen til arbeiderne ====
De fleste arbeidere i Sulitjelma ved oppstarten var såkalte ''lauskarer''. Disse var enslige, eller hadde familie som bodde andre steder.<ref name="KLO" /> Av de få rydningsmennene som bodde i Langvansdalen var det få som fant seg tilrette i det nye samfunnet som vokste frem.<ref name="WR41" />

Geolog og kulturgeograf [[Amund Helland]] (1846-1918) skriver om arbeidsfolkenes bakgrunn: ''«Den faste stok af arbeidere er hovedsagelig fra Skjerstad, Saltdal, Folden, Bodin og Beieren; ikke faa af disse folk driver sine gaardsbrug ved siden af og forlader i dette øiemed værket i 2-3 maaneder af aaret; gruberabeidet spiller for dem den samme rolle som forhen Lofotfisket, men er forsaavidt heldigere, fordi fortjenesten er mere sikker».''<ref name="EAD" />.

I 1900 var arbeiderne i Sulitjelma fordelt fra følgende steder; cirka 20 % fra Skjerstad, 44 % fra andre steder i Nordland, 24 % fra Sør-Norge, 9 % fra Sverige. De resterende kom fra andre steder i Norge eller andre land. Over 65 % av personene er fra Nord-Norge. 26 % av befolkningen i Sulitjelma er menn mellom 20 og 29 år.<ref name="EAD" />

Historikeren [[Einar-Arne Drivenes]] (1946) gjør rede for at gruvearbeiderne generelt i Nord-Norge var [[Fiskerbonden|fiskerbønder]] av bakgrunn. Han sannsynliggjør at få arbeidere hadde tidligere erfaring fra gruve- eller anleggsarbeid. En egen omreisende nordnorsk ''anleggsslusk'' utvikler seg, men fenomenet er ikke vanlig rundt 1900.<ref name="EAD" />

Drivenes beskriver at en konflikt oppstår mellom industribedriftenes behov for stabil og fast arbeidskraft, mens lokalbefolkningen heller vil foretrekke fleksibilitet. I reglementet for arbeiderne i Sulitjelma er det sterke sanksjoner for ikke å møte opp til arbeidet. Industrien tilbød en helt annen måte å leve på enn det folk var vant med fra før, med sitt disiplinerende arbeidsliv og faste klokkeslett for gjøremålene. Men det tilbys også bakeri, bibliotek, dansesal, kontanthandel og mange andre goder. Dette var nytt og uttrykk for en helt ny måte å leve på.<ref name="EAD" />

Mange arbeidere i Sulitjelma eide og drev som gårdsbruk andre steder i distriktet. Det passet dårlig for Bolaget at ansatte var «gruve-bønder», som ville dra hjem når våren kom for å sette poteter og ikke kom tilbake som avtalt. Dette var ofte omtalt i Bolagets årsberetning. Muligheten for denne driftsformen var tilstede for de som hadde småbruk der kona kunne ta seg av drift og familie. For bonden var sommeren den viktigste arbeidsøkt. Samtidig var dette også en viktig tid for gruveselskapet da lasting og utskiping av vinterens produksjon skulle gå for seg. Allikevel tok de seg lange ferier, blant annet for å gjøre slåtten på sommeren. Senere ble det vanlig at familiene som etablerte seg i Sulitjelma hadde geiter, noen også ku.<ref>[[#BE|Bjørg Evjen: ''Kobbereventyr'' side 75-76.]]</ref><ref>[[#BFF|Svein Fygle m.fl.: ''Nordlands næringsliv'' side 29.]]</ref>

