Redigerer Første verdenskrig (avsnitt)

=== 1917: Ubåtkrig, russisk revolusjon og USAs inntreden i krigen ===
==== Vestfronten, nye britiske og franske offensiver, minimal fremrykking, store tap og mytteri i franske styrker ====

[[Fil:Western Front 1917.jpg|miniatyr|Vestfronten i 1917 {{Byline|The Department of History, [[United States Military Academy]]|type = Kartskisse av }}]]
USAs inntreden i krigen på ententemaktenes side i 1917 ga ingen umiddelbar økning av antallet soldater. Både amerikanerne selv og tyskerne anså at det ikke ville være nok amerikanske vernepliktige til å gi et avgjørende bidrag på vestfronten før tidligst 1919. At USA ble med var derimot avgjørende for ententemaktenes økonomi. De var svært avhengig av amerikanske leveranser, og ble reddet fra økonomisk krise av USAs inntreden.<ref name=":16">Strachan 2013, s. 227-230</ref><ref name="Strachan2001-973-975">Strachan 2001, s. 973–975, 991</ref>

I motsetning til ved årsskiftet 1915/1916 hadde ikke ententemaktene en koordinert offensiv for 1917; hverken russerne eller italienerne kunne forplikte seg til større angrep på sine frontavsnitt. Den nye franske øverstkommanderende, general Robert Nivelle, hevdet at det var mulig å trenge gjennom de tyske linjene ved et massivt angrep. I mars 1917 foretok deler av de tyske styrkene en overraskende tilbaketrekning til en ny forsvarsstilling, [[Hindenburglinjen]]. De tyske styrkene som ble trukket tilbake, fikk bedre forsvarsstillinger. Forkorting av frontlinjen frigjorde rundt 13 divisjoner, som ble benyttet til en strategisk reserve. Den tyske tilbaketrekningen og manglende russisk offensiv hadde en negativ innvirkning på Nivelles planlagte offensiv.<ref name=":11">Strachan 2013, s. 243-248</ref>

Nivelleoffensiven ble uansett innledet i midten av april 1917 med over 800 tusen soldater; mot dem sto rundt 500 tusen tyske soldater. Britiske, australske og kanadiske tropper begynte offensiven i [[Slaget om Arras (1917)|slaget om Arras]], hvor hovedmålet var å trekke tyske styrker vekk fra de franske styrkene som kort etter innledet det andre slaget ved Aisne. Slaget om Arras viste, etter vestfrontens standard, god fremgang for angriperne. I [[slaget om Vimyhøyden]] erobret de kanadiske styrkene et viktig høydedrag. Det gikk dårligere med de franske styrkene. Selv om de hadde en viss fremgang uteble Nivelles gjennombrudd. Mot slutten av april ble offensiven avblåst etter store tap, og kort etter tok general [[Philippe Pétain]] over som øverstkommanderende. Et resultat av Nivelleoffensiven var sterk økning av [[mytteri]]er i den franske hæren. Den franske generalstaben under Pétain møtte til dels mytteriene med krigsrett, mange hundre ble dømt til døden, men de fleste ble benådet. Pétain valgte også å skrinlegge nye offensiver, samtidig som soldatene fikk mer hvile og flere permisjoner.<ref name=":11" /><ref>Keegan 1998, s. 322-329</ref> Et annet resultat var redusert britisk tillit til de franske styrkene, og fortsatt motstand mot en enhetlig overkommando, noe som særlig fikk negative konsekvenser året etter under de siste store tyske offensivene på vestfronten.<ref>Neiberg, s. 121, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref>

{{Sitat|Vi må vente på amerikanerne og stridsvognene.|General Philippe Pétain om nødvendigheten av å unngå nye store offensiver etter mytteriene våren 1917.<ref>EB 2010, bind 29, s. 977</ref>}}

