Redigerer Karl den store (avsnitt)

==== Keisertittelen ====
Det er viktig å skille mellom de universale og lokale oppfatningene av riket, noe som har forblitt kontroversielt blant historikerne. I henhold til det førstnevnte var riket et universalt monarki, et samvelde av hele verden hvis opphøyde enhet overskred hver eneste lille distinksjon. I henhold til sistnevnte hadde keiseren ingen ambisjoner om universelt herredømme da hans rike var begrenset på samme måte som hvilken som helst annen hersker. Det fremste voksseglet til Karl den store hadde kun følgende inskripsjon: ''Christe, protege Carolum regem Francorum'', «Kristus, beskytt Karl, frankernes konge».<ref name="Ohnsorge">Ohnsorge, Werner (1947): ''Das Zweikaiserproblem im früheren Mittelalter. Die Bedeutung des byzantinischen Reiches für die Entwicklung der Staatsidee in Europa'', Hildesheim, August Lax Verlagsbuchhandlung, s. 15–31. Oversatt i Sullivan, Richard E. (1959): [http://clc-library-org-docs.angelfire.com/charlemagne.html ''The Coronation of Charlemagne''], D. C. Heath and Company, Boston, Library of Congress Catalog Card Number: 59-14499". Clc-library-org-docs.angelfire.com</ref> Dette seglet ble benyttet fra 772 til 813, selv i keisertiden, og ble ikke erstattet av et særskilt keiserlig segl, noe som indikerer at Karl den store så på seg selv først og fremst som frankernes konge. Våren 813 i Aachen kronet Karl sin eneste overlevende sønn Ludvig som keiser uten å involvere Roma og kun med akklamasjon fra frankerne.<ref name="Ohnsorge"/>

Tittelen som keiser forble værende i det [[Karolingerne|karolingiske]] dynasti i årene som kom, men ulike deler av riket og innbyrdes kamp om overherredømme for Frankerriket svekket dens betydning.<ref>Cantor (2015), s. 194–195, 212.</ref> Pavedømmet glemte aldri tittelen eller oppga dets rett til å skjenke den. Da slekten til Karl den store opphørte å frambringe verdige arvinger, var paven villig til krone en hvilken som magnat eller stormann som han mente best kunne beskytte paven mot hans lokale fiender. Keiserriket kom til å eksistere i bort imot tusen år [[det tysk-romerske rike]], den reelle keiserlige etterfølgeren til Karl den store.<ref>Davies (1996), s. 316–317.</ref>