==== Arbeidsforholdene ====
Gruvedriften i Sulitjelma var basert på helårsdrift da ordinær drift kom ordentlig i gang. Rundt 1900 var normalarbeidsdagen i verket 10 timer basert på skiftarbeid. Kontrasten mellom arbeidet i gruvebolaget og det folk ellers var vant med måtte ha vært stor. I Sulitjelma var det elektrisk belysning, og alskens andre elektriske maskiner som motorer, pumper og heiser, noe som ellers ikke fantes på landet i Nord-Norge. En annen ting var størrelsen på bedriften og det store antall ansatte.<ref name="EAD" /> Selv om arbeidet både var hardt, med kalde, mørke og fuktige arbeidsplasser,<ref name="KS" /> og noen steder helseskadelig som i smeltehytten, var det vel ansett. På flere måter stod arbeidslagene ganske fritt og selvstendig, noe som gjerne skjer naturlig på en så stor arbeidsplass.<ref name="WR42" /><ref>{{Kilde bok| forfatter=Hans Melien | redaktør= | utgivelsesår=1983 | artikkel= | tittel=Bergmann og rallar | bind= | utgave= | utgivelsessted=Oslo | forlag=Grøndal | side=74 | isbn=82-504-0654-0 | id= | språk= | kommentar= | url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007081401052 }}</ref> For eksempel kunne et arbeidslag som var ferdig med tildelt arbeidet gå hjem tidligere, men i motsatte tilfeller kunne arbeidsdagen bli lengre enn 10 timer.<ref name="SFS5" />

Hver arbeidstager kjøpte selv personlig utstyr som gruvelampe, arbeidstøy, samt utstyr som krafse og brett. Hver arbeidslag leide utstyr som boremaskin og bor. Slitasje på bor, samt forbruket av lunte, fenghetter og sprengstoff ble trukket fra ved utbetaling av lønn.<ref>[[#VE|Viktor Evjen: ''Opprøret på Langvannsisen'' side 42.]]</ref>

Akkordarbeid var helt alminnelig i 1890-årene. En kontroversiell ordning var såkalt ''lisitasjon'', som vil si at et arbeidsoppdrag blir auksjonert ut, slik at lavestbydende får oppdraget.<ref name="KS" /> Ordningen førte til uvennskap og voldsomme oppgjør mellom arbeidere. Dette var noe som også verkets høyere funksjonærer var motstandere av, og praksisen var under avvikling i 1900.<ref name="WR46" />

Blant de som hadde de verste arbeidsforholdene i den første tiden var de som røstet malm utendørs. Svovelrøyken dannet svovelsyre på slimhinnene om den ble pustet inn, dermed var det ikke uvanlig at folkene blødde fra nese og munn. Sår hals og rennene øyne var noe som også funksjonærene i Furulund flere kilometer unna klaget over. Den svenske dikteren og journalisten Pelle Molin skrev i 1895 om et besøk i Sulitjelma: ''«Vi försöka att se oss om inne i ett rosthus, men komma hostande och halvblinda tillbaka. Arbetarna äro mera vana.»''<ref name="WS" />

Stigeren som er arbeidsformannen i gruven stod for utbetalingen av lønn. Disse kunne i en viss grad avgjøre hvor mye hver enkelt skulle få i betaling. Hagbart Hansen var gruvearbeider på Furuhaugen i 1906 og beskriver arbeidet under stigeren John Hoff slik: ''«Selv hvor mye man tjente i akkorden blei den begrenset til 3-4 kroner per dag, ofte ledsaget av følgende kommentar: 'Du fær fan it meir'».''<ref name="VE43" /> Formenn og stigere var i noen tilfeller godt likt, i andre tilfeller forhatt. Noen, som den som er omtalt over, fikk rykte på seg for å ikke utbetale lønnen riktig.<ref name="WR42" /> I biografien til gruvearbeideren Johan Moen forteller denne om direktør Knudsen. Han forteller at i spesielle tilfeller var det tvister som verksdirektøren måtte ordne opp i. Knudsen hadde stor respekt blant arbeidsfolk, han kunne bli rasende på stigere og butikkansatte som hadde gjort urett mot arbeidsfolk, enten ved feil lønnsutbetaling eller salg av dårlige matvarer. Han gikk forøvrig under tilnavnet Stor-Knudsen på grunn av sine store krefter. Moen forteller at ved slåsskamper mellom arbeidere kunne Stor-Knudsen gripe inn. Selv i et tilfell der de provisoriske politimennene ikke turde skille kamphamene, tok han affære og kastet karene ut av danselokalet.<ref>{{Kilde bok| forfatter=Hans Melien | redaktør= | utgivelsesår=1983 | artikkel= | tittel=Bergmann og rallar | bind= | utgave= | utgivelsessted=Oslo | forlag=Grøndal | side=75 | isbn=82-504-0654-0 | id= | språk= | kommentar= | url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007081401052 }}</ref>

