Redigerer Norge (avsnitt)

== Politisk historie ==
{{Utdypende artikkel|Norges historie}}

=== Vikingtid til middelalder ===
Det er bred enighet om at Norge opprinnelig var navnet på [[Skipsleia langs norskekysten|skipsleia langs den norske vestkysten]].<ref name="Krag, Claus 1520"/><ref name=":2"/> Ifølge [[Knut Helle]] viser Ottars beretning at nordmennenes land eller Norge var kysten fra Agder til Hålogaland. Da dette kystriket ble utvidet til å omfatte områdene sør for Dovre og øst for Langfjella ble den gamle betegnelsen [[nordmenn]] og nordfjells brukt videre om kystområdene, mens det på andre siden av fjellet bodde austmenn.<ref name=":2"/> Ottar fra Hålogaland identifiserte samer ved deres nomadiske livsform, mens han skilte dansker fra nordmenn politisk eller geografisk. Danskene holdt til rundt Kattegat og Skagerrak, nordmennene holdt til langs kysten av Nordsjøen og Nord-Atlanteren.<ref name="Orning, Hans Jacob 2013"/>

I [[vikingtiden]] fra det 8. århundre til det 11. århundre ble områdene som nå utgjør Norge, gradvis lagt under en kongemakt. Kong [[Harald Hårfagre]] underla seg de sørvestlige delene av Norge ved slaget i [[Hafrsfjord]] omkring 880, og etablerte sitt kongesete på [[Avaldsnes]] på [[Karmøy]]. [[Østlandet]] kom under kontroll av kongemakten på midten av 1000-tallet, mens [[Ladejarlene|ladejarlætten]] som hadde herredømme i det nordlige Norge døde ut på samme tid.

I 995 grunnla kong [[Olav Tryggvason]] landets første kristne kirke på [[Moster (øy)|Moster]] i [[Bømlo]], og begynte [[kristendom|kristningen]] av landet. Etter [[slaget ved Stiklestad]] i 1030 vant [[kristendom]]men frem som statsreligion, noe som førte til at kongemakten heretter kunne støtte sin makt på en landsomfattende skrivekyndig kirkelig organisasjon med bånd til den latinskspråklige europeiske kulturen. Etter en hundreårig periode med [[borgerkrig]] fra 1130-årene, ble kongemakten igjen konsolidert under [[Sverre Sigurdsson|Sverreætten]]. [[Håkon Håkonsson]] (1204–63) skapte det riksomfattende enekongedømme da borgerkrigene ble avsluttet i 1240. I hans 46 år på tronen oppsto [[Norgesveldet]] hvor store oversjøiske landområder ble tvunget inn under kongemakten. Under kong [[Magnus Lagabøte]] ble Norge det andre landet i Europa som var undergitt én samlet lovbok.

En samlet rett for Norge ble etablert med [[Magnus Lagabøtes landslov]] i 1274. Landsloven bygget på de fire landskapslovene (fra [[Frostatinget]], [[Eidsivatinget]], [[Borgartinget]] og [[Gulatinget]]). Landsloven bygget særlig [[Gulatingsloven]] som trolig var muntlig opprinnelig. Landsloven brøt blant annet med tidligere ideer om blodhevn og tvekamp, og var gjeldende rett til [[Christian Vs Norske Lov]] av 1687.<ref name="Norge"/>

=== Nedgang og dansketid ===
[[Svartedauden]], som herjet fra 1348 til 1350<ref>[[Steinar Imsen]] ''Noregs Nedgang'' s.77 ISBN 82-521-5938-9</ref>, og senere epidemier, fikk katastrofale følger og førte til at omtrent halvparten av befolkningen døde. Mange bygder ble liggende helt øde og det tok århundrer før folketallet var tilbake på tidligere nivå. Inntektene fra skatt og jordleie falt med nesten 80&nbsp;% påfølgende århundre, noe som rammet den norske staten hardere enn hva som var tilfellet i Sverige og Danmark. Landets samfunnsstyrende elite, den norske [[adel]]en, sank fra 600 til 200 familier og var relativt fåtallig sammenlignet med situasjonen i nabolandene. Med svartedauden mistet adelen store deler av sitt økonomiske grunnlag, og adelens øverste organ, [[Riksrådet]] ble etter press fra [[Huset Oldenburg|Oldenburgkongen]] endelig oppløst i 1537. Dynastiske forhold medvirket ytterligere til at tiden som et selvstendig rike ebbet ut. Kongeslekten ble forent med den svenske i 1319, den danske i 1380 og døde helt ut i 1387. Norge gikk inn i [[Kalmarunionen]] med de andre nordiske land i 1397, og etter dens oppløsning i 1450 fortsatte kongefellesskapet med Danmark alene. I 1537 førte reformasjonen til at landets rikeste organisasjon, kirken, ble underlagt kongen i København istedenfor å være ledet fra [[Nidaros erkebispedømme|erkebiskopen i Nidaros]].

