Redigerer Henrik Wergeland (avsnitt)

== Siste leveår 1844–45 ==
[[Fil:Wergelands kontor Akershus.JPG|thumb|Riksarkikvar Wergelands kontor på [[Akershus slott og festning|Akershus festning]]. <br />{{Foto|Helge Høifødt}}]]
[[Fil:Wergeland_sykeleie.jpg|thumb|left|Wergeland ble tegnet på sykeleie av [[Christian Olsen]] i 1844&nbsp;… ]]
[[Fil:Carl Dørnberger - Henrik Wergeland på dødsleiet.jpg|miniatyr|Carl Dørnberger - Henrik Wergeland på dødsleiet 1888-1893]]
=== Sykeleie ===
Fra 2. mai 1844 ble Wergeland sengeliggende etter legens forordning. «Jeg fik min knæk af de gamle Muure på Agershuus. Man fyrede for svært i ovnene her i de allersidste Dage i April, da vi havde stærkt Solskin, og jeg befalte, at man idetmindste skulde lade være at lægge i mit værelse. Jeg kommer varm på Kontoret, kaster Kjolen af og sætter mig til Pulten i bare Skjorteærmerne uden at tænke paa at der ikke var i Ovnen. Efter en Timestid betages jeg af en saadan Kuldegysen langs Ryggen, at jeg maatte gaae hjem.»

17. mai insisterte han på å stå opp igjen for å overvære festlighetene. Dette var 30-årsjubileet for Grunnloven, og Wergeland mente han var forpliktet til å være med å feire dagen. Det skulle gå et stort borgertog fra festningen ned til Krohgstøtten. Camilla Collett, som hadde tenkt seg opp for å se til ham, møtte ham ute: «Afmagret og bleg som Døden, men med Syttendemaisblikke, fór han nedover». Dagen etter tok lungebetennelsen seg opp igjen, og nå ble han ikke kvitt den. I senere tid er det lansert en teori om at han kan ha dødd av [[lungekreft]].<ref>jf. Holck, Per: «Henrik Wergelands sykdom og død», «Tidsskrift for Den norske legeforening», 30/1995</ref> 

Da det ble kjent at Wergeland var uhelbredelig syk, kom mange av vennene som hadde vendt ham ryggen, tilbake. Han mottok også en lang rekke brev fra takknemlige beundrere. Hans arbeid for jødene hadde ikke gått upåaktet hen, og han mottok hilsener også fra utlandet. 
[[Fil:Tidemand wergeland.JPG|thumb|left|…&nbsp;og av [[Adolph Tidemand|Tidemand]] i 1845.]]

Ekteparet Wergeland måtte ut av Grotten til flyttedag 14. april 1845, og dagen etter, 15. april, ble den syke båret i bærestol, utlånt fra Rikshospitalet, fra Grotten til det ennå noe uferdige ''Hjerterum''. Amalie Sofie skrev siden at hun aldri hadde gått en tyngre gang. De flyttet inn i en liten nybygd stue, [[Hjerterum]], som lå på tomta til dagens [[Pilestredet (Oslo)|Pilestredet]] 31. Mot slutten av april lå han ti dager på [[Rikshospitalet]], der den «kloke kone» [[Mor Sæther]] listet seg inn nattestid for å yte Wergeland hjelp. Hun fikk et dikt i avisen som takk. De siste ti ukene bodde han hjemme hos sin hustru. Han hadde jevnlig brevbytte med sin far, som også besøkte ham flere dager sist i mai og i begynnelsen av juni. Av det han skrev går det fram at han tenkte mye på Eidsvoll og på sin avdøde mor. ''Hassel-Nødder'' åpner med å skildre stemningen i hjemmet etter morens uventede død sommeren 1843. Han fikk en kunstmaler til å framstille et motiv hjemmefra på kakkelovnsmuren, og sist i juni skildret han bildet for sin far: «Det fremstiller livagtigen Hestehagen seet fra Præstebakken omtrent tversover til Kirken. Jeg seer mellem Trærne Muren hvidne, hvor Mor hviler. I Forgrunden morer Brunen sig med et Ekorn. … Du kan ikke troe hvor det er godt at have for Øjnene.» I hans siste enkeltdikt «Den smukke Familie», har moren en sentral plass. 