[[File:Directors first villa at Furulund in Sulitjelma.jpg|thumb|Den første direktørvillaen i Fagerli. Sulitjelma var kjent som et hierarkisk klassesamfunn.{{Byline|Baard Hartvig Lund/Nordlandsmuseet}}]]

Organisasjonen i verket var hierarkisk, der arbeiderne skulle stole på sine overordnedes beslutninger. Motsigelser kunne føre til oppsigelse.<ref name="WR42" /><ref name="SFS5" /> Bergverksloven av 1848 ga bergverkene understøttelsesbyrden for personer som hadde hjemstavnsrett ved verket, det vil si bodd på verkets område i to år sammenhengene. Syke eller skadede arbeidere skulle altså etter loven få støtte fra verket, men Bolaget vegret seg mot dette ved å si opp arbeidere senest etter 23 måneders tjeneste. Senere kunne gjerne samme person få nytt arbeid.<ref name="WR46" />

Denne praksisen med oppsigelse etter 23 måneder falt imidlertid bort av seg selv etterhvert som andre lover og trygdeordninger ble innført. Blant annet loven om ulykkestrygd. Den første sykekassen for gruvearbeiderne ble opprettet nokså tidlig av verkslegen.<ref name="WR46" />

Kvinnene i Sulitjelma arbeidet som kokker, andre forpleiningsoppgaver, samt som sjeidersker, dette arbeidet var den første grovsorteringen av knust gråfjell og kobberholdig malm. I sjeidehusene arbeidet både kvinner og menn, men mennene hadde høyere lønn enn kvinnene. De fleste kvinner som arbeidet med dette var enten ugifte eller enker. Rundt 1930 ble imidlertid dette arbeidet avviklet på grunn av nye prosesser.<ref name="FMN" />

Alt arbeid i Sulitjelma skjedde etter faste klokkeslett, husmor Bjørg Schøning fortalte i et intervju i ''Arbeiderkvinner i Sulis'' i 1987: ''«Æ va vant til at mannfolk og kvinnfolk arbeid' side om side, og skull' middagen vær ferdi' klokka da og da, gjor' det ingenteng om poteten' va kokt da. I Sulis derimot, mått' alt gå etter mannen. Når tida nærma sæ han kom heim, sprang kvinnfolka' førskremt heim og satt' på poteten'. Når han kom heim, sku' poteten' vær kokt', ellers kunn' det bi bråk.»''<ref name="FMN" />

==== Dødsulykker ====
Arbeidet i Sulitjelma var mange steder helseskadelig, og ulykker førte til invalidisering. Noen dødsulykker inntraff også. Etter loven om ulykkestrygd av 1894 og 1905 skulle den gjenværende familie få en mindre livrente å falle tilbake på. Hjelp fra arbeidskamerater kunne uansett komme god med.<ref name="KS" /> En samlet fortegnelse over alle ulykker er forsøkt laget av lokahistoriker Kåre Enge. Som kildemateriale er bruk kirkebøker, slektsbøker, lensmannsprotokoller, samt andre kilder. Lisen viser at cirka 120 personer omkom i de 104 årene gruvedriften varte. Av disse var det kun 19 personer som ikke arbeidet i gruvene.<ref name="KE96" />

Majoriteten av de forulykkede var unge og uerfarne personer. I den første tiden er det en del sprengningsulykker. ''Blokknedfal'', det vil si at en stor stein faller ned fra gruvetaket, var også en hyppig årsak, det samme var ras.<ref name="KE96" />

Innføring av sikkerhetssprengstoff ga færre ulykker.<ref>[[#VE|Viktor Evjen: ''Opprøret på Langvannsisen'' side 45.]]</ref>