[[Fil:Eidsvoll_riksraad_1814.jpeg|miniatyr|Det berømte maleriet ''[[Eidsvold 1814]]'' viser [[riksforsamlingen|grunnlovsforsamlingen]] det året. Bildet ble malt av [[Oscar Arnold Wergeland]] 70 år seinere og gitt som gave til [[Stortinget]] i [[1885]].]]

Den 434 år lange [[Dansketiden|unionen med Danmark]] ble på 1800-tallet ofte omtalt som «400-årsnatten», fordi Norge var den svakere part i unionen og ble styrt fra hovedstaden [[København]]. Tiden mellom 1570 og 1721 var preget av høye skatter som følge av langvarige kriger mellom Danmark-Norge og Sverige. Etter [[Kalmarkrigen]] ble det nordlige Nord-Norge endelig fastslått som en del av det norske rike i 1613. To av krigene førte til tap av landområderne [[Jämtland|Jemtland]] og [[Herjedalen]] (1645) og [[Båhuslen]] (1658). I 1660 begikk kongen statskupp, oppløste det danske riksrådet og innførte kongelig [[enevelde]], en forfatning som vedvarte til 1814. Den nåværende grenselinjen til Sverige ble trukket i 1751 i fredstiden midt på 1700-tallet.<ref>{{Kilde www|url=https://www.vg.no/i/v5w7kX|tittel=Jubler over full grenseåpning: – Jättegodt med normale tider|besøksdato=2021-10-06|språk=nb|verk=www.vg.no}}</ref>

=== Demokratisk forfatning i 1814 ===
Fredrik 6. av [[Danmark-Norge]] [[allianse|allierte]] seg med [[Napoléon Bonaparte|Napoleon]] og ble dermed en av taperne i Napoleonskrigene. I [[Kielfreden]] i 1814 ble Norge avstått til kongen av Sverige. I vårmånedene 1814 mens den svenske hær var i felttog på kontinentet, lyktes det [[Riksforsamlingen]] på [[Eidsvoll]] å gi landet en liberal [[Norges Grunnlov|grunnlov]] den [[17. mai (grunnlovsdag)|17. mai]] 1814, basert på [[Folkesuverenitetsprinsippet]]. Etter en kort krig med Sverige ble det forhandlet frem en [[personalunion]] med Sverige. <!-- Overhøyheten den norske kongen hadde hatt over [[Grønland]], [[Island]] og [[Færøyene]] ble beholdt av Danmarks konge. --> Norge hadde allerede eget universitet, og fikk i 1814 egen hovedstad (Christiania), regjering, hær, flåte, lovverk, valuta, sentralbank og lovgivende nasjonalforsamling. Stemmeretten omfattet nesten halvparten av den myndige mannlige befolkningen. Kun handels- og utenrikspolitikken ble styrt av den felles svensk-norske kongen gjennom det svenske utenriksdepartement.

På 1800-tallet ble statsstyret dominert av embetsmenn (universitetsutdannede jurister og prester, samt offiserer), og i motsetning til de fleste europeiske land var ikke [[adel]]en dominerende. I løpet av 1800-tallet ble en opposisjon mot embetsmennene gradvis organisert på Stortinget, noe som ledet til etablering av det bondedominerte partiet [[Venstre]] og senere flere partier. I 1884 ble dagens statsskikk innført, etter at en [[riksrett]]sdom fastslo at regjeringen heretter i realiteten skulle være en stortingsoppnevnt komité ([[parlamentarisme]]) istedenfor å være iverksettere av Kongens politikk slik det var tiltenkt i Grunnloven.