{| class="toccolours" style="float: right; margin:0.5em 0 1em 1em; font-size: 85%; background:#c6dbf7; color:black; width:17.6em; max-width: 25%;" cellspacing="5"
| style="text-align: left;" |
=== Praëm og Wergeland ===
Det kom riktignok til forlik i februar 1844 (jf. Herstad), men den årelange Praëm-prosessen hadde ruinert ham. Ved årsskiftet 1844/45 besluttet den dødssyke seg for å selge Grotten. Tilbake satt han med en gjeld som forfulgte ham til det siste. Gjelden var på 813 speciedaler og 66 skilling. (jf. Leiv Amundsen, 1977, s. 554.) Wergeland søkte om at gjelden skulle saneres, som vederlag for hans innsats som dikter. Søknaden bla avslått. Avslaget kom dikteren i hende 16. juni 1845, dagen før han fylte 37 år. Stortinget vedtok 28. juli 1845 mot 39 stemmer å oversende regjeringen en anbefaling om at [[Statskassen]] skulle sanere gjelden. Regjeringen foretok seg ingenting. Saken kom heller ikke tilbake til Stortinget. Men gjelden ble aldri innkrevd ifølge Leiv Amundsen (1977). Men dette fikk ikke dikteren vite før han døde.
|}

=== Diktning på dødsleiet ===
Wergeland skjøttet sitt verv som riksarkivar inntil legen forbød ham det. Samtidig som han var litterært aktiv som knapt noen gang før. Han lå til sengs i vel 14 måneder før han døde. På denne tida skrev han til sammen 860 sider lyrikk og 570 sider prosa. <ref> name="Elseth">Elseth, Egil (1977): ''Liv og dikt 1. Norsk litteraturhistorie.'' Oslo: Aschehoug.</ref>  

Han fullførte det store episk-lyriske verket ''Den engelske Lods'', skrev diktsamlingen ''Jødinden'' som åpner med «Paa Sygelejet» og inneholder flere av hans mest kjente dikt. Fra oktober og fram til jul omarbeidet han sitt verdensdikt, ''[[Skabelsen, Mennesket og Messias]]'', (1830). og kalte det nå ''Mennesket'' (1845)  Formålet var å gjøre verket klarere. Omarbeidelsen berører detaljer og lange linjer, og avslutningen i ''Mennesket'', «Jesu aandige Opstandelse», kan betraktes som hans politiske og religiøse testamente, og er langt på vei et nytt diktverk. Han oppfattet kristendommen som åndslysets og kjærlighetens religion, og i «Jesu aandige Opstandelse» så han fram til at Jesus Messias skulle oppstå igjen i menneskenes hjerter «i levende Daad». De to versjonene av verdensdiktet kaster lys over og utfyller hverandre på tallrike måter. 
 
I april forelå siste nummer av ''For Arbeidsklassen'' som inneholder de 24 preknene i ''Fattigmands-Postil''. Like etter kom den omarbeidede og utvidede versjonen av ''Nordmandens Katechisme''. Her heter det bl.a. med tanke på hans forslag om å forandre Grunnlovens § 2: «Man friest være maa i Tro». 

[[Fil:Hans Hansen - Henrik Wergeland 1845.jpg|thumb|I den avsluttende skissen i ''Hassel-Nødder'' finner man bl.a. dette: «... nu da jeg blegner, / [[Byste]]r man gjør og [[Portrett|Portrætter]] man tegner ...» [[Hans Hansen (billedhugger)|Hans Hansens]] Wergelandbyste fra 1845.]]