==== Boforhold og fritid ====
[[File:Work team and families outside the entrance to Sagmo Mine.jpg|thumb|Oppstilling av gruvearbeidere, koner og barn utenfor inngangen til Sagmo gruve i 1919.{{Byline|Nicolai Marselius Helgesen/Nordlandsmuseet}}]]

Det første møtet med Sulitjelma måtte ha fortont seg overraskende for folk fra distriktene rundt, her var det et barskt fjellandskap og svovelrøyk som rev i nesen. Imidlertid var det et fargerikt folkeliv med personer fra forskjellige distrikter, i tillegg til noen svensker, finner, kvener, samer, tyskere.<ref name="VE41" /><ref name="KS" />

Arbeidssøkende som kom til Sulitjelma ble først vist til et kaldt og enkelt innredet rom den første natten. De fleste fikk det første arbeidet i Hanken gruve, et sted med beryktede boforhold hva gjelder trange brakker, lus og kakerlakker.<ref name="WR41" />

Lauskarene var organisert i brakkelag som hadde ansatt hver sin kokke som blant annet laget mat til folkene.<ref name="KLO" /> Et typisk brakkerom var trangt; på det samme rommet skulle folk sove, klær tørkes og stelles, mat lages og fritidsaktiviteter gjøres. Det var vanlig at to mann delte en køye. Arbeidsfolk som hadde vært på andre anlegg klagde ikke mye på dette, fordi slike forhold ikke var uvanlige. Men i avisen Dunderlandsdølen 31. mai 1907 (nå [[Rana Blad]]) skriver en innsender at rommene er så overfylte og har så dårlig ventilasjon at en «får bedøvelse» istedenfor søvn.<ref name="KS" />

Boforholdene for funksjonærene var helt annerledes med store rom, eller egne hus med haver rundt. Furulund ble derfor på folkemunnene kalt for «Plysjbyen».<ref name="FMN" /> Ikke før gruvedriften var over fikk utenforstående se hvordan den øverste ledelsen i Sulitjelma egentlig bodde, og hvordan hagene og husene var innredet.

Opptil 18 lauskarer kunne bo på et rom, mens familier hadde førsteprioritet på å bo få bo i eget rom.<ref name="FMN" /> Arbeidstiden, inkludert spisepausen, var på nærmere 12 timer,<ref name="KS" /> dermed ble boligmangelen avhjulpet ved at folk var «hjemme» bare halve døgnet. Dermed kunne de også sove på skift.<ref name="WR42" />

Veggelus var alminnelig i alle arbeiderbrakkene, folk kunne våkne opp med kroppen overdekket av små røde flekker. Disse etterlot seg også stygg lukt. Bolaget gjorde mange forsøk på å fjerne veggdyrene med innsprøyting av gift. Ikke før alle tresenger var erstattet med stålsenger, og alle sprekker i veggene kittet igjen og overmalt, ble problemet borte.<ref name="HT23" />

Et annet problem var kakerlakkene på flere av gruvestedene i Sulitjelma rundt 1907. Hans Trondsen som bodde på Gikken i denne tiden forteller at kakerlakkene kom strømmende frem når folk satte seg ned for å spise. Kakerlakkene klatret opp på fat, kopper og kar. Løsningen på dette ble å la arbeidsbrakker stå med vinduer og dører åpne i sprengkulda. Imidlertid kom kakerlakkene tilbake etter en tid. En total utrydding av kakerlakkene i hele Sulitjelma fikk en etter at alle brakker samtid stod åpne i vinterkulde.<ref name="HT23" />

De hygieniske forholdene var i mange tilfeller helsefarlige.<ref name="SFS5" /> I 1898 beskrev en lege forholdene arbeiderne levde under; – samspillet mellom hard klima, arbeidsforholdene, boligene og dårlig ernæring gir sykelighet.<ref name="WR41" /> En forbedring kom i 1902 ble det bygget en badstue der ansatte kunne få vaske seg gratis to ganger i uken.<ref name="KS" /> Det skjedde gradvise forbedringer til større og flere husvære. Sanitærforholdene ble også bedre. Spesielt etter 1907 da fagforeningen ble dannet ble boforholdene endret. Det ble da vanlig med husleiekontrakter der lys og brensel var inkludert.<ref name="WR41" />

