Redigerer Statsbudsjettet (avsnitt)

===Krisepolitikk over budsjettet===
[[Fil:Crowd outside nyse.jpg|thumb|right|Wall Street 1929.]]

Den [[Den store depresjonen|globale depresjonen]] som startet sent i [[1929]] og som i Norge nådde bunnen i [[1931]], krevde krisetiltak over statsbudsjettet. Men tidens borgerlige regjeringen gjorde det motsatte &mdash; fra [[1931]] til [[1934]] ble statsutgiftene holdt på det laveste nivået siden første verdenskrig. Det var budsjettoverskudd hvert år under krisen. Det var bedringene på eksportmarkedene ute som ga en vending i Norge, og ikke stimulerende budsjetter. Men i Arbeiderpartiet vokste kravet om krisetiltak og underskuddsbudsjettering.

[[Franklin D. Roosevelt|Roosevelts]] kriseprogram [[New Deal]] i [[USA]], og den veksten [[Sovjetunionen]] opplevde i mellomkrigstiden, ga sterk inspirasjon til venstresidens økonomer. [[Ole Colbjørnsen]] var en ivrig talsmann for treårsplaner, skatteøkninger og statlige investeringer i 1930-årene.<ref>[[Ole Colbjørnsen]] og [[Axel Sømme]], ''En norsk treårsplan'', Oslo 1933. Bergh og Hanisch, ''Vitenskap og politikk'', Aschehoug 1984, Side 183-184.</ref> 

Mer praktisk var professor [[Ragnar Frisch]] ved Universitetet i Oslo, som sent på 1930-tallet ledet et større forskningsarbeid om sammenhengene mellom økonomisk politikk, nasjonalregnskap og økonomisk næringsstruktur. Han identifiserte også konjunkturbølger som kunne dempes med aktiv statlig innsats gjennom pengepolitikken og økt offentlig etterspørsel over statsbudsjettet, enten gjennom skatteletter eller budsjettunderskudd.<ref>[[Ragnar Frisch]], ''Om Statens plikt til Cirkulationsregulering''. Oslo 1932.</ref> 

Colbjørnsen og Frisch utarbeidet sammen [[Arbeiderpartiet]]s kriseprogram i [[1934]], som tok til orde for å øke statsutgiftene med 135 millioner kroner, hvorav 80 millioner kroner gjennom låneopptak. Den ble året etter satt ut i livet gjennom  [[Kriseforliket]] i 1935, mellom regjeringen [[Johan Nygaardsvold|Nygaardsvold]] og [[Senterpartiet|Bondepartiet]]. 

Krisetiltakene virket neppe noe særlig, fordi de ble finansiert ved å øke skattene gjennom innføring av en generell [[omsetningsavgift]] som virket i motsatt retning. Men tanken om en aktiv krisepolitikk med underskuddsbudsjettering vant fram. Arbeiderpartiets økonomer ville ''regulere'' økonomien gjennom [[pengepolitikk]]en og [[finanspolitikk]]en i en samlet plan, som krevde en type økonomisk oversikt som bare kunne oppnås i et [[nasjonalbudsjettet|nasjonalbudsjett]].