Redigerer Litteraturens historie (avsnitt)

== Tidlig moderne tid ==
=== Barokken ===
* ''Se hovedartikkel, [[Barokken]]''
[[Fil:Frans Pourbus the Younger - Portrait of Giovanni Battista Marino.jpg|thumb|right|''Portrett av Giambattista Marino'', ca. 1621.]]
[[Fil:Alessandro Tassoni.jpg|thumb|Bokvignett av [[Alessandro Tassoni]].]]
[[Fil:A Bust of John Donne (1572-1631) with Saint Paul's.tif|thumb|Byste av John Donne.]]
[[Fil:Milton diktiert seinen Töchtern das »Paradise Lost« (Eugène Ferdinand Victor Delacroix).jpg|thumb|Den blinde John Milton dikter for sine døtre, maleri av [[Eugène Delacroix]], ca. 1826.]]
[[Barokken]] er komplekst epokebegrep. Det var opprinnelig negativt ladet som uttrykk for nyklassisistenes forakt for en kunstperioden som fikk sine impulser fra [[Michelangelo]]. Den italienske [[høyrenessansen]] avbalanserte, klassiske harmoni ble avløst usymmetri og heftige bevegelser hvor kunstidealet ikke lenger søkte sinnets likevekt, men å skape sterke emosjonelle følelser. Like treffende er ikke begrepet på litteraturen som i motsetningen til renessansen ikke hadde en felles [[poetikk]], men avhengigheten til antikken var like sterk, særlig til [[retorikk]]en, og da til overmål: barokkdikteren forsøkte å vinne leserens beundring ved å gjøre dem fortumlet og slå dem med forbløffelse. Epokens livssyn er nedfelt i uttrykket «en verden i bevegelse og forandring». Det var en vedvarende kretsing om det relative i tilværelsen og en pessimistisk understrøm. I de store romaner var det urovekkende til stede, gjerne gitt oppmerksomhet til voldsomme fenomener som [[jordskjelv]] og [[vulkan]]utbrudd og andre katastrofer.<ref>Haarberg, Jon et al (2007): ''Verdenslitteratur: den vestlige tradisjonen'', s. 251</ref>

To framtredende italienske poeter var [[Giambattista Marino]] og [[Alessandro Tassoni]]. Marino, karakterisert som «barokkpoesiens ridder», startet karrieren ved å gå inn og ut av fengselet grunnet sansen for kvinner, og var en tid i Frankrike, invitert av [[Maria de' Medici]]. Han er betraktet som grunnleggeren av [[marinisme]]n, senere kalt for ''secentismo'', preget av sin ekstravagante og overdrevne virkemidler.<ref>Chisholm, Hugh, red. (1911): [https://en.wikisource.org/wiki/1911_Encyclopædia_Britannica/Marini,_Giambattista «Marini, Giambattista»]. ''Encyclopædia Britannica'' (11. utg.). Cambridge University Press.</ref> Hans poesikonsept, som overdrev [[manierismen]]s kunstferdigheter, var basert på omfattende bruk av [[antitese]], ordspill, overdådige beskrivelser og sanselig musikalitet. Han er mest kjent for sitt lange epos ''L'Adone'' (1623), utgitt først i [[Paris]]. Hans landsmann Tassoni bekjempet spanjolene i en rekke store dikt, ''La secchia rapita'' («Bøtterovet»), i utgangspunktet en parodi på heltediktene, men bak lå stoltheten til det italienske folks motstanden mot spanske makthavere i Italia. Verket, som utkom i Paris i 1766, er formet som et komisk heltedikt i tolv sanger om en krig mellom to byer grunnet en trebøtte.<ref>Chisholm, Hugh, red. (1911): [https://en.wikisource.org/wiki/1911_Encyclopædia_Britannica/Tassoni,_Alessandro «Tassoni, Alessandro»]. ''Encyclopædia Britannica'' (11. utg.). Cambridge University Press.</ref>

En gruppe engelske barokkdiktere i denne epoken kalte seg for «de metafysiske poeter», og var en reaksjon på idealismen og den kunstferdige stiliseringen til særlig [[Edmund Spenser]]. En av dem var [[John Donne]] som var nesten utelukkende interessert i to emner, [[erotikk]] og [[religion]]. Tidvis var de to også sammenfallende, som i diktet ''«The canonization»'' hvor han analyserte sanselig kjærlighet med religiøs terminologi. Dens første linje var «For God's sake hold your tongue, and let me love,...» hvilket kan leses på flere vis, også [[blasfemi]]sk, også [[sex|seksuelt]], eller som noe helt annet.<ref>Donne, John: [http://www.poetryfoundation.org/poem/173353 «The Canonization»], ''Poetry Foundation''</ref> Å overraske og sjokkere hadde verdi for Donne, og virkemidlene var å sette sammen to tilsynelatende uforenelige [[metafor]]er for om mulig å oppnå en meningsfull sammenheng. Flertydigheten var ikke å fylle på med tåkefylte ord hos Donne og de andre metafysikerne, men et bevisst grep.<ref>[http://www.gradesaver.com/donne-poems/study-guide/summary-the-canonization John Donne: Poems Summary and Analysis]</ref>