{{lytte
 | filnavn     = Over There.wav
 | tittel        = «Over There»
 | beskrivelse  = <small>Populær amerikansk sang skrevet til USAs innsats, fremført av U.S. Military Academy Band</small>
 | pos      = right
 | type = musikk
}}
I [[slaget ved Messines]] i mai–juni 1917 seiret britiske styrker mot underlegne tyske, og gjenerobret et viktig høydedrag. De britiske styrkene begynte en ny offensiv i månedsskiftet juli/august, da de satte inn rundt 50 divisjoner i [[slaget ved Passchendaele]] (også kalt det tredje slaget ved Ypres). Til tross for et innledende bombardement på rundt 4 millioner artillerigranater over to uker, ga angrepet lite fremgang. Begge sider led store tap, men de tyske forsvarerne holdt stand. Da offensiven ble avsluttet i november, hadde britene og deres allierte tapt rundt 275 tusen mann, av dem om lag 70 tusen døde. Tyskerne tapte rundt 200 tusen mann, av dem om lag 50 tusen døde. Slaget var omstridt på britisk side allerede mens det ble utkjempet. Det har i ettertid nærmest blitt symbolet på meningsløs nedslakting under første verdenskrig.<ref>Keegan 1998, s. 360-368</ref><ref>Strachan 2013, s. 250-254</ref><ref>Stevenson 2012, s. 331-336</ref>

Den siste offensiven på vestfronten i 1917 var britenes i [[slaget ved Cambrai]], som begynte 20 november. Angrepet var det første hvor stridsvogner ble brukt i større omfang, og de britiske styrkene hadde en del fremgang de første dagene. Stridsvognene fikk dels tekniske problemer og brøt sammen, dels ble de ødelagt av tysk artilleri. De tyske styrkene organiserte et motangrep som presset de britiske styrkene tilbake. Britene tapte rundt 45 tusen soldater, omtrent samme tap som de tyske styrkene.<ref>Strachan 2013, s. 313-314</ref><ref>Keegan 1998, s. 369-371</ref> Selv om britene ikke klarte å utnytte fremgangen var slaget ved Cambrai en milepæl i bruk av store grupper stridsvogner.<ref>Neiberg, s. 111, 128, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref>

<gallery class="center">
Submarine U-14 (LOC) (6358166395).jpg|Tysk ubåt «U-14», brukt under første verdenskrig
German Submarine War Zone Announced 1 February 1917.jpeg|Områder hvor [[uinnskrenket ubåtkrig]] fant sted, kartskisse fra 1917
Emergency Peace Federation 1917.jpg|Amerikansk plakat med agitasjon for at landet skal forbli nøytralt
Ztel2.jpg|[[Zimmermann-telegrammet]], dekodet av britenes [[Room 40]], bidro til å få USA med i krigen
Zimmerman telegram - the temptation.png|«Fristelsen», amerikansk avistegning om [[Zimmermann-telegrammet]]
I want you for U.S. Army 3b48465u original.jpg|Amerikansk plakat for rekruttering
Flandern 1917.jpg|Tyske soldater skyter på angripende franske i Flandern, sannsynligvis fra [[slaget ved Passchendaele]]
Stretcher bearers Passchendaele August 1917.jpg|Britiske sanitetssoldater under slaget ved Passchendaele, de vasser i gjørme til knærne. {{Byline|John Warwick Brooke (1886–1929)}}
Australian infantry small box respirators Ypres 1917.jpg|[[Australia|Australsk]] [[infanteri]] med gassmasker i 1917
Bundesarchiv Bild 104-0941A, Bei Cambrai, zerstörter englischer Panzer Mark I.jpg|Tyske soldater forsøker å berge en etterlatt britisk stridsvogn ved Cambrai {{Byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 104-0941A / CC-BY-SA 3.0}}
EasternFront1917.jpg|Skisse over østfronten med [[Kerenskijoffensiven]] i juli 1917 {{Byline|The Department of History, [[United States Military Academy]]|type = Kartskisse av }}
Indian Army QF 3.7 inch gun battery Jerusalem 1917.jpg|Artillerister fra Britisk India under erobringen av Palestina i 1917
The camel corps at Beersheba2.jpg|Det britiske imperiets kamelkorps ved [[Beer Sheva]] i 1917
Chateauwood.jpg|Australske soldater i område lagt øde under slaget ved Passchendaele {{Byline|[[Frank Hurley]] (1885–1962) }}
RJB23 – Friede 1917 1.jpg|Møte mellom russiske og tyske soldater, den tyske overkommandoen brukte det som et middel for å bryte ned russisk stridsmoral
Bloody WWI Footage! 1918 World War I - Public Domain Blockbuster.webm|Stumfilm fra United States Army om bakgrunnen for USAs inntreden, og landets innsats i krigen
</gallery>

==== Østfronten, revolusjon i Russland, kort og mislykket russisk offensiv om sommeren ====

