Redigerer Det romerske keiserriket (avsnitt)

=== Anarki og økonomisk kollaps ===
{{utdypende|Krisen i det tredje århundret}}
I 258 brøt provinsene [[Gallia]], [[Romersk Britannia]] og [[Hispania]] med Roma og dannet [[det galliske riket]]. To år senere skjedde det samme i øst, [[Syria]], [[Palestina (område)|Palestina]] og [[Gresk-romersk Egypt|Egypt]] dannet [[Det palmyrenske rike]] som ble støttet av sassanidene.

En storstilt [[Goterne|gotisk]] invasjon ble slått tilbake ved [[Naissus]] i [[268]]. Denne seieren var betydelig som krisens vendepunkt, en rekke energiske soldatkeisere tok nå makten. Keiser Claudius II Gothicus’ seirer de neste to årene drev [[alamannerne]] tilbake og gjenvant Hispania fra det galliske riket. Da Claudius døde i [[270]] ble han etterfulgt av Aurelian, som fortsatte gjenreisingen av riket.

Aurelian brakte riket gjennom den verste tiden av krisen (270-275) ved å angripe [[vandalene]], [[vestgoterne]], [[palymerene]], [[perserne]] og til slutt restene av det galliske riket. Mot slutten av [[274]] var Romerriket igjen samlet og grensestasjonene nok en gang sikret. Det skulle gå mer enn hundre år før romerne igjen mistet overtaket over sine eksterne fiender.

Selv om Aurelian hadde spilt en betydelig rolle i å gjenopprette keiserrikets grenseforsvar mot eksterne trusler, gjensto fortsatt de fundamentale problemene som hadde ført til krisen. Lover om hvem som skulle ha retten til å etterfølge keiseren hadde aldri blitt klart definert, noe som resulterte i en rekke borgerkriger mellom de forskjellige faksjonene, senatet, militæret og andre, som alle støttet sin egen kandidat til tronen. Et annet problem var størrelsen på riket, som gjorde det vanskelig for en enkelt hersker å effektivt håndtere flere trusler samtidig. Disse problemene ble tatt hånd om av Diokletian, i hans radikale og omfattende reformer som skulle la Romerriket overleve minst hundre år til.