Den store engelske epikeren var [[John Milton]] som kom fra [[Puritanisme|puritansk]] familie, og som etter omfattende universitetsutdannelse bestemte seg for å skrive et udødelig epos, men puritanernes seier over rojalistene ved bevegelsens leder [[Oliver Cromwell]] førte til at han stilte sin penn til bevegelsens rådighet i tjue år. Da kongen til sist ble henrettet var det Milton som med stor kraft forsvarte handlingen som riktig og rettferdig. Først i sine siste år, avkreftet og nær blind, vendte han tilbake til sin store oppgave, å skrive det store kristne epos, [[Det tapte paradis|''Paradise Lost'']] (''Det tapte paradis'', [[1667]]), som fikk ti sanger i blankvers, siden tolv, som i [[Vergil]]s ''[[Æneiden]]''. Det handler om kampen mellom det gode og det onde, mellom Gud og Satan, i den klassiske epikkens former, og et menneskelig og litterært dokument knapt uten sidestykke.<ref>Beyer, Edvard et al (1971): ''Verdenslitteraturhistorie'', bind IV, ''Klassisismen'', Oslo, s. 364</ref>

=== Klassisismen ===
* ''Se hovedartikkel, [[Klassisisme]]''
Renessansens optimistiske framtidstro ble paret med tvil og skepsis på [[1600-tallet]]. Den samme epokens [[klassisisme]], som var den idealiserte videreføringen av den gresk-romerske litteraturens estetiske idealer, og var samtidig en reaksjon av barokkens påståtte smakløshet. Den litterære klassisismen preget fransk åndsliv på 1600-tallets siste halvdel, og da fransk kultur ble ledende i Europa (fram til den franske revolusjon i 1789), fikk England, Tyskland og de nordiske landene sterke klassisistisk impulser mot midten av 1700-tallet og Russland noe senere.<ref>Haarberg, Jon et al (2007): ''Verdenslitteratur: den vestlige tradisjonen'', s. 250</ref> Klassisismen plasseres gjerne i [[opplysningstiden]], men strekker seg egentlig fra [[den ærerike revolusjon]] i [[1688]] til [[den franske revolusjon]] i [[1789]].

Ved hjelp av særlig [[Aristoteles]] fant de fram til regler for hvordan litteraturen skulle skrives, som med de tre enhetene i dramatisk diktning. Det skulle være enhet i tid, sted og handling. Det vil si at stykket skulle fortelle en sammenhengende, avsluttet historie. Stykket skulle ikke strekke seg over mer enn én dag, og det skulle utspille seg på ett og samme sted. [[Drama]]et hadde særlig utvikling i [[Frankrike]], der [[Ludvig XIV av Frankrike|Ludvig XIV]] var dets øverste beskytter. Med solkongens mulighet til å nedlegge veto mot ethvert upassende stykke ble det vanskelig å uttrykke politiske meninger, selv om [[Molière]] jobbet hardt med det med sine komedier, som i stykket om ''[[Tartuffe]]'' (1664) der han behandler tema som skinnhellighet og hykleri. Da var heller [[Jean Racine]] mer populær blant de kongelige, der han tok opp igjen antikke myter, som i stykket ''[[Fedra (Racine)|Fedra]]'' (1677), et stort drama om heftig antikk kvinneskjebne i fem akter på [[aleksandriner]]. Denne perioden utviklet det også nye [[prosa]]sjangere. De viktigste var [[epigram]], [[epistel]], [[essay]] og den borgerlige [[roman]].