Typisk kjøpte brakkelaget middag felles, men det fantes bare en butikk som verket eide.<ref name="ASS" /> Betaling skjedde med trekk i lønnen. Varene var tidvis av dårlig kvalitet, men klager var til fånytte.<ref name="SFS5" /> Andre butikker var i praksis utelukket på grunn av de store avstandene. Det var mulighet for friluftsliv, men jakt og fiske i verkets fjellområder var forbudt. Bare verkets funksjonærer hadde anledning til å drive slike fritidsaktiviteter.<ref name="ASS" /> En illustrasjon lenger opp viser verkets eiendomsgrenser.

{{Sitat|Edrueligheden maa, naar hensyn tages til befolkningens art og de forhold, hvorunder den lever, betegnes som nogenlunde. Fulde folk ser man som regel kun ved større høytider. Da gaar det riktignok ofte paa livet løst, især blandt svenske, finske og trondhjemske arbeidere. Der drikkes da væsentlig «karsk», d.v.s. 96 % spiritus pluss kaffe i forskjelligt forhold. Der konstanteredes et dødsfall efter umaadelig nydelse av denne blanding. Vedkommende drak, til han faldt i coma, hvoraf han senere ikke vaagnede. Den letale dosis lod sig ikke bringe på det rene, da ingen af deltagerne i selskabet senere havde nogen tydelig erindring om det passerede.<ref>{{Kilde bok| forfatter=Bjørg Schønning | tittel=Fauskeboka 1990| artikkel=Medisinalberetning fra Sulis 1902 | side=41 | utgivelsesår=1990 | forlag=Fauske kulturstyre | isbn=82-7416-013-4 | url=}}</ref> |''Verkslegen i medisinalberetningen, 1902''|right}}

Trondsen forteller videre at fritiden rundt 1900 bare dreide seg om rundt to og en halv time på hverdagene. Typiske aktiviteter var kortspill eller lese bøker.<ref name="HT23" /> Han forteller også om at det var mulig å få bestilt brennevin fra Bodø. På lørdagskveldene ble det da mye drikking på brakkene, men etter en tid bestemmer folk seg for å gå ut med flasker i lommene. En gikk langs veiene for å finne fornøyelse. Om to eller flere arbeidslag møttes, ble det krangel og kjeftbruk som utartet i slåsskamper. Ikke sjeldent ble arbeidere så skadet at de måtte på sykestuen. På søndagskveldene var det ofte dansetilstelninger i verkets største festsal. Her skjedde det imidlertid sjelden at bråk oppstod, ganske enkelt fordi all spriten var drukket opp kvelden før.<ref>[[#HT|Hans Trondsen: ''Arbeiderfolkets saga'' side 24.]]</ref>

Slik var forholdene i det som ble karakterisert som ''Lapplands Helvete''. Det var nemlig navnet den svenske agitatoren [[Kata Dahlstrøm]] en gang beskrev forholdene til å være for arbeiderne. Hun skrev totalt en serie på tre meget skarpe artikler om Sulitjelma i avisen ''Sosialdemokraten'' for året 1904.<ref name="ASS" />

En del år senere i 1910 kommer fabrikkinspektør [[Betzy Kjelsberg]] (1866-1950) til Sulitjelma på inspeksjon. Hun slår ned på at kokkene skal dele rom med arbeiderne de lager mat for. Innen en bestemt frist skal det være skaffet egne rom for disse. Likeledes påklager hun det store antallet som deler rom, noe som også må forbedres innen en fastsatt tid.<ref name="KS" />

Det skulle imidlertid gå mange år før boforholdene ble bedret. Pastoren på Fauske mente allikevel at det er bedre at kokkene deler rom med alle de andre, enn at hun skulle ligge alene. Det er dokumentert at kokkene ikke følte seg utnyttet. En god kokke betydde mye for arbeidslaget, dermed ville mennene verne henne. En gruvearbeider sa: «Du skal skrive fint om kokkene. Moralen i gammel-Sulitjelma var god, den.»<ref name="KS" />