Redigerer Omnibuss (avsnitt)

====Fire hjul====
I tillegg til de to basistyper, enetasjesbussen og dobbeltdekkerbussen, er flere forskjellige typer utviklet for bussvirksomhet i løpet av 1800-tallet, ofte ved å omstille eksisterende kjøretøyer beregnet på personbefraktning for omnibusrollen. De første bussene i Stockholm var basert på ''wurstar'', i Norge er de fleste hotellbussene som Grand Hotel hadde i sin vognpark, av type ''wagonette'' som kunne ha plass for mellom 4 og 12 passasjerer enten i åpen eller lukket fating. Med fast overbygg fikk disse wagonettene betegnelsen «Wagonette-Omnibus». Denne vogntypen som tillot meget elegante kjøretøyer utarbeidet av de meste renommerte vognmakerne, var populær som privatbuss i mange land. I USA er wagonetter med glassvinduer bare kalt «omnibus», og de var populære som utfluktkjøretøy om sommeren ved å fjerne glassrutene.<ref>Berkebile, s. 76-77</ref> Som privatbuss var vogntypen gjenstand for personlige ønsker fra kundene, og mange bevarte wagonette-omnibuser er forskjellig fra hverandre.<ref name=OmnibusP/>

En spesiell vogntype oppsto i 1880-tallet da Peter Herdic i Williamsport, [[Pennsylvania]] i USA utviklet et busskjøretøy med ekstreme bøyde aksler som gjorde det mulig å senke vognkassen nesten helt ned til bakken, «Herdic» med plass for åtte passasjerer. Denne vogntypen ble populær som hotellbuss og drosjebuss i flere byer. En litt uvanlig variant, «Herdic-phaeton» med to sideinnganger på hver side og lavt gulv er også kjent.<ref>Berkebile, s. 77, s. 79</ref> En annen vogntype som var fleksibelt for både private utfluktreiser for arbeidsfolk på ferie og transport for hoteller og andre som jernbaneselskaper er den kjente ''[[Char-à-bank]]'', som er fransk for «benkevogn» med flere tverrgående sittebenker i en åpen fating. De største eksemplene av denne vogntypen er kjent som «Pauline», med plass for opptil 40 passasjerer.<ref>Voitures hippomobiles, s. 109</ref>

Forskjellige hestebusskjøretøyer ble utprøvd uten å få gjennombrudd, et godt eksempel er den raffinerte «salon omnibus» som ble bygget av T.B. Ashford som tapte anbudskonkurransen hos LGOC i 1856. Et omnibusselskap startet det neste året med utgangspunktet i Ashfords design, ''Metropolitan Saloon Omnibus Company'' som i to år trafikkerte i Londons gater med 15 busser. Konstruksjonen var spesiell ved at taket hadde to forhøyninger som møtte hverandre mot forenden, med en midtgang for passasjerene.<ref name=DK97/><ref>Thompson, s. 26</ref> Et annet interessant kjøretøy i London ble sett i 1860, «De Tivoli Omnibus» med fatingen delt i to, den fremste med tverrgang mellom flere rom reserverte for 1. klasse og den bakre med langbenker med plass for fire personer. De som vil ha den billigste taksten måtte stige oppe på taket.<ref>Thompson, s. 22-23</ref>

Større omnibusvogner som ikke kunne bevege seg uhindret i gamle bysentre som City of London, var mer vanlig i byer av nyere dato, som Manchester. I London ble de større busskjøretøyene underlagt sterke restriksjoner av myndighetene. Busselskapet «Favorite» spesialiserte seg på store hestebusser med trespann, som kunne ta opptil 50 passasjerer, på forstadsbusslinjer og de mest trafikkerte linjene som fra Highgate og Islington til City.<ref>Thompson, s. 27, s. 37</ref> Manchester hadde store omnibusvogner med tre hester med plass for 17 passasjerer inni og 25 andre på utsiden i tillegg til kusken og konduktøren i 1856. Det var John Greenwood som sto bak «The Bees» i 1824, som hadde beordret den store hestevognen. Glasgow hadde store busser med trespann med kapasitet for 39 passasjerer, 20 inni og 19 på utsiden, hos bussoperatøren Menzies.<ref>David Kaye, s. 96</ref>

Etter hestesporveiens innmarsj tapte hestebussen terreng i de fleste byene verden rundt, men i Tyskland og Danmark hadde omnibuselskaper og hestesporveiselskaper gått sammen for å tilpasse hestebussen til å bruke de samme skinnene som sporvognene ved å fungere som sporbusser. De danske sporbussene som bare trengte å heve en frittstående aksel med styrehjul opp, kunne bevege seg fritt på vegene. De var kalt «Keiflerbusser» etter oppfinneren Adolph Keifler siden 1872. Andre gikk enda lengre, vognmakeren Antoine Ripert i [[Marseille]], Frankrike valgte å bruke hestesporvognen som mal for å utvikle en vogntype kalt ''Tram Omnibus Car Ripert'' eller «Ripert Car» (Ripert-vognen) i 1870. En slik Ripert-buss kan fungere som sporbuss, men også på gatene med de smale hjulene som dels kom under vognkroppen.<ref>[http://attelage.org/f_article_read.php?aid=4225 L'omnibus hippomobile Ripert]</ref>
<gallery widths="200px" heights="160px">
Fil:Hotel or private omnibus, 1906.jpg|Wagonette-Omnibuss som hotellbuss.
Fil:Toulouse Omnibus 1881.jpg|Ripert-omnibussvognen fra Toulouse, bygget i 1881.
Fil:Koets Breda 04.JPG|«Station bus» i Breda. Nederland.
Fil:Chelles - AMTUIR-02.jpg|Omnibuss fra Toulouse i Musée des transports urbains, Chelles, Seine-et-Marne.
Fil:Omnibus sao.jpg|Italiensk omnibuss for ''Societa Anonima Omnibus e Vetture'' i Milano før 1890.
</gallery>