[[Fil:Konvensjonsgården.jpg|miniatyr|[[Konvensjonsgården]], bygningen hvor [[Mossekonvensjonen]] ble undertegnet i 1814. {{byline|Johannes Bjerketvedt Østby}}]]

=== Fra unionsoppløsning til nåtid ===
Økende norsk misnøye med unionen på slutten av 1800-tallet førte i 1905 til oppløsningen av den norsk-svenske personalunionen i 1905. Dette ble bekreftet ved en folkeavstemning. Den norske regjeringen tilbød den norske tronen til den danske [[Haakon VII|prins Carl]]. Etter en ny folkeavstemning kåret [[Stortinget]] ham til konge og han tok navnet [[Haakon VII]]. <!-- Den norske kongefamilien tilhører, i likhet med den danske, det nordtyske fyrstehuset [[Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg]] (en gren av huset [[Huset Oldenburg|Oldenburg]]). -->

Norge førte en vestvendt nøytralitet under [[første verdenskrig|1. verdenskrig]]. I mellomkrigstiden var partipolitikken fragmentert og økonomien gjennomgikk en serie kriser, noe som førte til store deler av befolkningen både på ytterste høyre og venstre fløy mistet troen på parlamentarisk demokrati. Da [[andre verdenskrig|2. verdenskrig]] brøt ut, ønsket politikerne å holde landet nøytralt også i denne krigen, men landet ble overrumplet av [[Angrepet på Norge i 1940|det tyske angrepet på Norge 9. april 1940]]. 

Til tross for [[Norsk motstandsbevegelse under andre verdenskrig|norsk motstand]] og [[Angrepet på Norge i 1940#Alliert engasjement på norsk side|støtte fra britiske og franske styrker]], ble store deler av landet raskt okkupert. Kong Haakon VII og regjeringen flyktet nordover og fortsatte motstanden, men etter harde kamper i [[Narvik]] området og tysk framrykking [[Kapitulasjon|kapitulerte]] de norske styrkene 10. juni 1940 og [[kapitulasjonsavtalen 1940|kapitulasjonsavtalen]] ble underskrevet mellom de [[Tyskland|tyske]] og norske overkommandoene.

Etter kapitulasjonen etablerte tyskerne et [[Administrasjonsrådet|administrasjonsråd]], som i 1942 ble erstattet av [[Vidkun Quislings andre regjering|Vidkun Quislings kollaborasjonsregjering]]. Samtidig ledet [[Johan Nygaardsvolds regjering|den norske eksilregjeringen]] og Kong Haakon motstandskampen fra [[London]]. [[Vidkun Quisling|Quislings]] regime forsøkte å nazifisere Norge, men møtte omfattende motstand. [[Frigjøringsdagen (Norge)|Den tyske kapitulasjonen 8. mai 1945]] markerte slutten på okkupasjonen, og [[Einar Gerhardsens første regjering|den norske regjeringen]] overtok igjen styringen. 

Det gradvis økende hatet mot det tyske styret sammen med båndene til Storbritannia og USA som krigen skapte, førte til at alliansen ble videreført etter krigens slutt; [[NATO]] ble dannet i 1949 med Norge som medlem. Norge var også et av landene som bidro til opprettelsen av [[FN]] i 1945.

Etterkrigstidens politikk har vært dominert av [[Det norske Arbeiderparti|Arbeiderpartiet]]. De hadde rent flertall fra 1945 til 1957, men tonet i løpet av denne tiden ned sin politiske linje fra sosialistisk [[planøkonomi]], til konsensuspreget [[blandingsøkonomi]]. Den norske regjering har ved tre anledninger (1962, 1967 og 1992) søkt om landets tilslutning i [[Den europeiske union]] (EU) (el. dens forløpere). De to sistnevnte søknadene munnet ut i ferdigforhandlede medlemskapsavtaler, men vant ikke tilslutning i rådgivende folkeavstemninger henholdsvis [[Rådgivende folkeavstemning om tilslutning til EF 1972|i 1972]] og [[rådgivende folkeavstemning om Norges tilslutning til EU 1994|i 1994]]. Norge er imidlertid tilknyttet EUs indre marked og medfølgende regelverk gjennom [[EØS]]-avtalen som trådte i kraft i 1994.