Redigerer Leiegårdene i Oslos historiske murby (avsnitt)

==Leiegårdene og murbyen på 1900- og 2000-tallet==

{{Utdypende|Oslos historiske murby på 1900- og 2000-tallet}}

Tidlig på 1900-tallet ble murbyen utsatt for bred kritikk for trangboddhet, mangel på lys, luft og grønt, smakløse og overlessede fasader, og at kvartalsformen ga et kjedelig sjakkbrett. Fra 1910 gikk kommunen inn i boligbyggingen, det kom store boligkomplekser, og murbyens byplanprinsipper ble forlatt, blant annet ble buede gater ønsket med byplanen av 1912. Men i 1920- og 1930-årene ble det på ledige tomter bygget bygårder i mur, senere betong, som tilpasset seg murbyens mønster og skala, og i 1940 var de fleste kvartalene som var regulert før 1910 blitt tettbygget.

[[Fil:Murbyen Kristiania kart over bebyggelse før 1915.pdf|miniatyr|Murbyen Kristiania, bebyggelse før 1915 bevart i 2011.{{byline|Kart: Byantikvaren, 2011}}]]

Fra 1930-årene hadde kommunen planer for at hele strøk av murbyen skulle rives («saneres» – gjøre bebyggelsen sunn). Lite ble gjennomført: i 1930-årene ble [[Pipervika]] revet som del av rådhusreguleringen, i 1950- og 1960-årene ble [[Vaterland (Oslo)|Vaterland]] og [[Vika (Oslo)|Vestre Vika]] revet. Mange leiegårder var i god stand, men mangel på tyngre vedlikehold og dårlige sanitærforhold gjorde bokvaliteten lav i deler av murbyen, og biltrafikk og parkering gjorde fra 1960-årene bomiljøet dårligere. Kommunens byfornyelse fra 1978 av et stort antall leiegårder, flest på østkanten, omfattet bad, wc, nok strøm, sammenslåing av leiligheter og riving av bakgårdsbebyggelse, etablering av borettslag, gatetun og grønne gårdsrom for lek og opphold. Med byfornyelsen ble den opprinnelige blandingen av bedrifter og bolig i kvartalene redusert.

Vurderingen av leiegårdene skiftet i 1960- og 1970-årene, de ble nå sett på som en fleksibel og attraktiv boform, og i 1992 ble murbyen erklært som bevaringsverdig av staten. Senere har oppgraderingen fortsatt. Kommuneplanen som ble vedtatt i 2015 gir områder av murbyen, særlig den eldste bebyggelsen nær sentrum, status som utviklingsområder, der riving og fortetting er mer aktuelt enn før planen.

I 2020-årene omfatter murbyen mellom {{formatnum:25000}} og {{formatnum:30000}} leiligheter, praktisk talt alle i datidens Kristiania kommune, dagens [[Indre og ytre by i Oslo|indre by]], og disse utgjør knapt 20 % av alle boligene i indre by. Murbyen er helt dominerende på [[Grünerløkka]] og [[Sofienberg]] og utgjør en stor del av bebyggelsen i [[Gamlebyen (Oslo)|Gamlebyen]], på [[Grønland (strøk)|Grønland]] og [[Tøyen]], i [[Hausmannsområdet|Hausmannskvartalene]], på [[Fredensborg (Oslo)|Fredensborg]], [[Meyerløkka]], [[St. Hanshaugen]], [[Bolteløkka]], [[Adamstuen]], [[Hegdehaugen]], [[Majorstuen]], i [[Homansbyen]] og [[Bak Slottet]], og på [[Uranienborg]], [[Frogner (strøk)|Frogner]], [[Ruseløkka]] og [[Skillebekk]]. Forretningsgårdene i mur er fortsatt et betydelig innslag i [[Kvadraturen (Oslo)|Kvadraturen]] og de nærmeste områdene nord for denne.