Redigerer Det tysk-romerske rike (avsnitt)

== Ettertidens vurdering ==

I over 150 år ble det Det tysk-romerske rike nedvurdert av historikere, politikere og andre. [[Stormakt]]ene mente Det tysk-romerske rike var en samling med latterlige småstater, uten evne til å hevde seg utenrikspolitisk. Liberale hevdet at standssamfunnet og eneveldet hadde stengt for mer representative, konstitusjonelle, styreformer, mens de nasjonale anså at oppsplittingen hadde hemmet Tysklands mulighet til å markere seg i Europa. Ved slutten av [[Napoleonskrigene]] (1803–1815) ønsket selv ikke de konservative seg tilbake til det gamle styret, og historikerne kunne underbygge hvorfor den negative omtalen var  rettferdig.<ref>Hobson 2015, s. 74</ref>

{{sitat|Takket være den politiske oppsplittingen levde de fleste tyskere tettere på og ble trukket er aktivt inn i, utøvelsen av makt enn noe annet europeisk folk, inkludert britene. [...] De politiske formene var aldri demokratiske, ofte oligarkiske eller aristokratiske, men de spredte myndighet langt nedover mot samfunnets røtter.|Professor Tim Blanning<ref name=":1" />}}

I de siste tiårene har en del historikere fremmet en annen vurdering, at Det tysk-romerske rike, med sine kompliserte institusjonelle strukturer, kan sees som en slags forgjenger for [[Den europeiske union]] (EU), med sistnevntes vekt på maktfordelingen mellom de deltakende statene. Disse historikerne ser «den føderative nasjonen» som den karakteristiske for [[Sentral-Europa]], med dets mange religiøse, språklige og politiske skillelinjer på kryss og tvers av statsgrensene. I dette store området ivaretok da de enkelte små fyrstedømmer og stater borgernes mest umiddelbare behov for fred og orden innad, mens Det tysk-romerske rike tok seg av fellesoppgaven, å sikre hele området utad.<ref>Hobson 2015, s. 75</ref>