Omtrent samtidig som USA kom med i krigen i 1917, fjernet en [[Den russiske revolusjon|revolusjon]] tsarstyret i Russland. I juli 1917 forsøkte de nye styresmaktene å angripe sentralmaktene, i det som senere ble kjent som [[Kerenskijoffensiven]]. Etter noe innledende fremgang ble det russiske angrepet slått tilbake og mislyktes, mye grunnet stadig økende oppløsning av de russiske styrkene. Offensiven ble avsluttet etter et par uker.<ref>Strachan 2013, s. 261</ref> De tyske og østerriks-ungarske styrkene gikk så til motoffensiv og rykket frem opp til 160&nbsp;km. Med fremrykkingen var [[Galicja]], og derved hele Østerrike-Ungarn, fritt for russiske tropper. I september gikk tyske styrker til angrep i nord, og etter seier i [[slaget om Riga]] ble byen inntatt av tyske styrker.<ref>Stevenson 2012, s. 326</ref> Slaget ved Riga var det første hvor tyske styrker i stor målestokk brukte ny taktikk for infanteri og taktikk, i stor grad utviklet av oberst Georg Bruckmüller. Det var en suksess og ble deretter brukt både ved fronten mot Italia høsten samme år og på vestfronten våren 1918.<ref>Neiberg, s. 111, 126–127, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref>

==== Balkan, stort sett uvirksom ententestyrke sterkt rammet av malaria ====

I 1917 ble Hellas med på ententens side.<ref>Keegan 1998, s. 308</ref> Til tross for at Hellas da var nøytralt, hadde ententemaktene siden 1915 hatt en større troppestyrke i og rundt byen [[Thessaloniki]]. De britiske og franske divisjonene var likevel stort sett uvirksomme. De var sterkt plaget av sykdom, særlig [[malaria]], og hadde ingen større offensiver i 1917.<ref name="Strachan 2013, s. 321-323">Strachan 2013, s. 321-323</ref>

; Italia, østerriksk-ungarske og tyske styrker til angrep, stor seier for sentralmaktene
[[Fil:Battle of Caporetto.jpg|miniatyr|Kart over Caporetto-offensiven {{Byline|The Department of History, [[United States Military Academy]]|type = Kartskisse av }}]]
De italienske styrkene angrep de østerriksk-ungarske styrkene både i mai og august 1917 (det [[tiende slaget ved Isonzo]] og det [[ellevte slaget ved Isonzo]]), med begrenset fremgang. I løpet av 27 måneder og elleve slag hadde ikke de italienske styrkene rykket frem mer enn om lag 10&nbsp;km, og med store tap. I det ellevte slaget tapte de rundt 160 tusen soldater.

Tyske styrker ble høsten 1917 satt inn på dette frontavsnittet for å hjelpe sine østerriksk-ungarske allierte. Etter et kort innledende bombardement ble de italienske styrkene den 24. oktober 1917 drevet på flukt under det som ble kjent som [[Caporetto-offensiven]]. Sentralmaktenes gjennombrudd presset de italienske styrkene tilbake fra det nordøstre hjørnet av landet, helt til [[Piave]]-elven, ikke langt fra [[Venezia]]. På elleve dager måtte de trekke seg tilbake om lag 130 kilometer. De italienske styrkene brøt sammen, og tapte rundt 700 tusen soldater, av dem kun rundt 40 tusen drepte og sårede. Om lag 280 tusen italienske soldater ble tatt til fange mens rundt 350 tusen soldater [[Desertering|deserterte]]. Caporetto var en stor seier for sentralmaktene, og et tilsvarende nederlag for Italia og ententemaktene. Nederlaget bidro til at ententemaktene etablerte et felles krigsråd i Versailles for å koordinere krigsinnsatsen.<ref>Strachan 2013, s. 256-258, 305</ref><ref>Keegan 1998, s. 346-350</ref><ref name="Stevenson-377">Stevenson 2012, s. 377-381</ref>

==== Midtøsten, britiske offensiver tar Basra, Palestina og Jerusalem ====

Etter at den britiske styrken ved Kut kapitulerte året før, samlet britene utover høsten 1916 en ny styrke ved [[Basra]]. Den britiske offensiven begynte i desember 1916, med totalt 50 tusen mann, størsteparten var soldater fra [[Britisk India]]. Styrken rykket langsomt frem mot [[Bagdad]] langs elven [[Tigris]], og [[Erobringen av Bagdad (1917)|erobringen av Bagdad]] fant sted i mars 1917.