[[Académie française]], det franske akademi, opprettet av [[kardinal Richelieu]] i [[1635]] og er [[Frankrike]]s øverste organ med hensyn til [[fransk språk|det franske språk]]. Akademiet var den franske klassisismens høyborg. Dets medlemmer betraktet seg selv som «[[purist]]er», en språklig nydannelse de ellers bekjempet,<ref>Breitholtz, Lennart (1979): ''Epoker og diktere, Vestens litteraturhistorie'' 1, Oslo, s. 323</ref> og kjempet for at kulturen som var verdig ble belønnet og den uverdige bekjempet. [[Théophile de Viau]], fransk barokkpoet og dramatiker, var en som ikke ville la seg bøye til akademiets krav og dogmatisme. Han krevde at enhver dikter måtte ha full frihet til å følge sin egen vei, en programerklæring han la fram i diktet «Elegie pour une dame» (1620). For å bryte med den sunne fornuft og mistenkt for ''libertinisme'', ble han satt i fengsel. Etter et par år uten rettssak ble han sluppet fri, men da var hans helse brutt sammen og han døde kort tid etter.<ref>Reiss, Timothée J.: [http://baroque.revues.org/418 Poésie «libertine» et pensée cartésienne : étude de l'Élégie à une dame de Théophile de Viau], Baroque</ref>

=== Opplysningstiden ===
* ''Se hovedartikkel, [[Opplysningstiden]]''
[[Fil:Pierre Bayle by Louis Ferdinand Elle.jpg|thumb|[[Pierre Bayle]], portrett av Louis Ferdinand Elle.]]
[[Fil:William Hogarth 016.jpg|thumb|''The Beggar's Opera'' (Tiggeroperaen), scene 5, maleri av [[William Hogarth]], ca. 1728.]]
[[Fil:Robinson Crusoe and Man Friday Offterdinger.jpg|thumb|Robinson Crusoe står over Fredag et å ha frigjort ham fra kannibaler.]]
Barokken forsøkte å skape en syntese av det åndelige og det verdslige, men førte ikke fram. Isteden kom en ny åndsretning, [[opplysningstiden]], først i Frankrike hvor barokken aldri ble dominerende. Renessansens optimisme og tro på mennesket gjenoppstår, men i en annen form: troen på den menneskelige fornuft. Det var blant annet naturvitenskapen som muliggjorde den nye troen på menneskets og sivilisasjonens muligheter. Fortiden var ikke lenger forbildet, men samtiden. Umiddelbart fikk den anti-klassiske og det rasjonelle ingen varig innflytelse på litteraturen. Følelsene krevde sin plass, og møtet mellom fornuft og følelser ble av stor betydning for opplysningstidens uttrykksform. Den fornuftmessige følelsenes form endte i rokokkoen, og først mot slutten av 1700-tallet rev følelsene seg løs fra fornuften og slo ut i [[romantikken]].<ref name="Holmboe">Holmboe, Haakon et al (1965): ''Vår kulturarv'', III, København, s. 273-274</ref>

Den rasjonelle kritikks første store navn var [[Pierre Bayle]] som utga det store oppslagsverket ''Dictionnaire historique et critque'' (1697),<ref>[http://plato.stanford.edu/entries/bayle/ «Pierre Bayle»], ''Stanford Encyclopedia of Philosophy''</ref> og som siden nådde sin kulminasjon med de såkalte encyklopedistene, kretsen rundt den beleste [[Denis Diderot]] som utga den store ''[[Encyklopedi|Encyklopédie]]'' (1751-1765). Bayles ambisiøse mål var å granske religionen i lys av [[fornuft]]en. Å påvise motsigelser var hans spesialitet. Hans hensikt var dog ikke å undergrave [[kristendom]]men, men å gjøre den forenelig med fornuften, men selv moderat kritikk av religionen var farlig. For å unngå den farlige [[sensur]]en benyttet han en kryptisk omveg med underliggende ironi, og publikum likte å lese mellom linjene etter skjulte meninger. Diderot, som selv var skjønnlitterær forfatter, tok avstand fra den klassiske tragediens karakterskildring og la heller vekt på de konkrete livsforhold. Det etablerte grunnen for det senere realistiske dramaet. Tragedien var den sjangeren som hadde høyst anseelse, men selv om de nye franske tragediene bygde på [[Pierre Corneille|Corneille]] og [[Racine]] var den stivnet i sjablonger. [[Voltaire]] fornyet tragedien ved å hendte materiale fra andre tider enn hva som hadde vært vanlig, men selv med 27 tragedier var de fortsatt uten levende figurer, noe som til slutt ble et stivt drama som [[Johan Herman Wessel]] i [[1772]] gjorde en parodi på i ''Kierlighed uden Strømper''.<ref>[http://www.coli.uni-saarland.de/~stefane/prove.pdf Kierlighed uden Strømper] (PDF), en analyse</ref> Komedien sto friere, og uttrykte rokokkoens grasiøse og lekende livsglede. En av disse forfatterne var [[Pierre de Marivaux]], en annen var [[Philippe Néricault Destouches]].