Under et opphold på Rikshospitalet 20.-30. april skapte han diktene «Paa Hospitalet om Natten» og «Anden nat på Hospitalet». Diktet «Mulig Forvexling» er skrevet rett etter at han kom hjem til "Hjerterum", Det kalles også «Mor Sæther». Han skilder hvordan denne kloke kone (også omtalt som kvakksalverske), kom til ham med medisin på hospitalet "i Skikkelse af en Kat", som han sier.  De tre diktene utgjør en liten syklus, og er tonesatt av [[Eivind Groven]]. «Til Foraaret», i frie rytmer, og «Til min Gyldenlak»  hører også til smykkene  som ble til på dødsleiet. Det sistnevnte er tonesatt av en rekke norske komponister, nærmere 20 i alt. Den første var <nowiki>[[Frederikke Egeberg]]</nowiki>. Det siste og  bokstavelig talt, eventyrlige frittstående enkeltdikt han skapte, var «Den smukke Familie», Det ble 2. juni 1845.

På denne tida var han i gang med livsskissene ''[[Hassel-Nødder]]'', påbegynt i mai 1845 og fullført i løpet av de siste dagene han levde, i juli. ''Hassel.Nødder'' er et humørfylt, og til dels (selv)ironisk, tilbakeblikk på eget liv. Iblant er han lyriker også i ''Hassel-Nødder''. Han arbeidet med erindringsboka og syngespillet ''Fjeldstuen'' like inn i døden. Begge arbeidene utkom posthumt. ''Hassel-Nødder'' forelå 20. juli, tre dager etter hans jordeferd. ''Fjeldstuen'' utkom først i 1848, og ble uroppført ved [[Ole Bull]]s nyopprettede [[Det norske Theater]] i [[Bergen]] i januar 1850. Det var den første norske teaterproduksjon som benyttet folkedansere og autentisk folkemusikk (ved [[Myllarguten]]). Musikken forøvrig var av Ole Bull.
 
Hartvig Lassen skildrer i den første større Wergelandbiografien vi har hvordan 9. juli forløp med store legemlige lidelser og anfall av desperat pustebesvær med påfølgende utmattelse. Lassen fortsetter så: «Endnu denne dag skrev han det Sidste af Livsskisserne.» Det er grunn til å anta at det kan være den korteste skissen, den som er plassert nest sist og som heter: «Jeg døer». Den slutter med ordene: «Og til hver Landsmand, som giver mig den Lov, siger jeg et oprigtig og kjærligt ''Tak for mig!''». «Et frænologisk Foredrag» er tittelen på den avsluttende skissen som blant annet kaster lys over forholdet mellom hans pseudonym Siful Sifadda, satirikeren og den viltre humoristen i ham, og den dypt seriøse dikteren, Henrik Wergeland. Det er også her han beskriver den visjonære klarhet som behersket ham når han skrev et dikt:

{{Sitat|… naar min Sjel undfangede et Digt, syntes jeg at den aandede i en reen endog kjølig Atmosfære, som naar de deilige Snestjerner sidde paa Kvistene og man kan see uendelig høit opigjennem disse i den dybblaa Luft.}}

===17. mai-kongen===
Wergeland bidro avgjørende til å gi 17. mai et meningsfylt innhold. Han arbeidet for at minnet om grunnlovsverket skulle holdes levende, og ivret for feiring av dagen. Hans posisjon som «17. mai-konge» ble styrket etter talen ved avdukingen av Krohgstøtten, og gjennom folkeopplysningsarbeid, skuespill, 17. maisanger, taler og dikt. Siste 17. mai han levde, skjenket han hjembygda en sølvpokal som skulle forvaltes av kommunen ved ordføreren. Den eksisterer på Eidsvoll den dag i dag og bærer følgende innskrift:
{{sitat|Gid 17, mai, den velsignte blant Dage,<br />bestandig maa skjønnere vende tilbage.<br />
I Eidsvoll er Norriges Frihed fød.<br />Thi tøm der med Jubel mit Gyldenskjød.}}

Det første barnetoget 17. mai ble skapt av Bjørnson i Wergelands ånd. Ideen kan sies å ligge i kim i barnesangen "Vi ere en Nation vi med".