I [[slaget ved Rafah]] i januar 1917 fikk de britiske styrkene endelig kontroll med [[Sinaihalvøya]], og det var mulig å angripe [[Palestina]]. Det [[første slag om Gaza]] ble utkjempet mot slutten av mars 1917. De britiske styrkene hadde god fremgang, men frykt for en uoversiktelig situasjon ved mørkets frembrudd gjorde at de ble trukket tilbake og byen forble kontrollert av osmanske styrker. Under et nytt angrep i midten av april, kjent som det [[andre slag om Gaza]], led de britiske styrkene igjen tap og måtte trekke seg tilbake.<ref>Keegan 1998, s. 414-415</ref>

I oktober angrep de britiske styrkene igjen og vant i [[slaget ved Beersheba]]. Seieren åpnet for videre britisk fremrykking og fra november ble [[Slaget om Jerusalem (1917)|slaget om Jerusalem]] utkjempet. Jerusalem, og omliggende områder ble erobret innen utgangen av året.<ref>Strachan 2013, s. 283-285</ref> Relativt små arabiske opprørsstyrker - hvor blant annet [[Thomas Edward Lawrence]] deltok - spilte en viktig rolle ved å forstyrre osmanske forsyningslinjer, de bandt opp mellom 100 og 1000 så mange osmanske soldater som det var opprørere.<ref>Høiback/Vaagland 2014, s. 202</ref>

==== Krigen til sjøs, tysk uinnskrenket ubåtkrig fra første februar, 860 tusen tonn med skipstonnasje senket i april, britene begynner med konvoier ====

Til tross for frykt for USAs reaksjon, var det ved årsskiftet 1916/1917 sterke diskusjoner på tysk side om hvorvidt man igjen skulle gå til uinnskrenket krig med ubåter. Dette innebar i så fall at tyskerne torpederte handelsfartøyer fra undervannsstilling, uten å gi varsel. Den tyske marinestaben hevdet i desember 1916 at ved [[uinnskrenket ubåtkrig]] ville britenes forsyninger bli stoppet, og krigen ville vinnes innen høsten 1917.<ref name="Stevenson-255" >Stevenson 2012, s. 255-262</ref> Tyskland erklærte uinnskrenket ubåtkrig fra 1. februar 1917. Det førte til at USA brøt de diplomatiske forbindelsene, og sammen med at [[Zimmermann-telegrammet]] ble kjent, bidro det til at USA erklærte sentralmaktene krig i april 1917.<ref>Stevenson 2012, s. 312-317</ref> Det sentrale grunnlaget for at USA ble med i krigen var imidlertid et annet, nemlig ønsket om å kunne bidra til en bedre fredsavtale, med felles sikkerhetssystem (Folkeforbundet) demokrati og selvbestemmelsesrett for små nasjoner.<ref name=":17">Strachan 2013, s. 222-227</ref><ref>Strachan 2014, s. 238-239</ref><ref>Ferguson 2006, s. 116</ref>

Den tyske marinestaben hadde anslått at ved å senke rundt 600 tusen tonn i måneden, måtte britene gi seg i løpet av fem måneder. Med 520 tusen tonn i februar, 560 tusen tonn i mars og 860 tusen tonn i april, så det en stund ut som de rundt 100 tyske ubåtene skulle klare å tvinge Storbritannia til å gi opp. Mot slutten av april 1917 iverksatte det britiske admiralitetet bruk av [[konvoi]]er, at mange handelsskip seilte sammen, vanligvis under beskyttelse av marinefartøyer. Konvoier hadde ikke vært i bruk siden [[Napoleonskrigene]], og motstanden var stor. Den positive effekten for britene med konvoiseiling kom raskt, selv om tyske ubåter så sent som i august fremdeles senket 511 tusen tonn. At [[US Navy]] etter USAs inntreden i krigen kunne bidra med sine mange [[jager]]e, var avgjørende for konvoisystemets funksjon.<ref>Stevenson 2012, s. 362</ref> Britene la også 70 tusen sjøminer mellom Skottland og Norge for å stenge tyske ubåter inne i Nordsjøen.<ref name=":17" /><ref>Keegan 1998, s. 351-355</ref>