I England var teaterforestillinger forbudt under Cromwells puritanske styre, men ved [[Restaurasjonen i England|restaurasjonen]] i 1660 ble teatrene åpnet igjen. Tiden krevde sentimentale lystspill som ettertiden har gitt liten estetisk verdi. Blant de bedre forfatterne var [[Richard Steele]], og [[John Gay]]s nyvinning, balladeoperaen, ved hans ene fulltreffer, [[Tiggeroperaen|The Beggar's Opera]] (''Tiggeroperaen'', 1728). Dette realistiske stykket med innlagte sang og dansenumre, ble 200 år senere i 1928 gjort til en musikal ved Bertolt Brecht og Kurt Weill som ''[[Tolvskillingsoperaen]]''.<ref>[http://www.benchtheatre.org.uk/plays80s/3popera.php The Threepenny Opera], Bench Theatre</ref>

På 1620-tallet fikk England, etter nederlandsk mønster, sine første [[avis]]er. En årsak for oppblomstringen av pressen var [[trykkefrihet]]en som ble innført på 1690-tallet. I løpet av 1700-tallet utviklet samfunnets tyngdepunkt fra [[aristokrati]]et og til [[tredjestanden]], med dette ble samfunnslivet, politikken og hele den litterære institusjonen [[Borgerskapet|borgerliggjort]]. Viktig for denne utviklingen var avisene, bokproduksjonen og bokhandlerne. Økte utsalgssteder og økte titler sammen med økte lese- og skriveferdigheter. Med økte titler og høyere opplag sank utsalgsprisen. Særlig prosafortellingen egnet seg godt for dette lesende publikumet. 1700-tallet var [[roman]]ens endelige gjennombrudd. I romanen kom den individuelle livshistorien, som utviklet seg fra den enkle jeg-fortellingen, til blant annet den livskloke vitneberetningen, den reflekterte memoarromanen, dagbok-romanen, brevromanen, og den sarte bekjennelsen, noe som pekte framover mot [[Utviklingsroman|utviklings-]] og [[dannelsesroman]]en.<ref>Haarberg, Jon et al (2007): ''Verdenslitteratur: den vestlige tradisjonen'', s. 303</ref>

[[Daniel Defoe]] var en politisk journalist som blant annet opprettet bladet ''The Review'' (1704-1713) hvor han innførte et innslag med den fiktive Scandalous Club som diskuterte aktuelle og kontroversielle saker. Komedieforfatteren Richard Steele videreførte ideen med bladet The Tatler (1709-1710). Defoe utga en fantastisk reiseroman i [[Robinson Crusoe]] (1719) som ble framstilt som en selvbiografi skrevet av hovedpersonen selv; «written by himself». Defoe hadde gjort journalistiske undersøkelser på forhånd, blant lest om [[Alexander Selkirk]]s forlis. Romanen ble en stor suksess, selv om publikum ble skuffet da den ikke var «ekte», men «diktet». Dens suksess førte til en rekke etterligninger, [[robinsonade]]r. Romanen er preget av gode episoder, men var knapp i personskildringen, lite gjennomkomponert og preget av fyllstoff. Den ble senere omarbeidet og forkortet til en kjær [[Barne- og ungdomslitteratur|barnebok]].<ref>Breitholtz, Lennart (1979): ''Epoker og diktere, Vestens litteraturhistorie'' 2, Oslo, s. 16-17</ref> Romanen om Robinson Crusoe var også indirekte et speil av at verden var blitt større. [[Den nye verden]] med oppdagelsen og koloniseringen av [[Amerika]] var begynt, og tittelfiguren representerte den engelske sivilisasjonen i den ville verden.

At ''Robinson Crusoe'' ble en barnebok er ikke urimelig, langt merkeligere er det at [[Jonathan Swift]]s beske politiske [[allegori]] og [[fabel]] ''[[Gullivers reiser]]'' (1726) ble det. Den satiriske boken oser av vrede mot menneskenes mange dumheter på en aggressiv og hånende måte. Den består av fire reiser, et til lilleputtenes land, hvor alle er små; et annet til landet Brobdingnag, hvor alle er kjemper; en tredje til den flygende øya Laputa bebodd av filosofer og vitenskapsmenn, og til sist til et land bestående av kloke og edle hester, ''yahooer'', og hvor dumme menneskene er [[slave]]r. Lilleput er England i miniatyr, Laputa speiler samtidens og Swifts mistro mot den nye vitenskapen, og den siste delen er preget av hans mørke menneskeforakt.

----